/ 

Høringen av klimasøksmålet er avsluttet i Oslo tingrett. Ragnhild Freng Dale oppsummerer for Klimaaksjonen:

Siste dag var satt av til replikkutveksling, som gav saksøker en mulighet til å kommentere motpartens innlegg, før saksøkt fikk svare med en duplikk, som det heter i retten. Både Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg gikk på offensiven for Greenpeace og Natur og ungdom, og gikk hardt ut mot det Hambro kalte for en ”pulverisering” og ”fragmentering” av hva saken gjelder.

Både juss og politikk deles opp i så små biter at man mister oversikten, hevdet Hambro, og slik oppløses også ansvaret for klimaproblemet. Spørsmålet som ligger forankret i §112 og tiltaksplikten i den, er dette: Gjør Norge nok? Som et minimum vil det være å innføre tiltak som viser at Norge vil nå målet fra Paris, godt under 2 grader og så nært 1,5 som mulig. Å åpne for mer petroleum er det motsatte av dette.

MANGELFULLE UTREDNINGER

Feinberg tok det videre i sin kommentar, og minnet retten igjen om at toget går her. Staten anførte at den virkelige avgjørelsen om utvinning ikke tas før senere, når planen for en konkret utbygging skal tas (det som kalles PUD). Men når selskapene først har investert i leteboringer, er det vanskelig å stoppe en utbygging – de har jo allerede investert, fordi de forventer å få bygge ut hvis de finner noe av verdi. Han pekte også på hvor de mener det er gjort mangelfulle utredninger, og understreket at det riktignok tas klima- og miljømessige vurderinger før åpning av enkeltfelt, så blir det stykkevis og delt. Helhetsbildet forsvinner, ansvaret er fragmentert. Da kan man få prosjekter som gjennomføres selv om de blir samfunnsøkonomisk ulønnsomme – slik Goliatfeltet antagelig vil bli – og igjen der det ikke tas hensyn til klima, eller til det sårbare miljøet i området.

Ikke er et rettslig vurderingstema, men et politisk spørsmål

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted hevdet på sin side at spørsmålet om Norge gjør nok etter §112 ikke er et rettslig vurderingstema, men et politisk spørsmål. Ulike politiske partier har ulike meninger om dette, og som borgere kan vi stemme på dem med valg. Det er ikke et prøvingstema for domstolene. Tvert i mot forsøker motparten å innfortolke en mening i §112 som ikke er der og som ikke er ment å være der, en form for rettsliggjøring som har vært heftig diskutert i media i opptakten til klimasøksmålet. Sejersted trakk frem sitater fra forarbeidene som skulle underbygge at tiltakene skal være opp til Stortinget å avgjøre, underforstått ikke domstolene. Forslag om å stanse 23. konsesjonsrunde var oppe i Stortinget tre ganger før den ble tildelt, og da kan ikke Stortinget ha ment at §112 skulle ha en slik betydning som saksøker vil tolke inn.

Hva gjelder skader som følger av dette vedtaket, er staten uenig med saksøker på omtrent alle punkter: Staten anser at de har dokumentert at nødvendige hensyn er tatt i løpet av prosessen, og ingen ny informasjon er kommet frem som endrer på de forutsetninger som er lagt til grunn i lisenstildelingene. Hvis 23. runde skal stanses på bakgrunn av det saksøker har anført, er en eventuell terskel ekstremt lav, mener staten.

I det hele tatt vil staten tolke Grunnlovens § 112 annerledes enn saksøkerne. Staten ser den først og fremst som tiltaksplikt, og utelukkende det, altså at staten må foreta seg noe for å gjøre noe med klimaendringene, det være seg utslippskutt hjemme eller regnskogsatsing i utlandet. Subsidiært kan de akseptere en negativ plikt – altså en plikt til ikke å avstå fra noe – i første ledd , men kun i sammenheng med tiltaksplikten i siste ledd.

Denne alternative tolkningen sa Hambro og Feinberg at de kunne si seg enig i, hvis man føyer til at det må være relevante og tilstrekkelige tiltak – altså at det finnes en terskel. Hovedspørsmålet blir i så fall hvor den grensen skal gå, og der er saksøker og saksøkt dypt uenige.

EN VIKTIG PRESEDENS ER SKAPT

Spørsmålet før dommen faller i januar, er altså todelt. Det første beror på hvordan Grunnlovens § 112 skal tolkes, og det andre om hvor en eventuell grense for hva som er brudd på §112 skal gå. Om Greenpeace og NU vinner frem med at ”enhver har rett” skal leses slik de ønsker, er det altså ikke nødvendigvis slik at alle blokktildelingene i Barentshavet kjennes ugyldig – det kan også hende bare noen av dem gjør det, eller ingen. Det vil bare tiden vise.

Men i påvente av dommen kan Greenpeace og Natur og Ungdom klappe seg selv og alle de frivillige ildsjelene i og utenfor organisasjonene på skuldrene: de har lyktes i å sette norsk oljepolitikk og klimapolitikk på samme kart i rettssalen, og skapt en viktig presedens for hvordan disse spørsmålene skal forstås i framtiden. Det er allerede en seier i seg selv.

/

3. rapport, 17.-21. november 2017.

Regjeringsadvokaten ble ferdig med hovedinnlegget helt på tampen av gårsdagen. Det som er kommet tydeligst frem de siste to dagene i retten, er to ting: hvor forskjellig saksøker og saksøkt oppfatter betydningen av de ulike leddene i §112, og at det er uenighet om hvorvidt prosessen frem til lisensene i 23. konsesjonsrunde ble tildelt oppfyller kravene til utredning og miljøhensyn (hvilke lover det er snakk om fremkommer i regjeringsadvokatens innlegg).

SAKSØKERS HOVEDINNLEGG

Torsdag og fredag fullførte Christine Hambro og Emanuel Feinberg, advokatene til Greenpeace og Natur og ungdom, sitt hovedinnlegg med deres subsidiære påstand. Dette var etter at Hambro hadde gått igjennom saksøkers tolkning av §112 i første del av hovedinnlegget, som kan ses i sin helhet på YouTube. Fredag gikk de videre inn på påstanden om at hvis ikke dommeren finner at miljø- og klimaskadene ved åpningen av 23. konsesjonsrunde bryter Grunnlovens §112, så er vedtaket uansett ugyldig på bakgrunn av mange og til dels alvorlige saksbehandlingsfeil. Det er her økonomene kommer inn: Knut Einar Rosendahl og Mats Greaker var innkalt som sakkyndige vitner for å legge frem sine funn i en rapport de har utarbeidet for Greenpeace i forbindelse med søksmålet. Her har de sett på virkninger på klima, økonomi og sysselsetting og hvilke antagelser som lå til grunn for åpningen av Barentshavet Sørøst. Kort oppsummert har de funnet flere feil og mangler i Konsekvensutredningen, som går på antatt lønnsomhet , blant annet en feil i et Excel-ark på 135 milliarder har fått mye oppmerksomhet i media, men vel så alvorlig fra økonomenes ståsted er manglende nåverdiberegning. De gikk også gjennom tallene for sysselsettingseffekter, som er overdrevne i rapportene som lå til grunn for åpningsprosessen).

Saksøker hevdet også at det foreligger manglende utredning av vedtakets klimapåvirkning, ved at det ikke er vurdert om det (1) er mulig å opprettholde Norges kutt samtidig som man åpner, (2) hvordan det vil påvirke globale utslipp, eller (3) om kvotesystemene vil fungere. Advokatene brukte også mye tid på å forklare hvordan faginstansenes fraråding av de nordligste og østligste blokkene på grunn av iskantsonen og polarfronten ikke har blitt lyttet til. Utslipp av black carbon (sot) som isen er særlig følsom for er også en risikofaktor.

SAKSØKTES HOVEDINNLEGG

Staten begynte sitt hovedinnlegg mandag morgen. Regjeringsadvokat Sejersted sa seg overordnet enig med klimaforskernes utsagn som et kunnskapsgrunnlag, men når det gjelder økonomene ville han bestride omtrent alt de sa. Det kommer vi tilbake til mot slutten. Mye av mandagen gikk med til å gjennomgå grunnlaget for statens tolkning av §112, og staten la tydelig frem sin primære og subsidiære tolkning av dette. Ifølge regjeringsadvokaten er det ikke noe i forarbeidene til verken den ”gamle” §110b eller den nye §112 som tilsier at første ledd er ment som en selvstendig rettighet. Den kan bare forstås sammen med tredje ledd, og da som en tiltaksplikt – i enhver annen tolkning hvor det også kan innebære forbud, må terskelen være høy for at domstolene kan overprøve statens valg av virkemidler.

Deretter fulgte en gjennomgang av norsk petroleumspolitikk ved regjeringsadvokat Anders Wilhelmsen, som gikk inn på systemet for tildeling av tillatelser på norsk sokkel, nærmere om petroleumsutvinning i Barentshavet, gjennomføringen av 23. konsesjonsrunde, og prosess ved utbygging. Miljøhensyn ivaretas i alle ledd og alle nivåer av petroleumsvirksomheten, og de rettslige rammene i lovverket er en operasjonalisering av §112, dermed en oppfylling av tiltaksplikten. Her ble det vist til lovverket ved ulike stadier (åpning, tildeling og utbygging), og det ble hevdet at man ikke kan sette fingeren kun på tildelingen og si at noe mangler – hele prosessen må ses i sammenheng.

Oppsummert: Staten kan ikke se at det er brudd verken på tradisjonelle miljøhensyn, nasjonale utslipp og anser heller ikke internasjonale utslipp for relevante. Regjeringsadvokaten gikk likevel gjennom Norges internasjonale klimatiltak for å vise at staten gjør tiltak også på dette området. Ettersom petroleum er innenfor kvotepliktig sektor (de er en del av kvoter som tildeles, kjøpes og selges i EU), vil heller ikke funn og utvinning i Barentshavet føre til økte utslipp globalt, gitt at kvotetaket ikke heves. På dette punktet, hvor staten hevdet at norsk olje og gass utvinnes med lavere utslipp og norsk gass erstatter kull i Europa, ble det en replikkveksling med advokat Hambro (Greenpeaces advokat), som ba om at dette ble belagt. Regjeringsadvokat Sejersted henviste blant annet til IEA og Norges nye klimalov som trer i kraft neste år.

Noe av dette kan bli gjenstand for replikkveksling, men det vil dagen vise.

/

2. rapport, 16.-17.november 2017.

Hele dag to og halve dag tre i retten var satt av til sakkyndige ekspertvitner, men disse ble ferdige en halv dag på forskudd. Staten stilte ingen spørsmål, og dermed gikk hele prosessen en del raskere, mens dommeren fulgte opp med en del avklarende spørsmål underveis.

De to første vitnene

De to første vitnene var klimaforskere, som begge er anerkjente eksperter på sine respektive felt. Eystein Jansen, professor i marin geologi ved UiB og Bjerknessenteret, tidligere direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning og hovedforfatter for FNs Klimapanel (IPCC) i to omganger, var først ut. Han presenterte en grundig orientering av klimatiske fakta, global oppvarming og nyere forskning om risikobildet, hvor ekstremnedbør, hetebølger, havstigning, og ekstremvind vil gjøre seg gjeldende ved økte temperaturer. Jansen bruker blant annet flommen på Vestlandet i 2014 som eksempel. En enkelthendelse, kan ikke knyttes direkte til klimaendringer, men hyppigheten av slike ekstremhendelser vil øke. Menneskeskapte utslipp har satt i gang klimaendringer, og effektene er hovedsakelig negative for natur og samfunn. Vi er allerede halvveis til to grader. Til sammenligning var det bare fire grader kaldere enn nå (i gjennomsnitt) sist istid. Det skal ikke så mye til.

Bjørn Samset, forskningsleder ved CICERO, fokuserte hovedsaklig på planlegging og karbonbudsjett. Han forklarte først hvordan klimasystemet virker og gikk gjennom grunnlaget for at det ikke finnes tvil om hvorvidt menneskeskapt klimaendring finnes og at den kan knyttes til være CO2-utslipp.

Satt i sammenheng med de politisk vedtatte temperaturmålene får vi et veikart for hvor mye vi kan slippe ut de neste 100 årene. Å begrense oppvarmingen til 2 °C eller 1.5 °C vil kreve sterke reduksjoner i utslipp og mye mer enn det som er lovet i Paris og andre avtaler. Samset gjennomgikk tall på kjente petroleums- og kullreserver og ressurser, som viser at vi allerede har funnet langt mer enn vi kan brenne innenfor budsjettene. I tillegg – for å understreke alvoret – forutsetter modellene at vi faktisk fjerner CO2 fra atmosfæren ved karbonfangst- og lagring og negative utslipp noen tiår fram i tid, noe vi er langt fra å kunne gjøre i dag.

Både Samset og Jansen trakk frem Norges CO2-utslipp som er gått opp siden 1990, med petroleum som en av de største utslippskildene innenlands (altså uten å regne med utslippene ved forbrenning etter eksport, som er i overkant av 95%). Innenlands står petroleumssektoren for omtrent en fjerdedel av våre utslipp. Norge er tilknyttet EU og kan til en viss grad bidra til kutt der på kortere sikt, men på et tidspunkt må også vi ned til null.

Dette er selvsagt bare en grov skisse. Samsets Powerpointpresentasjon ligger her, og Jansens her. Jansens notat, som ligger ved bevisene er tilgjengelig her.

Paragrafen kan heller ikke forstås som en geografisk avgrensing

Med klimakunnskapen som grunnlag brukte Emanuel Feinberg og Cathrine Hambro første dag av hovedinnlegget fra saksøkers side på å gjennomgå Petroleumsloven og bakgrunnen for vedtaket av § 112 i Stortinget. Hambro gjennomgikk Stortingsdebatten før vedtaket for å vise at politikerne som vedtok lovet visste hva de gjorde – de ”bandt seg til masten”, som hun fremholdt første dag, og ville at Grunnloven skulle gjelde. Første ledd om at ”enhver har rett” må forstås som en rettighet. Hun gikk også gjennom et utvalg juridisk litteratur for å bygge opp under denne tolkningen av § 112.

Paragrafen kan heller ikke forstås som en geografisk avgrensing, og dermed er de naturlig å koble et levelig miljø til det globale bildet. Det er her klimakunnskapen og Norges ansvar kan knyttes inn. Hambro understreket at togradersmålet er et politisk mål, som ble gjentatt og styrket i Paris, 1,5-2 grader. Det er således Parisavtalen som definerer risikonivået, og retten trenger ikke ta stilling til dette slik man gjør i andre rettslige vurderinger. Den etablerer, som global konsensus, at dette er risikonivået.

Feinberg, som gjennomgikk Petroleumsloven, brukte mye tid på å motgå påstanden fra Regjeringsadvokaten om at utvinning kan stanses på et senere tidspunkt – erfaringer viser nemlig at har man først vedtatt utvinningstillatelsene, er loddet på mange måter kastet. Da kan man ikke så lett trekke det tilbake.

I dag skal hovedinnlegget ta opp økonomien som ekspertvitnene Knut Rosendahl og Mats Greaker vitnet om dagen før. Jeg kommer tilbake til dette senere.

/

1. rapport, onsdag 15.november 2017.

Det var kø utenfor Oslo Tinghus og trengsel i sal 250 da det mye omtalte klimasøksmålet begynte i går morges. Trengselen begynte allerede en halvtime før saken startet, og interesserte i alle aldre hadde benket seg for å følge med. 8 dager er satt av til saken om oljen i Barentshavet, nærmere bestemt tildelingen av nye letelisenser i Barentshavet Sør-Øst i 23. konsesjonsrunde.

Det er Foreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom har saksøkt Staten ved Olje- og energidepartementet. De mener tildelingen av lisensene i 23. konsesjonsrunde bryter Grunnlovens § 112.

Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) er med som partshjelpere, med tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på plass sammen med Truls Gulowsen og Ingrid Skjoldvær i rettssalen. Det er noe nesten symbolsk over dette: tre generasjoner, der Skjoldvær også representerer ungdom som ikke har stemmerett ved valg, og som dermed ikke får være med på avgjørelsene som påvirker fremtiden deres, mens Lund blir representanten med solid juridisk pondus som tidligere høyesterettsdommer og med et klart budskap om ansvar mellom generasjonene.

Interessen er altså stor når advokatene for Greenpeace og NU, Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg, innleder med hvorfor tildelingene er i strid med Grunnloven. Dette er mer et ”fugleperspektiv”, understreker Hambro, en innledning, før de vil utdype saken og underbygge med dokumentbevis og sakkyndige vitner de kommende dagene. Det er hovedsakelig to argument brukte tid på, som hun kalte ”klimaargumentet” og ”sårbarhetsargumentet”.

”Klimaargumentet” og ”sårbarhetsargumentet”

Det første går på klimagassutslipp, at verden allerede har funnet mer enn det som kan brennes hvis ikke Parisavtalen skal overskrides, og at § 112 må forstås som at det finnes en materiell skranke i denne forstand. Det andre argumentet går på hvor tildelingene er gjort: lenger nord og øst, ved den sårbare iskantsonen og Polarfronten, som er viktige områder for det biologiske livet i havet og vil være svært sårbare for et oljeutslipp, i områder som Miljødirektoratet og Norsk Polarinstitutt har frarådet. Primært er det altså i strid med den absolutte materielle grensen i §112. Subsidiært er det brudd på utredningsplikten og forvaltningsplikten ved faktafeil og mangelfull utredning.

Regjeringsadvokaten er stort sett uenig på alle punkter, og mener at det ikke foreligger noen materiell skranke i ordlyden til § 112, slik saksøker hevder. Det er kun tredje ledd som forplikter staten til noe, det første leddet om at ”enhver har rett” må forstås etter det, og ikke som en frittstående rettighet. Og i tredje ledd, i plikten til å iverksette tiltak, har staten handlet, hevder Sejersted, ved å gjøre en rekke tiltak på andre områder. Norge opprettholder sine internasjonale forpliktelser, og skal domstolen vurdere dette må det gjøres med stort respekt for Stortingets demokratiske prosesser.

Sejersted innledet også med en påstand om at aktivismen utenfor rettsalen gjør hele prosessen til en ”forestilling”, at søksmålet representerte ”Grunnlovsaktivisme” og en ”amerikanisering” av norsk politikk som ikke er skjedd tidligere. Men som juss skal den behandles, og i de neste dagene vil denne prosessen utspille seg i Tingretten. De kommende dagene er det sakkyndige vitneforklaringer, som blir neste oppdatering herfra.

/

Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge, og hun er medlem av redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon. Denne rapporteringen finner sted med støtte fra NFF.