/

Ragnhild Freng Dale vil den kommende uken sende Forfatternes klimaaksjon rapporter fra klimasøksmålet mot Den norske stat.

2. rapport, 16.-17.november 2017.

Hele dag to og halve dag tre i retten var satt av til sakkyndige ekspertvitner, men disse ble ferdige en halv dag på forskudd. Staten stilte ingen spørsmål, og dermed gikk hele prosessen en del raskere, mens dommeren fulgte opp med en del avklarende spørsmål underveis.

De to første vitnene

De to første vitnene var klimaforskere, som begge er anerkjente eksperter på sine respektive felt. Eystein Jansen, professor i marin geologi ved UiB og Bjerknessenteret, tidligere direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning og hovedforfatter for FNs Klimapanel (IPCC) i to omganger, var først ut. Han presenterte en grundig orientering av klimatiske fakta, global oppvarming og nyere forskning om risikobildet, hvor ekstremnedbør, hetebølger, havstigning, og ekstremvind vil gjøre seg gjeldende ved økte temperaturer. Jansen bruker blant annet flommen på Vestlandet i 2014 som eksempel. En enkelthendelse, kan ikke knyttes direkte til klimaendringer, men hyppigheten av slike ekstremhendelser vil øke. Menneskeskapte utslipp har satt i gang klimaendringer, og effektene er hovedsakelig negative for natur og samfunn. Vi er allerede halvveis til to grader. Til sammenligning var det bare fire grader kaldere enn nå (i gjennomsnitt) sist istid. Det skal ikke så mye til.

Bjørn Samset, forskningsleder ved CICERO, fokuserte hovedsaklig på planlegging og karbonbudsjett. Han forklarte først hvordan klimasystemet virker og gikk gjennom grunnlaget for at det ikke finnes tvil om hvorvidt menneskeskapt klimaendring finnes og at den kan knyttes til være CO2-utslipp.

Satt i sammenheng med de politisk vedtatte temperaturmålene får vi et veikart for hvor mye vi kan slippe ut de neste 100 årene. Å begrense oppvarmingen til 2 °C eller 1.5 °C vil kreve sterke reduksjoner i utslipp og mye mer enn det som er lovet i Paris og andre avtaler. Samset gjennomgikk tall på kjente petroleums- og kullreserver og ressurser, som viser at vi allerede har funnet langt mer enn vi kan brenne innenfor budsjettene. I tillegg – for å understreke alvoret – forutsetter modellene at vi faktisk fjerner CO2 fra atmosfæren ved karbonfangst- og lagring og negative utslipp noen tiår fram i tid, noe vi er langt fra å kunne gjøre i dag.

Både Samset og Jansen trakk frem Norges CO2-utslipp som er gått opp siden 1990, med petroleum som en av de største utslippskildene innenlands (altså uten å regne med utslippene ved forbrenning etter eksport, som er i overkant av 95%). Innenlands står petroleumssektoren for omtrent en fjerdedel av våre utslipp. Norge er tilknyttet EU og kan til en viss grad bidra til kutt der på kortere sikt, men på et tidspunkt må også vi ned til null.

Dette er selvsagt bare en grov skisse. Samsets Powerpointpresentasjon ligger her, og Jansens her. Jansens notat, som ligger ved bevisene er tilgjengelig her.

Paragrafen kan heller ikke forstås som en geografisk avgrensing

Med klimakunnskapen som grunnlag brukte Emanuel Feinberg og Cathrine Hambro første dag av hovedinnlegget fra saksøkers side på å gjennomgå Petroleumsloven og bakgrunnen for vedtaket av § 112 i Stortinget. Hambro gjennomgikk Stortingsdebatten før vedtaket for å vise at politikerne som vedtok lovet visste hva de gjorde – de ”bandt seg til masten”, som hun fremholdt første dag, og ville at Grunnloven skulle gjelde. Første ledd om at ”enhver har rett” må forstås som en rettighet. Hun gikk også gjennom et utvalg juridisk litteratur for å bygge opp under denne tolkningen av § 112.

Paragrafen kan heller ikke forstås som en geografisk avgrensing, og dermed er de naturlig å koble et levelig miljø til det globale bildet. Det er her klimakunnskapen og Norges ansvar kan knyttes inn. Hambro understreket at togradersmålet er et politisk mål, som ble gjentatt og styrket i Paris, 1,5-2 grader. Det er således Parisavtalen som definerer risikonivået, og retten trenger ikke ta stilling til dette slik man gjør i andre rettslige vurderinger. Den etablerer, som global konsensus, at dette er risikonivået.

Feinberg, som gjennomgikk Petroleumsloven, brukte mye tid på å motgå påstanden fra Regjeringsadvokaten om at utvinning kan stanses på et senere tidspunkt – erfaringer viser nemlig at har man først vedtatt utvinningstillatelsene, er loddet på mange måter kastet. Da kan man ikke så lett trekke det tilbake.

I dag skal hovedinnlegget ta opp økonomien som ekspertvitnene Knut Rosendahl og Mats Greaker vitnet om dagen før. Jeg kommer tilbake til dette senere.

/

1. rapport, onsdag 15.november 2017.

Det var kø utenfor Oslo Tinghus og trengsel i sal 250 da det mye omtalte klimasøksmålet begynte i går morges. Trengselen begynte allerede en halvtime før saken startet, og interesserte i alle aldre hadde benket seg for å følge med. 8 dager er satt av til saken om oljen i Barentshavet, nærmere bestemt tildelingen av nye letelisenser i Barentshavet Sør-Øst i 23. konsesjonsrunde.

Det er Foreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom har saksøkt Staten ved Olje- og energidepartementet. De mener tildelingen av lisensene i 23. konsesjonsrunde bryter Grunnlovens § 112.

Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) er med som partshjelpere, med tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på plass sammen med Truls Gulowsen og Ingrid Skjoldvær i rettssalen. Det er noe nesten symbolsk over dette: tre generasjoner, der Skjoldvær også representerer ungdom som ikke har stemmerett ved valg, og som dermed ikke får være med på avgjørelsene som påvirker fremtiden deres, mens Lund blir representanten med solid juridisk pondus som tidligere høyesterettsdommer og med et klart budskap om ansvar mellom generasjonene.

Interessen er altså stor når advokatene for Greenpeace og NU, Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg, innleder med hvorfor tildelingene er i strid med Grunnloven. Dette er mer et ”fugleperspektiv”, understreker Hambro, en innledning, før de vil utdype saken og underbygge med dokumentbevis og sakkyndige vitner de kommende dagene. Det er hovedsakelig to argument brukte tid på, som hun kalte ”klimaargumentet” og ”sårbarhetsargumentet”.

”Klimaargumentet” og ”sårbarhetsargumentet”

Det første går på klimagassutslipp, at verden allerede har funnet mer enn det som kan brennes hvis ikke Parisavtalen skal overskrides, og at § 112 må forstås som at det finnes en materiell skranke i denne forstand. Det andre argumentet går på hvor tildelingene er gjort: lenger nord og øst, ved den sårbare iskantsonen og Polarfronten, som er viktige områder for det biologiske livet i havet og vil være svært sårbare for et oljeutslipp, i områder som Miljødirektoratet og Norsk Polarinstitutt har frarådet. Primært er det altså i strid med den absolutte materielle grensen i §112. Subsidiært er det brudd på utredningsplikten og forvaltningsplikten ved faktafeil og mangelfull utredning.

Regjeringsadvokaten er stort sett uenig på alle punkter, og mener at det ikke foreligger noen materiell skranke i ordlyden til § 112, slik saksøker hevder. Det er kun tredje ledd som forplikter staten til noe, det første leddet om at ”enhver har rett” må forstås etter det, og ikke som en frittstående rettighet. Og i tredje ledd, i plikten til å iverksette tiltak, har staten handlet, hevder Sejersted, ved å gjøre en rekke tiltak på andre områder. Norge opprettholder sine internasjonale forpliktelser, og skal domstolen vurdere dette må det gjøres med stort respekt for Stortingets demokratiske prosesser.

Sejersted innledet også med en påstand om at aktivismen utenfor rettsalen gjør hele prosessen til en ”forestilling”, at søksmålet representerte ”Grunnlovsaktivisme” og en ”amerikanisering” av norsk politikk som ikke er skjedd tidligere. Men som juss skal den behandles, og i de neste dagene vil denne prosessen utspille seg i Tingretten. De kommende dagene er det sakkyndige vitneforklaringer, som blir neste oppdatering herfra.

/

Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge, og hun er medlem av redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon. Denne rapporteringen finner sted med støtte fra NFF.