/ Foto: Håkon Borg
Det var den våren jeg tørstet så voldsomt og overbeviste meg selv om at det skyldtes en sykdom.
Dessuten er jeg svimmel hele tiden, sa jeg til legen mens han målte blodtrykket mitt.
På laboratoriet kunne de ikke finne annet enn lett anemi, det var jo ingen nyhet, den grove mannsstemmen i telefonen ba meg spise rikelig med rødt kjøtt, spinat og asparges, bær og nøtter. Jeg takket, la på og forsatte å tørste. Jeg holdt et fast grep om servanten mens jeg drakk det ene glasset etter det andre. Om nettene drømte jeg om bøker, om bilder, om bygninger.
Du skjønner, jeg hadde mistet deg det foregående året, og i tiden som fulgte hadde jeg snakket mer i telefonen enn resten av livet mitt til sammen. Jeg var varm i øret, jeg forestilte meg at jeg befant meg på en utpost og telegraferte hjem; den nye avstanden ga meg en selvtillit jeg ikke visste når jeg skulle få bruk for.
I slutten av april eller begynnelsen av mai hadde jeg en samtale med Dag. Det var sent om kvelden eller tidlig på morgenen, jeg hadde ikke fått sove, jeg hadde ligget på sengen og drukket vin igjen, og så hadde jeg ringt Dag og vi ble liggende sånn, en times tid i hver vår seng med hvert vårt glass. Dag hadde sett en dokumentar på nettet. Den handlet om korallrevene som gradvis døde, sluknet, det var ordet han brukte – jeg så for meg en by der strømbruddet gradvis spredde seg fra øst til vest – og de feite kuene med fyrstikkbein som knakk under dem, kyllingene som ble transportert til slaktermaskinen hengende etter halsen.
Det kan da for faen ikke være mulig! Dags stemme var hissig, lykkelig fylt opp av seg selv.
Verden er i ferd med å gå under, og her kildesorterer vi som galninger mens myndighetene ikke gjør en dritt, gneldret han. Etter en kort stillhet hørte jeg at han slurpet i seg mer vin, han svelget ettertrykkelig.
I går lå Lolita og kikket på meg i flere timer, fortsatte han. Det var som om hun forsøkte å fortelle meg noe.
Lolita, Dags fjorten år gamle mynde, bjeffet i bakgrunnen da hun hørte navnet sitt. Jeg forble taus.
Hva tenker du på, sa Dag oppgitt.
Jeg vet ikke.
Han sukket: Du er deprimert.
Nå synes jeg du overdriver.
Du er trist.
Jo, kanskje.
Du er den tristeste personen jeg kjenner.
Ute var det like før sola steg, skyene lå i røde flak langs horisonten. Benken utenfor blokka var dekket av rim, jeg trakk ullgenseren nedover lårene og satte meg. Jeg tente en sigarett. Jeg hørte skramlingen fra søppelbilen, alarmen som ulte når de store søppelkassene ble løftet opp av metallklør og tømt i containeren, de harde hjulene mot asfalten idet de ble trillet tilbake på plass, og hva hadde det å si om verden gikk under i morgen eller om 10 000 år, hva hadde det egentlig å si; den skulle jo allikevel forsvinne Jeg hadde stilt spørsmålet til Dag like før han la på. Med ett hadde han hørtes så søvnig ut.
Du er som en dyster tenåring, sa han, før han ba meg om å sove godt. Jeg hørte at han trakk dynen over seg og kalte på Lolita. Jeg så for meg at hun jumpet opp i sengen hans og la seg i fotenden. Det nydelige, komiske kvinneansiktet mot dynetrekket.
Jeg lukket øynene. Jeg forestilte meg en klode der det verken fantes mennesker eller dyr, en klode uten liv. Jeg tenkte på alle bildene som var blitt malt og alle bøkene som var blitt skrevet gjennom tidene. Jeg så for meg oversvømte museer og raserte biblioteker. Jeg var på gråten. Det var ikke menneskene eller dyrene jeg gråt for (hvor var de blitt av?), det var bøkene og bildene og bygningene, jeg gråt for dem.
Jeg sovnet utpå formiddagen. Da jeg våknet, var det begynt å mørkne, det lå det en beskjed fra Dag på svareren min.
Bare tenk på kloden som en person, sa han og hostet. Tenk på den som ett liv. Alt skal dø, men man står likevel opp om morgenen og prøver på et eller annet. Vi vil at ett eller annet skal bli bra. Kanskje er det et idiotisk håp, men jeg tviholder på det håpet. At det som skal komme, er verdt å få med seg.
Og jeg kikket bort på deg der du sto på nattbordet, og jeg visste hva du tenkte, jeg visste hva du ville si om alt dette.
//
Roskva Koritzinsky (f. 1989) debuterte som forfatter i 2013 med novellesamlingen «Her inne et sted». For denne boka ble Koritzinsky nominert til Tarjei Vesaas debutantpris og tildelt Aschehougs debutantpris. Også romanen «Flammen og mørket» (2015) fikk en svært god mottakelse av kritikerne. I 2017 utga Koritzinsky sin andre novellesamling, «Jeg har ennå ikke sett verden» som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.
Vi takker for nyskrevet tekst som publiseres med støtte fra Fritt Ord.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 