Å sette (antropo)scenen selv: Klimakrise, teknologi og møter med naturen

Av Marit Ruge Bjærke / Foto: Erling Espolin Johnson

Kan forestillingen om chthulucen, en verden der ulike arter og individer griper inn i hverandres historier, være kilden til en annen etikk?

Kråkebollen ligger i en firkantet skål, i det som i laboratoriet kalles en bakke. Toppen av skallet er skåret av. Men føttene fins fortsatt. Føttene er fortsatt i bevegelse og kråkebollen forflytter seg, inn i et hjørne av bakken. Lengst mulig vekk fra mennesket med skalpellen og pirkenålene.
– Se! Den lider! Den er redd!
– Ikke vær dum! Kråkebollen kan ikke lide. Den har jo ikke sentralnervesystem.
Likevel blir dette et møte. Likevel gjør møtet noe med dem som deltar.

Det blir ofte hevdet at teknologien reduserer våre muligheter til å møte naturen. Den står mellom menneske og natur og begrenser eller endrer kontakten. Vi har kunnskap om miljøødeleggelser. Vi har kunnskap om klimaendringer. Vi har kunnskap om noen av tiltakene som kan settes inn. Men vi gjør ikke noe likevel. Hvorfor? Filosofen Arne Johan Vetlesen har kalt det fornektelse av naturen, og hevder at én av årsakene til fornektelsen er teknologi. Teknologien har bidratt til å gjøre oss fremmede for naturen. I stedet for å identifisere oss med natur og legge grunnlag for mulige møter, identifiserer vi oss med teknologien og blir fiender av alt som er naturlig, våre egne fysiske og fysiologiske begrensninger inkludert. I stedet for å være et verktøy, blir teknologien noe som står mellom menneske og natur; den skjuler naturens endringer og skiftende rytmer for oss. Når vi ser natur på tv eller på en dataskjerm, er det teknologien vi møter, ikke naturen. Dermed møter vi i større og større grad det vi selv har skapt, ikke det som er uavhengig av oss.

 

Ordene, mytene og fortellingene

Også naturvitenskapelig kunnskap kan sies å hindre møtet med naturen. Den presenterer verden som en samling døde ting som kan manipuleres. Dermed blir naturfaglig kunnskap et trekk ved en nåværende, naturfiendtlig kultur. I stedet for å møte og erfare naturen som den er, forholder vi oss til våre egne teorier om den. Kråkebollen er et objekt, cellene dens kan legges på objektglass og studeres. Det vi lærer er det vi allerede vet: Ingen hjerne, intet møte. Det er bare å fortsette å skjære. Men hvor ligger begrensningen? I det menneskelige blikket, på laboratoriebenken, i skalpellen eller i fortellingen om det som skjer?

Jeg tror fortellingen er viktig. For øyeblikket er antropocen en mye brukt betegnelse for vår tid. Antropos betyr menneske, og dette er menneskeartens tid, menneskenes dominans over – og påvirkning av – kloden har nådd et helt nytt nivå. Menneskearten er blitt både geologisk, biologisk og historisk aktør. Antropocen-begrepet brukes imidlertid på mange forskjellige måter og av mange forskjellige grupper. Det brukes av geologer om en geologisk epoke, det brukes av miljøaktivister for å vise skadene menneskeheten har påført planeten og det brukes av tekno-optimister for å vise at det er hos menneskene løsningen ligger.

Det er teknologiene vi mennesker har utviklet som har gjort det mulig å endre naturen på geologisk nivå, og det er også menneskenes bruk av teknologi som reflekteres i antropocen-begrepet. Da geologene vurderte om endringene var store nok til å fortjene betegnelsen epoke i deres lister over geologiske tidsperioder var det med utgangspunkt i teknologisk utvikling med synlig påvirkning på natur og geologi: Som startpunkt for antropocen vurderte de både jordbruksrevolusjonen for 8000 år siden og den industrielle revolusjon, før de landet på perioden rundt 1950 med nedfall fra de første atomprøvesprengningene som et av flere mulige epokeskiller. Menneskers teknologier får dyptgripende følger.

Hva sier antropocen-begrepet om forholdet mellom mennesker, teknologi og natur? For det første viser begrepet hvor sammenfiltret natur, kultur og teknologi er. Vi mennesker har bestandig påvirket verden rundt oss gjennom vår bruk av teknologi, enten det er pilspisser, skriftspråk eller oljeboring. Bruk av verktøy kjennetegner menneskearten, og bruken av teknologi opphører neppe selv om noen typer teknologi gjør andre ting med oss enn de egentlig var ment å gjøre. For det andre viser antropocen-begrepet at det har foregått en forskyvning fra å forstå mennesker som individuelle aktører, der noen påvirker naturen mye og andre påvirker den lite, til å tenke på menneskearten selv som aktør. For det tredje sier begrepet noe om hvor selvsentrerte vi er. Planeten endres, natur forsvinner og selv om antropocen-begrepet viser at det er menneskets skyld og menneskets ansvar, så er det hele tiden mennesket som befinner seg i sentrum av fortellingen.

Hva kan tanken om at vi lever i antropocen gjøre for å fremme møtet med naturen? Ganske lite. Selv om det viser at menneskearten påvirker planeten og alt som lever der, forblir alt dette andre fremmed og langt unna. Det er mennesket, antropos, fortellingen handler om. Vår tidsepoke. Vår planet. Våre konsekvenser. Kanskje antropocen-begrepet er en sperre for kommunikasjon og møter med naturen, et ord som lukker menneskene inne i seg selv.

 

Å tenke uten apokalypse

Noen kaller i stedet tiden vår for kapitalocen. For å vise at det er de kapitalistiske samfunnene som har skylden for at naturen blir ødelagt og klimaet endres. Ikke alle mennesker. Ikke menneskearten som sådan. Andre kaller den nekrocen, for å understreke at dette er del av et større fenomen som handler om død. Kapitalismen streber alltid mot utryddelse; utryddelse av andre arter, av andre kulturer, av språk og av folkegrupper. Atter andre vil kalle tiden vår økozoikum, for å vise at vi har et valg, at vi ikke trenger å se verden bare fra vårt eget synspunkt og med økonomisk vekst og teknologisk utvikling som en forutsetning. Alle disse begrepene belyser sider ved forholdet mellom mennesker, teknologi, samfunn og verden, både sånn det allerede er og sånn det kan bli.

Det er ikke tilfeldig hva vi kaller tiden vi lever i. Ordene påvirker hva vi ønsker å gjøre, hva vi tror er mulig å gjøre og hva vi er villige til å gjøre. Ordene legger til rette for eller hindrer møtet. Kanskje er det en idé å endre fortellingene vi forteller oss selv om oss selv?

Vitenskapsteknologiforsker og biolog Donna Haraway har laget begrepet chthulucen, som hun har kalt opp etter edderkoppen Pimoa chtulhu. Tanken hennes er at denne edderkoppen er et bedre bilde på hvordan vi bør tenke på den tiden vi lever i, enn mennesket, antropos. Haraway tenker på verden som tentakulær, som myriader av fortellinger som strekker seg i alle retninger, som består av mange arter og mange møter. Vi må ta inn over oss motsigelsene. Ikke bare tenke at det er for sent, at vi må tåle den fortsatte teknologifiseringen eller synke hen i fortvilelse. Disse løsningene er for enkle, og man må aldri velge enkle løsninger. Haraway spør: Hvordan kan vi tenke rundt disse tingene uten forestillingen om en forestående apokalypse med mennesket i sentrum. Kan forestillingen om chthulucen, en verden der ulike arter og individer griper inn i hverandres historier, være kilden til en annen etikk? En som ikke krever at teknologien skal forsvinne før vi kan starte, men som heller ikke krever at teknologien skal omfavnes?

Hvis vi tenker gjennom chthulucen, er det heller ikke noe i veien for at den naturvitenskapelige kulturen skal kunne danne utgangspunkt for nye måter å tenke om naturen på. Også de fortellingene som fagkunnskapen skaper vil kunne være springbrett for å oppnå møter. Kråkebollen og biologistudenten er filtret inn i hverandre. Livene deres påvirker hverandre og de påvirker andre, selv om fortellingen i første omgang ikke har noen annen slutt enn skammen for den ene og døden for den andre. På et mer generelt nivå kan vi også si at teknologien, menneskelivet, praksisene våre og naturen er filtret inn i hverandre. Dersom vi bruker ord som ikke setter mennesket i sentrum gang på gang, øker vi sannsynligheten for møter med naturen og for å leve teknologien godt. Det påvirker forholdet mellom mennesker og ikke-mennesker om naturen betraktes som en tjenesteyter eller om den har verdi i seg selv. Det har noe å si for hvordan vi behandler hverandre om vi plasserer oss i menneskenes tidsalder eller om vi inviterer andre enn menneskene opp på scenen.

 

Rammene for teknologien

I romanen Vår verden er duggforteller Tor Åge Bringsværd om mulige møter i en tenkt fremtid; mellom menneske og maskin, mellom dyr og maskin, mellom dyr og mennesker. Han beskriver ekteparet Sinski, to maskiner som brenner inne i huset sitt fordi politiet tenner på:

«De farligste maskinene er de som later som om de er mennesker, sa politiet. For det er umulig å vite hva slike kan finne på. Konstablene sto i ring rundt huset, og så tente de på. […] Men kattungen? Den fikk de lov til å slippe ut. Jeg hørte at de ropte og ba for den. Herr Sinski kom i døråpningen og holdt kattungen på strak arm fremfor seg. I det samme fikk han en ildsprut i ansiktet, så det ene kinnet hans smeltet bort. Men herr Sinski flyttet seg ikke. Han bare sto der trassig og holdt den lille kattungen frem mot oss – og så ropte han på meg. Ja, det var meg han ropte på, med den rare, knirkende stemmen sin. Og da jeg svarte ham, vinket han på meg. Og jeg løp helt bort til gjerdet, selv om mamma prøvde å holde meg igjen og sinte politifolk brølte at jeg skulle se å ha meg vekk, og så kastet han lille Vår forsiktig bort til meg. Ja, for det var det de kalte den. Vår.»

Teknologien gjør noe med oss og møtene våre, men som sitatet viser kan den også bidra til å skape nye møter, andre møter, og til å se eksisterende møter på en ny måte. Teknologi er årsak til klimaendringer; utvinning av kull, industrivirksomhet, utvinning av olje. Teknologi er også grunnlag for vår forståelse av at det fins en klimakrise. Selve ideen om en fremtidig klimakrise er avhengig av kompleks teknologi: Datamaskiner som mates med data, simuleringer, prediksjoner og scenarier. Teknologiene har bidratt til å forflytte oss fra vær til klima, har gjort at vi kan «se» inn i fremtiden og gjøre den til del av vår egen nåtid. Uten teknologi er en orkan bare en orkan, og sannsynligheten for en ekstremt varm sommer må vurderes ut fra høyden på skjærereiret i nærmeste tre. Allerede tidlig våren 2018 var det imidlertid klart for skjærene at det kom til å bli en varm og tørr sommer. De bygde høyt. Og nå er det skjærenes kunnskap som danner utgangspunkt for møtet. Forventningene og erfaringene våre blir nøkler.

Uten teknologi er en orkan bare en orkan, og sannsynligheten for en ekstremt varm sommer må vurderes ut fra høyden på skjærereiret i nærmeste tre.

Teknologiske strukturer er aldri fullstendig bestemmende i seg selv. De avgjør verken hvordan vi skal forstå oss selv eller hvordan vi skal forholde oss til naturen rundt oss. Filosofen Charles Taylor har hevdet at hvis vi kan forstå hvilke moralske idealer som gjør at teknologien er viktig for oss i bestemte situasjoner, kan vi også avgrense og innramme den i en etikk. Teknologien kan og må plasseres i en moralsk ramme. «To live instrumental reason from out of these frameworks would be to live our technology very differently», skriver Taylor. En annen vei enn fortellingens, men like avhengig av fortellinger den også. For en avgrensning og innramming av teknologien forutsetter fortellinger som lar oss se valgene, forutsetter et språk som er rikt nok til at valgene kan formuleres. En fare ved dagens teknologiske samfunn er at vi ikke ser naturen som noe som henger sammen med oss selv, enten det er fordi vi bare ser den som en samling ressurser eller fordi vi har avgrenset den til noe rent og uskyldig som allerede er forsvunnet.

Hvis vi lar naturen være noe som ikke er berørt av mennesker, gjør vi den mindre enn den trenger å være. Selv om kråkebollen befinner seg i laboratoriet har den alltid potensiale til å være mer enn en ting. Den skal få være et levende og sansende vesen: Det radiale nervesystemet som forgrener seg. Sugeføttene som reagerer på lys. I stedet for å ha øyne er den et øye. Den ser meg og jeg ser den. Erfaring av og møter med natur kan fortsatt skje nesten hvor som helst. For å leve teknologien på en måte som muliggjør natur, må vi verdsette og dele møtene i et språk som omfatter både oss selv og dem vi møter.

 

Kilder

Bringsværd, Tor Åge. Vår verden er dugg. Oslo: Cappelen Damm AS, 2014.

Haraway, Donna J.. Staying with the trouble: Anthropocene, capitalocene, chthulucene. I: Moore, Jason W. (redaktør). Anthropocene or capitalocene: Nature, history and the crisis of capitalism.Oakland CA: PM Press, 2016.

Mathews, Freya. The ecological self. London: Routledge, 1991.

Moore, Jason W. (redaktør). Anthropocene or capitalocene: Nature, history and the crisis of capitalism.Oakland CA: PM Press, 2016.

Taylor, Charles. The ethics of authenticity.Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1991.

Vetlesen, Arne Johan. The denial of nature. London and New York: Routledge, 2015.

 

//

Marit Ruge Bjærke er marinbiolog og postdoktor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere publisert artikler bl.a. i Morgenbladet og Nytt Norsk Tidsskrift.

Hvor dypt påvirker, former og endrer ulike former for teknologi tradisjonelle menneskelige utvekslinger – i form av hverdagsspråk, naturerfaringer, sosial tillit, kulturell identitet, populisme, økende klasseforskjeller, kunst, poesi, media-? Avhengig av klasse og økonomisk status, påvirker teknologien kvinner og menn ulikt? Hvilke konsekvenser har den teknologiske «designen» av mennesket fått for forståelsen av klimakrise, sosial nød og naturomgivelser?

Dette er noen av spørsmålene Klimaaksjonen vil stille en håndfull forfattere denne høsten. Serien med artikler og essays blir publisert takket være honorarstøtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.