På feil klode?* Miljøaksjon mot kommunikasjonssøppel /

Av Freddy Fjellheim / Foto: Caleb Putnam \ Bilde: Utrydningstruet utsagnsposisjon?

Hvor og hvordan vil skrivende folk uttrykke seg under de livsfarlige naturomveltningene?

Det norske tidsskriftet Vinduet intervjuet nylig noen forfattere under tittelen “Norsk litteratur i dag”. Enkelte av dem satte spørsmålstegn ved om forfattere bør ta ordet i samfunnsdiskusjonene. Klimaforverringene ble ikke nevnt med ett ord. Var det tidsskriftet eller forfatterne som etterlot inntrykket av en litteraturforståelse uten kontakt med virkeligheten?

Diskusjonene pågår i flere land. Forfatterne etterlyses i den offentlige samtalen, eller det som er igjen av den. Kanskje forfatterne simpelthen må lære seg å skrive og uttrykke seg i en miljøskadet medieoffentlighet? Historien vil dømme oss om vi fortsetter å sysle med det rent litterære, uten å reflektere inn truslene mot hele vår framtid som mennesker og forfattere.

 

//

Ja, hva for slags kunnskap kan forfattere bidra med? Er vi gode nok til å stille spørsmål? Kan vi noe annet enn å skrive?

Forfatterne deltar i et pre-politisk fellesskap med et mylder av kunnskaper, ytringsformer og menneskelig erfaring. Vår tids profesjonelle politikere uttrykker ikke slike erfaringer lenger. De har valgt kommunikasjonsrådgivernes simple dressur. Men der politikerne har forsvunnet inn i hul profesjonalisme, har det oppstått et offentlig frirom for folkelige og litterære ytringer. Fyll det!

Historisk sett kan en artikkel signert gode forfattere forandre en avis- og nettutgave fra det ordinære til det ekstraordinære. Mediehusenes styrer og ledelser kan på sin side snarest bidra til en slik offentlighet ved å betale frilansere på nivå med journalistene.

Kommunikasjonssøppel er like utbredt som plastforurensning i havet

///

Når medieoffentligheten blir så journalistisk monoman at vi bare gjenkjenner oss selv som meningsforbrukere, forvitrer ytringsfriheten da innenfra? Blogghelvetet eksisterer ikke bare som støysoner på nettet; det flimrer på netthinnen til stadig flere søvngjengere.

Kommunikasjonssøppel er like utbredt som plastforurensning i havet. Søppelet spres av presidenter og populistiske politikere, og fra avsondrede mentaliteter i private selvsuggesjoner, alle i dekning bak sine svakt flimrende blåskjermer. 

Hvem andre enn kunnskapsrike og dristige forfattere kan ta itu med en slik forsøplet offentlighet? Noen vil her foretrekke å vaske sine hender, men slike håndbevegelser har som kjent ingen ryggrad.

En internasjonal miljøaksjon for det offentlige ytringsrommet er påkrevd. Våkne forfattere får da sjansen til å melde seg til tjeneste, ved å kjempe for menneskeverdet under naturkollapsene – og ved å frasi seg den entydige dystopiens maktformer. 

 

 ////

Klimaforverringene fører til en ny humanistisk kampsak som verden knapt har sett maken til. Vi skal lære å se flyktningen med nye øyne, som miljøkrisenes første offer. Særlig barna, de som skal arve jorden! Time is speeding up, heter et velkjent formular, og vi leser allerede om med-mennesker som blir tvunget bort fra sine hjemsteder fordi økosystemene har nådd tippepunktet. En del av disse med-menneskene vil foretrekke å bli værende i sine hjemland, ifølge en FN-rapport, men mange vil bli tvunget på flukt.

Igjen, det er de flyktende barna vi da må la oss engasjere av. Barn i flyktning-leire leker sammen, også mens de gråter, leste jeg et sted. Større uttrykk for håp enn lek er vanskelig å forestille seg. Vi har ikke rett til å svikte barn som håper så sterkt på et bedre liv.

Er Tellus i ferd med å oppløse gamle nasjoner og forene mennesker i én menneskehet?

Politikere, økonomer og jurister bør ikke få eie systemtenkningen alene. Noen må stå parate med villige hender og sivilsamfunnets livsnære perspektiver. Flyktende barn og familier minner oss på at menneskelig urett ikke kjenner landegrenser. Samme faktum gjelder miljø og klima.

Er selve Tellus i ferd med å oppløse gamle nasjoner og forene mennesker i én menneskehet? Blir det naturkreftene som tilintetgjør kapitalismen? Hvordan skal våre hjerter våkne for at vi skal oppdage de utallige mulighetene for en rettferdig verden og et nytt fellesskap mellom mennesker og natur? Overgangsperioden kan bli voldelig og smertefull, og vi vet av historisk erfaring: Hvis ikke tale- og skriveføre aksjonister står opp for fattige og syke folks verdighet når populismen herjer, dumper barbariet sitt splittende kaos på oss.

Unge folk som Gretha Thunberg, Kelsey Juliana og Xiuhtezcatl Martinez er tegn på den folkelige viljekraften “som skapar världen”. Stadig flere virvles inn i slike fellesskapshandlinger nå. Talemåtene følger på.** Tiden er inne for at forfattere og kunstnere blir med på å lage denne rydningen i det gjengrodde offentlige ytringsrommet.

Klimaaksjonen har lenge forutsagt at forfatterne ville integrere klimakrisene i sine bøker. Stadig flere prosaforfattere gjør det. Poetene, sakprosaistene og kunstnerne har forsøkt seg en stund. En ny litteratur er underveis, ennå ikke gjenkjennbar som litteratur. Men å rømme fra den populistiske mediesfæren og gjemme seg i litterære fiksjoner, er og blir en farlig form for unnfallenhet.

På disse nettsidene vil vi bidra til å gi flyktningen økende oppmerksomhet (se listen med tekster nedenfor). Håpet vårt er at flere forfattere tar opp denne hansken også, slik f.eks. Hilde Hagerup og Line Baugstø har gjort i Norge, Jonas Eika i Danmark og Gunnar Wærness i diktboken “Venn med alle” (2018):

 

vi som bare ville glemme      vink til båten

den døpte oss til      etterlatte

vi som flagger med en plastpose

båter gir oss liten trøst

båten sier       jeg kan gi deg havet

vi vil ikke ha et hav

vi vil ha et land

 

Meg bekjent tar forfattere, kunstnere og miljøaktivister sjelden sommerferie, men vi skal ikke desto mindre få ønske både våre bidragsytere, støttespillere og lesere God sommer! Have a nice summer! Buona estate! Guten Sommer!

 

/

* “Jeg er vist kommet paa en feil klode!”

** “…if people see a norm not as in place, but as emerging, then they are inspired to join, partly because then they feel freed, but partly because they might not know what they think, but they want to be on the right side of history. For activists to say, “increasing numbers of people are,” is smart.” / Prof. Cass Sunstein, 80000hours.org.

 

// Tekster om flyktningen:

Ømhed og politisk praksis / Jonas Eika, Rolf Sparre Johansson

Ai Weiwei: Our Judgement is Crippled

Lyudmyla Chersonska: Two poems

Jægeren og de som jages / Susanne Christensen

Andreas Eckhardt-Læssøe: Om at samle sig og samle sammen

Göran Sonnevi: Tre dikt

Wera Sæther: Vannet

Madame Nielsen: Slovenia – Østerrike

Thomas Hylland Eriksen / Arne Johan Vetlesen: Klimaflukt som moralsk utfordring

Herta Müller: Nachts, wenn die Zäune wandern

Freddy Fjellheim og Søren Høyner: Uskyldige menneskers flukt fra klimaødeleggelse 

Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen

Frode Grytten: Tusener seglar igjen

Gunnar Wærness: Venn med alle, III

 

 

 

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑