HVIS IKKE / Wera Sæther

Hvis det ikke var slik at alt stod på spill, ville jeg blitt rasende. Nå tenker jeg: hva skal jeg skrive, og hva skal jeg gjøre når jeg ikke skriver, spiser og sover.

Hvis det ikke var slik at jeg var forbundet med det som står på spill, ville jeg skrevet, og skrevet enda mer, og lykkelig trodd på en leser, kanskje også om noen tiår. Nå tenker jeg, hvem vil lese om noen tiår, hvem vil skille bokstav fra bokstav i været, hvor vil det finnes stillhet og hus å sitte i, hvor vil solen ikke blende øynene som vender seg mot den hvite siden, hvor fuktbestandig vil papiret være, for ikke å nevne heten, og hvor i verden, skjønt kanskje her hos oss, vil elektrisiteten til datamaskinen være pålitelig. Syn, bok, datamaskin er skjøre realiteter, forstyrrbare. Alt dette kan ikke-finnes.

Noen gir seg ikke med å forske i islag og temperaturendringer. Men hvem og hvor mange vil få vite om funnene, i en tid med sannsynlige sammenstyrtninger av en gammel orden, og hvem vil ønske, for ikke å si kunne, bry seg – og hvor lenge vil det være mulig, systematisk, å forske. 

«Titanic», som vi bygger – dekk for dekk, plattform for plattform, gruve for gruve, militærbase for militærbase – blir mer og mer keiserlig og upålitelig.

Jeg tenker i lys av sammenstyrtningen av goder og forutsigbarhet som vi her i nord tar for gitt, jeg gransker grafene over stigende utslipp av klimagasser og merker meg vippepunkter. «Titanic», som vi bygger – dekk for dekk, plattform for plattform, gruve for gruve, militærbase for militærbase – blir mer og mer keiserlig og upålitelig. Også i Norge kan noen nå forestille seg at «alt» står på spill i India og Bangladesh. Men de er ikke oss, der nede er ikke her; vi har ikke samme mor.    

Vi på øverste dekk på «Titanic» holder oss i et blendverk. Det kan finnes flere «Titanic-er», i intrikat parallelle og voldelige løp. Mange vet at løgn er løgn, men vil ikke bli værende i sin egen viten, i hvert fall ikke lenge. Men fler og fler organiserer seg oppfinnsomt. 

Kanskje er det ikke synke dette skipet gjør, men brenne.   

Jeg tror ikke norske stortingspolitikere går inn for systematisk løgn. Det kan til og med tenkes at de kjenner klimarapportenes rødeste tall. Men det er ikke isen i Arktis og Himalaya og folk langs kystene i Sør-Asia som har valgt politikerne i Norge. Som folkevalgte hos oss er disse neppe forpliktet til å bruke vidvinkelblikk og tenke på isen nord og sør for oss og på heten, i stigende grad, overalt. Det er ikke opplagt at de leser forskningsrapporter om, for eksempel, Grønlandsisen og vippepunktene, eller at de vet at konsekvensene for lengst er virksomme. Dette er kunnskap som hogger i kjøttet. Men en kan tenke seg at de er forpliktet til å snakke sant.

Jeg har ofte tenkt på det å dø syngende. Opprørsk, om du vil. Men jeg vil så gjerne at det skal finnes biblioteker, andre arkiver, kunst, skoger og mange bevissthetsformer lenge etter meg.