Foto: Pernille Marie Walvik /
Elg: en gang kom det en elg gående ut av småskogen nedenfor huset vi bodde i. Jeg sto i et vindu og så den komme mot meg. For å få enda et glimt av den, løp jeg til kjøkkenet, men da hadde den allerede gått forbi. Jeg så rett inn i øyet på den, sa moren min og snudde seg mot meg.
Selv husker jeg best måten den beveget seg på, både langsom og fort på samme tid.
Flaggermus: de pleide å komme fram om kveldene og fløy i usikre sirkler over oss. De orienterte seg etter lyder vi ikke kunne høre. Det var usikkert hvor de holdt hus. På dagtid var de helt usynlige.
Ringduer: dem så man alltid i par. Når den ene landet på en av ledningene som gikk inn til huset, duvet ledningen veldig. Rett etterpå kom alltid den andre og satte seg og ledningen duvet enda mer. Fuglene hadde en litt trist lyd som man særlig hørte om morgenen når man ville sove.
Røyskatt: jeg har sett en. Den stakk hodet ut mellom noen steiner i en skråning en venninne og jeg gikk forbi til skolen. Den hadde en stor, hvit flekk på brystet, og det er sånn vi visste at det var en røyskatt og ikke en mink vi så.
Ugle: den bodde i en pipe og kunne sees fra veien. Det sto også et bilde av den i avisen, en perleugle. Det er litt uklart om det er bilde i avisen jeg husker eller om jeg virkelig så den sitte der i pipa.
Ugler: jeg har hørt dem mange ganger i mørket. I leseboka jeg hadde som barn, illustrerte den lyden U. Den satt på en grein og det sto uhu i store bokstaver ved siden av den. Jeg har aldri kunnet finne dette uhu´et igjen. På meg har lyden fra en ugle mer minnet om noe som kom fra en fløyte. En tørr og litt hul lyd.
Rev: jeg har sett rev flere ganger og blir alltid like overrasket over hvor små de er. Det er bare halen som er stor. En sommer var det en som ofte var å se et stykke fra inngangsdøra. Han (jeg forestilte meg at det var en hann) kom i overgangen mellom kveld og natt, det virket som han fulgte en fast rute, så ble han borte. Kan hende fant han seg en ny vei. Jeg vet ikke. Det er sånn det er å tenke på ville dyr. Jeg har også hørt rev om natten uten å skjønne hva lyden var før noen hermet et reveskrik (vi gikk på en gate da en bekjent utstøtte en lys og litt fugleaktig lyd for å forklare noe) og det gikk opp for meg at det må ha vært rev jeg har hørt i alle disse årene og ikke fugler som var skadet og utstøtte sine siste skrik, slik jeg forklarte lyden for meg selv det der jeg lå i en seng og prøvde å få sove.
Ekorn: de pleide å komme fra krattskogen nedenfor huset for spise av fuglematen vi hadde lagt ut. De hoppet fra grein til grein akkurat slik det står i bøkene at de gjør. Noen ganger løp de raskt over bakken med en rastløs planløshet. Hvis de var flere, kranglet de om maten. Noen ganger når jeg gikk forbi treet der frøene de forsynte seg av var, hendte det at de ble sittende i ro med et frø mellom labbene og vente til jeg var forbi.
Pinnsvin: jeg har sett pinnsvin. De beveget seg på en subbende måte og virket innelukket i seg selv.
Det jeg mener er at det ikke virket som de hadde noen form for antenner ut til omverdenen. Det kan hende jeg tar feil. De forsvant ut av synsfeltet og jeg fulgte aldri etter.
Frosk: det hendte det satt en frosk i kjelleren som jeg måtte bæres ut igjen. Den hadde en kald glatt kropp som jeg kjente (avtrykket fra) ganske lenge etterpå i hendene.
Hoggorm: jeg har sett hoggorm en gang på nært hold. Jeg gikk på en sti langs et vann og plutselig lå den der, tjukk og grå med den karakteristiske stripen langs kroppen. Jeg hoppet i været og utstøtte en lyd som i ettertid virker ganske komisk. Som barn ble vi opplærte til å trampe i bakken når vi gikk i skogen. Hvis ormen var nær oss, ville den fange opp ristingen i bakken og forsvinne. Det fantes barn som ikke fikk lov å gå i skogen i det hele tatt på grunn av orm, selv om de gjerne ville.
Buorm, stålorm: har ofte ligget skjult under en stein eller noe gammelt løv jeg har løftet på. Den pleide å forsvinne så fort at jeg ikke rakk å bestemme hvilken av dem det var, om den var grå eller brun.
Mau: skogsmaur, men også andre typer i forskjellige tuer, for eksempel en like ved veien inntil stammen på en hul eik. Tua var vanskelig å skille fra stammen. Jeg så på den nesten hver morgen. Til tross for at den lå så nær veien, og barn, særlig gutter, hadde det med å pirke borti den med pinner, ble den ikke borte.
Gaupespor: jeg tror jeg har sett gaupespor i snøen utenfor huset. Sikker ble jeg aldri, for sporet forandret seg stadig, og ble mer og mer utflytende på grunn av mildværet som satte inn.
Grevling: jeg har sett grevling flere ganger. En gang møttes vi på en vei. Jeg var på vei oppover, det var kveld og plutselig så jeg en grevling komme gående nedover. Den gikk på veien som om det var den naturligste ting. Det så ut som den skulle rekke et tog eller noe. Jeg sto helt stille, for det hadde jeg hørt at man skulle. Den passerte meg på motsatt side, klørne dens skrapte mot asfalten for hvert skritt den tok.
Insekter: fluer, veps, bier, mygg, humler, knott, gresshopper, øyenstikker, flott, tordivel, tusenbein. edderkopp mfl.
Rådyr: jeg har sett rådyr, særlig på vintre med mye snø. Da søkte de inn mot husene, gikk på veiene. Som oftest var det et hunndyr med to kalver. De sto og gravde med klovene under epletreet etter frukt som lå under snøen. Det hendte også at det kom bukker med små horn. Når våren kom, var området uten gress og så ganske stygt ut. En gang lå det et rådyr og hvilte mellom trærne. Det hadde sikkert ligget der om natten. Da jeg gikk bort til stedet, var det tydelige spor etter kroppen i snøen.
Fugler: kjøttmeis, blåmeis, spurver, nøtteskrike, hettemåke, gråmåke, pluss en del jeg ikke vet navnet på. Kråke, skjære, spesielt en min mor påstod bare hadde et bein, men det hadde den ikke, hun så den igjen året etter også og sa det samme. Jeg vet ikke hvorfor hun holdt så hardnakket fast på den ideen. Jeg har også hørt gjøk, langt borte. Det var som barn, i mai måned, hvis vi sto helt stille og konsentrerte oss om å høre. Aller mest har jeg hørt fuglesang. Den var på sitt sterkeste om våren. Et helt hav av lyd, ikke en og en, men et helt kor sammen som møtte meg, hver morgen når jeg gikk ut.
//
Klimaaksjionen takker Inghill Johansen for teksten og Forlaget Oktober for honorarstøtten!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 