Førsteinspektør innen fagområdet planter / Ellen Emmerentze Jervell

Onsdag, i dag, en begivenhetsrik dag, den mest begivenhetsrike siden bringebærene lodnet og modnet ved uthuset, en dag for dagboken. Ja.
…..Jeg temmer minuttene. Jeg har kontroll, han kommer tolv, og de, besøket, de kommer tolv, de kommer som de sa, de kommer som de skal. Jeg ser i kikkerten, jeg ser på klokken, og jeg ser sytten, jeg temmer sytten minutter. Besøket, der er de. Jeg ser dem, de plasker bortover, båten siger og plasker, de bruker ikke bensin, og de nærmer seg, de runder odden. Pusten skraper i halsen, den gamle halsen, jeg puster ikke som på bryllupsdagen lenger, jeg puster som en kone, og jeg temmer minuttene, seksten minutter nå, jeg har seksten.

…..På fjorten kan jeg telle dem i båten, de er tre, og på tretten og tolv og elleve kan jeg bare sitte og se, for først på syv må jeg reise meg og skru på trakteren, først på seks må jeg ta ut fløten, og fem, da går jeg til vinduet igjen, mens gurglingen på kjøkkenet er min bakgrunnsmusikk. Jeg kikker og følger med dem, besøket, for jeg har minuttene på lag med meg da, den lille båten glir inn i sanden, og besøket klatrer ut og roter ved buskene.


…..Jeg har tre minutter, og der brummer bilen øverst i bakken bak huset som den skal, han kommer! Tre og to, og kaffen er klar, og bilen ruller inn på tunet, hjulene knaser i grusen. Jeg skal dit, men først skal jeg se litt til, se på besøket som roter ved buskene og krabber frem rett før jeg må ut på trammen, de krabber opp langs åkeren, de klarer det, de treffer på tråkkene, tråkker ikke på aksene, og nå må jeg gå, for på tunet knaker det i bilen, i Alfred, det knaker i knoklene og leddene.


…..Han strekker benet ut og nikker til sjåføren, og sjåføren nikker, men hjelper ikke, så jeg tripper som jeg skal, ut på trammen, tripp tripp. Jeg glemmer åkeren og aksene, jeg tar Alfred i armen og trekker i ham, sier gode gubben, nå skal du få kaffe, og i dag er en god dag, sier jeg, i dag skal vi få besøk. Nå får du se å kose deg, sier sjåføren, og Alfred svarer ikke, men jeg svarer og sier det skal han, det skal vi, og vi sees, sier jeg, vi sees, sier sjåføren, og vi går fra ham, for han får lønn for å kjøre, høfligheten er til pynt.


…..Alfred rister på fingrene, han kan ikke noe for det, han var gammel da han ble født, og enda eldre da jeg kom til ham, men han er god å ha. Fløten i kaffen, drypp drypp, tyngre enn gurglingen fra trakteren i sted. Fløten er fet og god og som den skal være, og han slafser den i seg med leppene før han hører meg, han rister og slafser og slurper og hører ikke. Men så løfter han hodet og ser hvor jeg peker, og det er lett å følge dem nå, besøket, de er fremme på tunet, de er tre, og de er over minuttene, det trenger jeg vel ikke si. Der går besøket, de går forbi uthuset, forbi bringebærene, men bærene tar de ikke, for de er i skålen på bordet. Besøket ser mot oss, de har hendene over pannen og skygger for seg og øynene sine, de ser ikke oss, ser ikke inn, for i huset kan man ikke se folk, det er folk i solen man kan se. Slurp, sier Alfred, og der kommer de, der kommer besøket, sier jeg.


…..Han pleide å ta døren, men nå tar han ingenting, ikke hendene og ikke dørene, han har gjort nok for i dag og må sove i stolen. Bringebærene står på bordet, men han tar ingenting, og det er jeg som tar døren, jeg tar alt, jeg åpner og er åpen, jeg setter meg på trammen og glemmer å drikke kaffen, men jeg husker ordene, og der kommer besøket, jeg rakk det, jeg rekker alt.


…..Hei, sier de. Det er den ene som snakker, kvinnen med visittkortet og stoff-veskene, hun er ung og som meg, jeg var også sånn en gang. Hei, sier jeg, og jeg sier det med hjerte, jeg sier det til venner, hei, hei. Er det du som er Eva, sier hun, og jeg sier ja, det er meg, Eva og Alfred, sier hun, og ja, det er vi.


…..De har alvoret i seg, de tre, for de er fra nåtiden og tror det er alvor som trengs. Vil du vise oss buskene, sier hun, og jeg ser på de to andre, en mann og en gutt, er det familien din, sier jeg, og visst, det er det, vi har hytte på en øy i andre enden av fjorden, sier hun. Noen ganger er det verdt å jobbe i ferien, sier hun. Når det er en viktig sak. Det var da en fin gutt du har, sier jeg, og gutten krymper seg da, han ser mot skogen bak oss som skal bli motorvei og er en håpløs gutt, ikke fin, nei, slett ikke. Jeg fikk ingen gutter, sier jeg, og kvinnen nikker og er brydd. Er det der veien skal komme? sier hun og ser mot skogen, hun også.


…..Vi går til buskene ved uthuset, og jeg stirrer mot Alfred gjennom ruten og inn i mørket, jeg ser ham, selv om han er usynlig, for jeg vet hvor jeg skal se. Han har munnen åpen, gode gubben, som en avgrunn over stolryggen, dyp og svart, han sover og gaper, og jeg vil vente, men jeg kan ikke vente, så jeg sier her er buskene, her ser dere, og kvinnen trekker i bladene og løfter dem mot solen. Hun lukter på dem og henter en pinsett i en av veskene, hun plukker og pirker, tar bilder og noterer, mens gutten skraper med foten over plenen vår og lager merker, og mannen er bare stille. Det ser ut som om det har vært bær her, sier hun som et spørsmål, og jeg kjenner det smette i brystet, et smettende hjerte, men jeg sier nei, ingen bær, ingen bær på mange år, og hun nikker og sier ja, sier nei, det var merkelig, og det var bra du sa fra, det var bra du ringte, det var bare bra, sier hun.


…..Kvinnen snakker, og jeg lukker meg og tenker på minuttene, for det var synd med kaffen, det var synd med Alfred, det var synd at han sov når han skulle sett ut på dette, kvinnen og pinsettene, mannen og gutten og alvoret, han skulle sett det, og han skulle gledet seg over besøket, det er år siden vi hadde besøk. Og snart renner minuttene, snart sendes rapportene, snart forsvinner besøket og snart ruller bilen tilbake på tunet, og sjåføren tar Alfred med seg, han sier koste du deg nå, og jeg sier jada, han koste seg, vi koste oss.


…..De er bekymrede, besøket, for de leter etter forandringene, så når de ser ordentlig på plantene, så ser de at jeg snakker sant, de ser de manglende bærene. Kvinnen pakker seg tilbake i veskene, hun strekker ut en hånd og sier takk, dette var viktig for dokumentasjonene. Og så tråkker de på aksene og roter ikke i buskene, de krabber til båten og glir ut på fjorden og siger og plasker og er alvorlige, og der inne sitter Alfred og sover. Og jeg samler på minuttene. Fjorten, tretten, før bilen kommer og henter ham, og kaffen er kald, og bærene, hvem skal spise bærene.

//

Ellen Emmerentze Jervell (f.1990) er oppvokst i Vollen og Berlin. Hun har gitt ut romanene Fjellfolk og Bra kunst om menn på Gyldendal. Før hun ble forfatter, jobbet hun fire år som korrespondent for The Wall Street Journal.

Vi takker Gyldendal for honorarstøtten!

Foto: Therese Alice Sanne

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑