Kollektiv rørelse / Kjersti Anfinnsen

I en teppebelagt konferansesal i Stockholm sitter rundt 150 tannleger en lørdag ettermiddag i mai 2019 og gråter. Jeg sitter på første rad, og har lagt strikketøyet i fanget. Pinnene hviler i hendene. Omgivelsene har sløret seg til av tårer, og jeg hører hvordan små snufs blander seg inn i stillheten etter applausen for foredragsholderen, Pascal Magne; en ydmyk, ganske liten, elskelig og religiøs mann fra Sveits ikledd stripete dress og runde briller, som bortsett fra å undervise ved University of Southern California, forske, videreutvikle odontologien og holde kurs i hele verden, er opptatt av å tegne for å tilnærme seg det naturlige. Han bruker også tegning i undervisningen slik at fremtidige tannleger kan omfavne den visuelle persepsjonen i sitt videre arbeide i munnen.

…..Hodet og hendene.
…..Hodet og hendene.
…..Hodet og hendene.

…..Når de nye studentene kommer, starter semesteret med et tegnekurs. Å tegne er å se. Alt ved tennene skal gjenskapes via hendene for slik å bli kjent med kurvaturer, furer, lysbrytning, skyggespill, linjer og proporsjoner. Selv bruker han sin stue til store lerreter hvor skisser og større tegninger av tenner ferdigstilles. Detaljerte og inderlige. Fortenner, hjørnetenner, molarer, med sine særegenheter og variasjoner.

…..«You need to be in love with the tooth?” sier han, «You need to respect the natural.»
I bilde etter bilde på storskjerm vises detaljerte fotografier fra munnhulen ned til mikroskopisk nivå. Det er som om David Attenborough viser oss verden på sitt mest fascinerende. 150 tannleger ser stilltiende mot scenen. Flere av oss ber om å bli fotografert sammen med sveitseren i pausen. Jeg sniker meg til å fortelle ham at han er odontologiens Federer. Han takker ydmykt for komplimentet.

…..Etter to dager hvor 150 tannleger har latt seg begeistre av arbeider der skadet emalje og dentin repareres på de vidunderligste måter ved hjelp av ny teknologi, vitenskap og kreativitet, og ikke minst hvordan Pascal Magne samarbeider på tvers av fagmiljøer og landegrenser for å bevare og reparere tannsubstansen, og da alltid med spørsmålet: Hvordan få det til å ligne selve naturen?, skjer det tidligere nevnte rørende, kollektive øyeblikket hvor det blir for emosjonelt for de fleste deltakere i Stockholm mens solen skinner utenfor. Pascal Magne trekker frem dette eksempelet fra Brasil:

…..En ung jente på atten år i São Paulo må fjerne en visdomstann. Samtidig har hennes mor behov for å restaurere en ødelagt jeksel i underkjeven. Vanligvis ville det repareres med en krone laget av en metallegering, porselen eller en kombinasjon av disse. Vanligvis ville visdomstannen kastes. I dette tilfellet velger tannlegen via moderne teknologi å frese ut en krone av datterens visdomstann. Presist og elegant blir visdomstannen omdannet til en emalje- og dentinkonstruksjon tilpasset perfekt den formen moren trenger for å bevare og bygge opp sin ødelagte tann, og tannlegen fester denne delen av datterens visdomstann inn i morens tannrekke. Moren har da på en måte laget denne visdomstannen selv. Hvor vakkert er ikke det? Det er klart vi griner. 100% naturlig gjenoppbygging. Tårene bare renner. Resultatet er helt nydelig.

…..I år etter , følger den brasilianske tannlegen med på hvordan det går med det videre livet til tannen som moren har hatt i munnen siden hun var omtrent seks år gammel. Moren er strålende fornøyd, og hver gang hun berører denne tannen med tungen, tenker hun på sin kjære datter med tårer i øynene.

…..Hodet og hendene.
…..Hodet og hendene.
…..Hodet og hendene.

…..Det finnes grenser for hvor mye syre, sukker og stress tenner kan tåle, til tross for at de er menneskets sterkeste bestanddeler. Det er grenser for hvor mye regnskogen, havet, dyrene og mangfoldet på planeten vår kan tåle, og til slutt, selvfølgelig, hva menneskeheten kan tåle. Til det tror jeg Pascal Magne ville sagt: “You need to be in love with the world. You need to respect the natural”.

…..La oss alle forelske oss i verden!

 

/

Kjersti Anfinnsen, født 1975 i Bodø og bosatt i Oslo, arbeider som forfatter og tannlege. I 2012 debuterte hun med romanen Det var grønt på Kolon forlag, og i fjor utkom De siste kjærtegn, som bragte henne Subjektprisen, Havmannprisen og Bokhandlernes forfatterstipend.

Vi takker Kolon forlag for honorarstøtte!

Foto: Knut Åserud