Klimafornektelse er ikke et problem i Norge. De som ødelegger verdens klima, de tror på klimaendringene.

Noen uker før verden stengte ned på grunn av koronapandemien, ble det politiske Norge kjent med den hittil ukjente askøyværingen Knut Amundsen. I løpet av to uker hadde han samlet over 100 000 medlemmer i Facebook-gruppa «Folkeaksjonen mot klimahysteriet».

Amundsen og hans Facebook-gruppe utløste et voldsomt hysteri i det norsk debattklimaet. Hovedpersonen selv fikk gjeste NRKs Politisk Kvarter, der han møtte klimaminister Sveinung Rotevatn i debatt. En motgruppe, «Folkeaksjonen mot folkekasjonen mot klimahysteriet», ble etablert, og nådde også raskt 100 000 medlemmer. Etter kort tid ble også Medie-Norges viktigste politiske kontrollorgan, nettsiden Faktisk.no, satt i sving med å kartlegge hvem det egentlig var som deltok i «Folkeaksjonen mot klimahysteriet». Og i tråd med alle fordommer som Faktisk-redaksjonen satt med på forhånd, viste deres grundige undersøkelser at flere av medlemmene i gruppa også var kritiske til innvandring, islam, vaksiner og barnevernet. Huttemegtu!

Svigerfar har kjøpt generator. Honda. En slags stor rød påhengsmotor med bensinlokk og start-snor. Den står på fire små hjul, og når man drar den i gang driver den ikke en propell, men et lite panel med uttak for ulike strømstikk. 

– Jeg trodde alle sånne var utsolgt nå, og umulige å få tak i, sier min svigersøster.

Det mumles bort. Noen kjenner noen som kjenner noen, og det viktige er at vi nå vil kunne ha strøm, dersom strømnettet skulle bli ødelagt her også.

Vi er langt unna de store brannene, men det er varmt og tørt her og. Alt kan skje. Her ute på bygda i Queensland ser vi ikke en gang røyken fra storbrannene som herjer lenger sør, slik de gjør fra Brisbane. Men vi ser den store TV-en i stua, som står på dagen lang med direkte nyhetssendinger. Bilder av hele lokalsamfunn som samles på strender og venter på å bli evakuert av krigsskip, intervjuer med dem som har flyktet fra hjemmene sine, dramatiske mobilopptak av flammenes herjinger, montasjer med trist musikk og bilder av skadede dyr i utbrente ødemarker hvor det fortsatt ryker fra bakken. 

Frykten for dommedag ser ut til å ligge dypt i menneskene. De fleste tidsaldre har forestillinger om Katastrofen som før eller seinere vil inntreffe. Med den globaliserte populærkulturen fikk vi derfor noen fantastiske katastrofefilmer. Udøde smittebærere kunne for eksempel blandes med konspirasjoner drevet av veldig rike og mektige som egentlig var utenomjordiske og tilsettes en dæsj utblåsning fra Yellowstone. Jeg nøyt de filmene. Litt bekymringsfullt var det kanskje at det så ut til at flere og flere faktisk trodde på alt sammen, men jeg kunne le godt av flat earth-society og øglemenneske-konspiratorikerne også, jeg. Man har da humor.
            Så kom pesten. Den hadde blitt en sjukt kjedelig film.