DE SOM IKKE BEHØVER Å SETTE SEG NED / Tore Linné Eriksen

I forrige uke skaffet den norske statskassa seg hundretusener av kroner gjennom kraftige bøter for sivil ulydighet. For Extinction Rebellion var dette en framgangsmåte for å understreke at menneskeheten og klodens livsgrunnlag er i ferd med å ødelegges.

De som vil forlenge fossilalderen, og som spesialiserer seg på tilslørende budskap, slipper derimot å sette seg ned ved oljedepartementets inngang. Den internasjonale olje- og gasslobbyen møter isteden åpne dører, og har som sin like bare militær- og medisinindustrien. Men de har noe felles med miljøaktivister: Det er mye som står på spill.

Fossilbransjens holdninger og argumentasjon er gått nærmere etter i sømmene i ei rekke bøker, som nå er supplert med nyere rapporter fra Oil for Change International, Corporate Accountability, Friends of the Earth og InfluenceMap De viser at det i den første fasen var vanlig å fornekte det vitenskapelige grunnlaget for global oppvarming, selv om Exxon Mobils egne forskere allerede i 1979 advarte mot dramatiske skadevirkninger. Dette falt i tid sammen med de første modellene fra Nasa, og oljeselskapet sto i fare for å miste troverdig om de avviste all ny kunnskap. Exxon Mobil valgte derfor en massiv offensiv for å så tvil og skape forvirring om hvor holdbare disse funnene egentlig var. (Er det kanskje ikke menneskelig å tvile?) Initiativet blei også tatt til det som misvisende heter Global Climate Ation. Det er ikke vanskelig å se hvor oppskriften kom fra, den var henta fra den dødbringende kampanjen som tobakksindustrien lenge ledet for å trekke i tvil de åpenbare forbindelsene mellom røyking og kreft. Ikke uten grunn er det talt om «merchants of doubt».

Det neste steget var i sikre seg en plass i de nasjonale og internasjonale organer hvor avgjørende beslutninger treffes, i tillegg til å oljesmøre kongressrepresentanter. I alle oljeproduserende land finner vi derfor utallige «vitenskapelige» rådgivere, embetspersoner og politikere som går i skytteltrafikk mellom oljelobby og politikk, slik vi alltid har sett det i ledelsen av Norsk Olje og Gass. I USA var disse personkoplingene særlig tydelig i George W. Bush og Dick Cheney-æraen fra 2004, der målet var å skru tilbake sjøl de beskjedne miljøreguleringene som var satt i verk under Bill Clinton og Al Gore. Oljeindustrien skiftet i 2015 fra å være anti-Obama til å bli pro-Trump, og fikk som belønning en utenriksminister. Exxon Mobils toppsjef – Rex Tillerson – varte riktignok ikke så lenge, men rakk å være med på å trekke USA ut av Parisavtalen fra 2015. 

Mye forskning bekrefter da også et nært sammenfall mellom klimafornekting (eller bagatellisering) og tilhørighet på høyrefløyen. 

En annen oppgave er å bruke tenketanker som enten er startet eller finansiert av Koch-brødrene, to av verdens rikeste menn med røtter i oljeindustrien. Blant dem som aktivt benekter eller forvrenger klimavitenskap, og som med stor energi har kjempet mot miljøtiltak, er Heritage Foundation, Cato Institute, American Enterprise og Heartland Institute. Koch Industries står også bak frontorganisasjoner som gir inntrykk av å være spontane folkebevegelser, som Americans for Prosperity, eller Institute for Energy Resarch for å spre desinformasjon. Det passer inn i deres ideologiske reflekser, der de er innbitte motstandere av avgifter, reguleringer og statlig innsats. Mye forskning bekrefter da også et nært sammenfall mellom klimafornekting (eller bagatellisering) og tilhørighet på høyrefløyen. 

I den fasen vi nå befinner oss i, har det blitt stadig vanskeligere å rømme fra alvoret i rapportene fra Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel. (Det forhindrer ikke at noen forsøker tappert). Mens fattige i Sør lenge har vært hardt rammet, det vil si de som har minst ansvar for klimakrisa, ser vi nå også ekstremvær og store ødeleggelser i vår del av verden. Det krever en sminking i lobbyvirksomheten, der budskapet nå er at alle innser alvoret, deler bekymringene og roser ungdommens engasjement, men at det er viktig å være realist, optimist og ha tro på at markedet rydder opp. Samtidig som den svarte fossilproduksjonen fortsetter for fullt, viser oljeselskapene helst fram bilder av vind, sol og biodrivstoff av alger i annonser og skolemateriell om «det grønne skiftet».  

Nettstedet www.greenwashingfiles.com har sammen med juristorganisasjonen Climate Earth vist at den nye kampanjen tilslører at nye tiltak bare utgjør noen få prosent av investeringsplanene for de neste åra. De kommer dessuten mest i tillegg til en olje- og gassproduksjon som ifølge Global Gas & Oil tar sikte på å vokse med sju prosent mellom 2020 og 2024, noe som i så tilfeller svarer til 1200 nye kullkraftverk. Til og med leting etter mer fossilt brennstoff, som bryter med IEA-rådet og låser fast et mønster for enda flere tiår, står på programmet. Det støttes som kjent også her hjemme av sterke krefter, blant annet med partier som har en politisk plattform som mest likner på en oljeplattform. Det er ikke rart at forbrukermyndigheter i flere delstater og byer i USA nå stiller oljeselskapene for retten for villedende og grønnvaskende reklame om at de er miljøvennlige leverandører av «energimiks». 

Det er også en stadig mer utbredt øvelse å skyve fattigfolk i utviklingsland foran seg i kampen for nye letelisenser, som om det er høyere temperaturer de mest av alt trenger. 

Et annet veldokumentert fellestrekk er at alle lobbyister – paradoksalt nok – mener å vite at nettopp deres produksjon er reinest og mest «miljøvennlig». Dette er et regnestykke som bevisst underslår at det er ved forbrenning, og ikke i produksjonen, at 95 prosent av de dødelige gassene slippes ut. Det er denne forvirringa som er tatt til nye høyder i diskusjonen om hvor store de «norske utslippene» er. Det er også en stadig mer utbredt øvelse å skyve fattigfolk i utviklingsland foran seg i kampen for nye letelisenser, som om det er høyere temperaturer de mest av alt trenger. 

Kampen for et bedre omdømme og en plass rundt president Joe Bidens bord, har nå også fått American Petroleum Institute (API) til å justere kursen. Den mektigste av alle oljelobbyer slutter seg nå til Parisavtalen, som de sjøl var med på å gjøre så lite bindende som mulig. De avviser ikke lenger uuenngåelige karbonavgifter, nå handler det isteden om å holde uunngåelige avgiftene så lave som mulig og de gunstige subsidie- og skattepakkene så store som mulig. Men viktigst av alt er det å kjempe for at toppmøtet i Glasgow i november (COP 26) lager et kompromiss hvor gass- eller naturgass som det kalles – løftes fram som reinere energi og en del av løsninga. Det var også et sentralt poeng da fem storselskaper, inkludert Equinor, i fjor hadde sitt første møte med det britiske vertskapet. Et tilsvarende press samkjøres mot EU-myndighetene, der lobbyregistrene forteller om grenseløs tilgang. Mens Extinction Rebellion arrangerte sørgemarsj, forbereder andre sin triumfmarsj.

API må også forholde seg til at årelang bagatellisering av klimaproblemet nå møter motstand hos mer framsynte medlemmer. I januar i år trakk det franske Total seg ut i protest, mens Equinor – som gir millionbeløp og sitter i styret – bruker de nye tonene som begrunnelse for å bli værende. Men de hadde heller ikke noe problem den gang fornekting, forvirring og motstand mot de fleste miljøreguleringer var gjengs tone. 

Foto: Christian Breilid.

Tore Linné Eriksen, faglitterær forfatter, historiker, professor i Utviklngsstudier ved OsloMet og fast skribent i Klassekampen.

Artikkelen stod på trykk i Klassekampen tirsdag 31. august. Vi takker for tillatelsen til å publisere!

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑