Dårlige tider, men gode tider for metafysikken / Armen Avanessian

Samfunnet vårt lider på alle nivåer under meningskriser og overbelastninger som vi har glemt å forstå som metafysiske. Den raske teknologiske utviklingen og framskrittene i fysikken og de andre naturvitenskapene var opprinnelig ment å redusere problemene våre her på jorda, eller befri oss fullstendig fra dem, men vi ser nå at de ikke nødvendigvis bringer oss videre.

Tvert imot blir vi i stadig større grad konfrontert med utilsiktede skadevirkninger av de moderne teknologiske revolusjonene, som for eksempel klimaendringene, som truer planetens livsformer (også den menneskelige) og dermed åpner opp for spørsmål som ikke har tilgang til empiri.

Også der de moderne naturvitenskapenes seiersgang uten tvil har forbedret livskvaliteten og forlenget levealderen, gir den forlengede levealderen, for ikke å si den transhumane fantasien om et uendelig liv, opphav til nye metafysiske spørsmål som ikke er mindre dramatiske enn spørsmålet om hvorvidt menneskearten kommer til å forsvinne. Drastisk formulert: Uansett om vi har utsikter til et evig liv eller menneskearten i den tidsalderen som pikant nok har blitt kalt «antropocen», er truet av utslettelse, vil en verden som er behersket av en transhuman ‘homo’ sapiens, i samme grad som en verden uten mennesker, i et helt nytt omfang konfrontere oss med metafysiske spørsmål.

INTERGENERASJONELL POLITIKK OG SLOW VIOLENCE 

Det er i ferd med å snike seg inn en mistanke om at arten vår rett og slett kanskje ikke er intelligent nok for de oppgavene den står overfor – altså å løse de problemene som angår hele samfunnet, slik de viser seg i det 21. århundret. Det er håpløst å skulle gå løs på problemer som opptrer lokalt, løsrevet fra sine globale sammenhenger, selv om det ofte er vanskelig å få øye på disse sammenhengene her og nå. Men i tillegg til disse romlige utfordringene, finnes det temporale komplikasjoner som kanskje er enda viktigere, for eksempel overbelastningen ved å bearbeide i tankene forløp som utvikler seg eksponentielt, noe som jo er en forutsetning for å uforme langsiktige strategier som reagerer på dem. Vår tids (eller kanskje nettopp ikke vår tids) hyperobjekter (Timothy Morton) – det vil si fenomener som for eksempel klimaendringene, som vi strengt tatt ikke kan forstå som en helhet – opererer ut fra en ny hypertemporalitet, eller i hvert fall en temporalitet som i strukturell forstand overbelaster tidsforståelsen vår.

Vi er kulturelt og medialt opplært til bare å reagere – hvis overhodet – på konkrete hendelser som befinner seg rett foran oss, og vi er herdet mot å legge merke til det som ikke oppfyller et visst nivå av dramatikk, eller som ikke overfaller oss med medienes voldsomhet. Vi verken forstår eller legger merke til de stadig mer dominerende formene for det Robert Nixon kaller langsom vold, og det temporale forløpet som kjennetegner dem: «Vold blir vanligvis forstått som en hendelse eller handling som skjer umiddelbart i tid, eksplosivt og spektakulært i rommet, og som bryter ut i en øyeblikkelig, sensasjonell synlighet. Jeg tror vi trenger å ta opp kampen mot en annen type vold som verken er spektakulær eller øyeblikkelig, men som øker gradvis i styrke, og hvor dens katastrofale ettervirkninger utspiller seg over en rekke tidsskalaer.»[1]

Forutsetningen for å kunne omstille den politiske tenkningen og handlingen fra en intragenerasjonell narsissisme til et intergenerasjonelt perspektiv vil være en intensiv artsopplæring innenfor området eksponentielle utviklingslogikker, et kræsjkurs i slow violence og en geopolitikk som med utgangspunkt i nåtidsfikseringen finner fram til post-kontemporære utviklingskriterier. 

«Politikk i dag kan bare bety geopolitikk»,[2] hevder Daniel Falb. Og som alltid når det dreier seg om politikk i emfatisk forstand, altså om nye, hittil uhørte og usynlige politiske subjekter, som for eksempel flyktningen, er det også her viktig å innlemme de nye subjektene i politikkfeltet. Ikke bare klimaet, dyrene, havene og andre ikke-menneskelige aktører som intelligente maskiner skal bli en aktiv del av den politiske debatten, men også subjekter som ennå ikke eksisterer: våre etterkommere

FLYKTNINGENS POLITIKK VERSUS FLYKTNINGPOLITIKK

Hvis vi skal tro de politiske journalistene og kommentatorene, er vi vitne til stadig raskere sykluser av politiske og økonomiske kriser som blitt verre for hver gang. De væpnede konfliktene som oppstår av disse krisene, skaper stadig større migrasjonsstrømmer, og tallet på klimaflyktninger vil stige drastisk i framtiden, i tillegg til de såkalte økonomiske og politiske flyktningene. 

Flyktningene er det nye politiske subjektet i det 21. århundret.

Men flyktningene utgjør ikke den anomalien som politikere og befolkninger som henger fast i fortiden, med all kraft insisterer på at de er. Flyktningene er det nye politiske subjektet i det 21. århundret. Dette subjektet tillater seg – i likhet med sine forgjengere i det 19. og 20. århundret: borgerne, kvinnene, deretter arbeiderne og de ikke-hvite etniske grupper – å forlate sin tradisjonelle plass, som er blitt uutholdelig, og tre fram på den politiske scenen for å snakke og bli hørt på uhørt vis og for å stifte uro i polis.

Åpenbart er den barbariske (barbarene var opprinnelig de som ikke snakket de herskendes språk) flyktningen en eneste stor protest mot «enigheten innenfor fellesskapet, de mektiges organisasjon, fordelingen av plasser og funksjoner, og legitimeringssystemet», noe som vanligvis blir betegnet som «politikk», men som ifølge den politiske filosofen Jacques Rancière heller bør kalles «politi»: «Jeg foreslår å begrense betegnelsen ‘politikk’ til den bestemte virksomheten som er fiendtlig innstilt til politivirksomheten. (…) Den politiske virksomheten er ikke en virksomhet som fjerner en kropp fra det stedet den hadde fått tildelt, eller som forandrer et steds funksjon; den synliggjør det som skulle bli sett, og lar bli hørt det som bare ble hørt som støy.»[3]

Subjektiveringen av flyktningene skaper en subjektivitet uten identitet som må frigjøre seg fra sine (gamle) ordninger, men for ethvert samfunn de kommer i berøring med. Den gamle økonomiske og politiske ordningen begynner å vakle med denne nykomlingen i den politiske sfæren, som vi hittil ikke hørte eller så noe som helst fra – i hvert fall virker det som mange av profitørene har klart å unngå å få øye på kolonialismen og andre former for utbytting – og hvis opptreden og inntreden i samfunnet ikke skjer uten motstand. Samtidig er flyktningen et tegn på en ny post-antropocen politikk som naturligvis først bare kan bli oppfattet som en illegitim uorden.

En flyktningpolitikk (inkludert en halvhjertet integrasjonspolitikk) som reagerer på denne situasjonen, er eksakt det motsatte av en tidsmessig flyktningpolitikk. Når man stiller romlige spørsmål om hvor flyktningene kommer fra og hvor de skal, overser man kanskje den avgjørende temporale dimensjonen. Hva om det dreier seg om en flukt inn i framtiden?


[1] Robert Nixon, Slow Violence and the Environmentalism of the Poor, Cambridge, Mass., 2013, s. 2.

[2] Daniel Falb, Geospekulationen. Metaphysik für die Erde, Berlin 2018.

[3] Jacques Rancière, Das Unvernehmen. Politik und Philosophie, Frankfurt am Main 2002, s. 39f, 41.

/

En tidligere versjon av denne artikkelen stod å lese i Metafysikk for vår tid utgitt på Existenz forlag. Vi takker forfatter, oversetter og forlag!

Fotograf: Lena Reiner/ZU

//

Armen Avanessian er professor i mediateori ved Zeppelin Universität, Friedrichshafen i Tyskland. Han studerte filosofi og statsvitenskap i Wien og Paris og underviste ved Freie Universität Berlin fra 2007-2014. Han har vært gjesteprofessor ved Columbia University og gjesteforsker ved Thomas Mann Haus i Los Angeles. Han har også vært hovedredaktør ved Merve Verlag i Berlin og en periode ledet han teoriprogrammet ved Volksbühne. Avanessian har publisert åtte bøker og er oversatt til flere språk. Blant bøkene som finnes på engelsk finner vi Irony and the Logic of Modernity (2015) og Miamification (2017). Hans samtidsfilosofiske streiftog Metaphysik zur Zeit er utgitt på norsk, oversatt av Lars Holm-Hansen i serien Futurum hos Existenz forlag under tittelen Metafysikk for vår tid (2021). 

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑