Takk til Hjortefot og andre tvilsomme helter / Andrew P. Kroglund

Jeg skriver og skriver om viktige tema. Jeg bryr meg om denne verdens utfordringer. Men den litteraturen som «vekket» meg kan i korrekthetens tid virke sjokkerende. I dag setter vi gjerne «problemer under lupen», også i en god del barne- og ungdomslitteratur. Men en del av det jeg leste var det litteraturvitere kaller «kiosk-litteratur». Lærdommen er kanskje at all litteratur har potensialet til å inspirere og å få oss til leve oss inn i større verdener?

Hjortefot levde som kjent på prærien, og norsk ungdom hørte om han første gang i 1915. Ifølge Store Norske leksikon skulle Edward S. Ellis bøker reflektere helte- og frihetsidealer, men ettertiden har avvist bøkene som rasistiske. Det var stereotypier så det holdt, og nedsettende karakteristika av «rødhuder» og «niggere». Likevel husker jeg bøkene som inspirerende. Det samme gjaldt Den siste mohikaner av James Fenimore Cooper, og Tarzan-serien av Edgar Rice Burroughs.  Nå viser det seg at disse bøkene jeg leste som gryende ungdom var «barneutgaver», og at originalene var mye lengre og med et mer voksent språk. Det tok forlaget Solum Bokvennen konsekvensen av for noen år siden da de ga ut originalutgaven av Fenimore Coopers roman i ny norsk oversettelse. Bravo!

En lengsel etter det autentiske

Hva var det denne typen sjablonglitteratur ga meg? Jo, en slags lengsel etter det autentiske, etter indianer- og nybyggerliv, og natur. Dette farget min barndom og ga meg leseglede. Så ble det litt mer utfordrende etter hvert, med Jack Londons Ulvehunden og vår egne Mikkel Fønhus’ Trollelg. Disse kan kanskje kalles klassikere, men er likevel ikke den mest subtile litteratur. (Da jeg lånte Trollelg på biblioteket for et par år siden, hadde jeg fortsatt en fin lesereopplevelse.)

Mange jobbreiser utenlands har gitt meg det privilegium å besøke urfolk langt inne i regnskogene både i Amazonas, Afrika og i Asia. Og jeg har opplevd gorillaen Chimanuka på nært hold, en regntung dag i fjellet i den demokratiske republikken Kongo. Det var lite demokrati og mange massemordere og tidligere soldater fra nabolandet Rwanda i skogen, og de dreper både gorillaer og mennesker. Men å sitte sammen med Chimanuka da han gomlet på noen kvister og holdt øye med meg, var som å se tilbake i vår egen evolusjonshistorie. Det fikk meg til å grunne på egen eksistens, og førte til boka Kniv, sjel og gaffel. På sporet av det sultne mennesket (2016).

Verdenshistorien sett gjennom miljøbriller

Men før jeg kom dit hadde mitt verdenssyn blitt grundig påvirket av to viktige verk.  Den første var A green history of the world, skrevet av Clive Pointing, fra 1991.  Pointings bok lærte meg å se på historien med et miljøperspektiv. Helt fra tidenes morgen. Siden har jeg lest andre viktige sakprosabøker, som Robert B. Marks Den moderne verdens opprinnelse (2007) og Terje Tvedts Verdenshistorie (2020). De er begge i denne samme familien, der økologiske forhold brukes som den avgjørende forklaringsvariabelen for å forstå historiens gang.

«Mitt» andre standardverk forblir, likevel, Jared Diamonds Våpen, pest og stål – Menneskenes historie gjennom 13 000 år. Denne miljøhistoriske sakprosaboka fra 1997 vant Pulitzerprisen for beste vitenskapsbok. Den var en viktig inspirasjon da jeg skrev Termostat: hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden (2020).

Dette er litteratur som klarer å gå i dybden, gjennom kokrete historiske eksempler, og som gir oss en større innsikt i verden, og ikke minst, i vår egen plass i økosystemet. Derfor har jeg også latt meg inspirere av litteratur som smaker av dypøkologi, med filosofen Arne Næss som inspirator. Dette har ført meg dypere inn i fenomenologien, slik som med David Abrahams bok Sansenes magi fra 2005. Hvordan kunne vi ødelegge vår gamle gjensidighet med den naturlige verden? Hva vil det kreve av oss å gjenvinne et livgivende forhold til jorden?

En moderne kanon ‘in the making’

Er en moderne kanon i ferd med å dannes innenfor klima-, natur- og miljøområdet? Ja, det tror jeg, både innenfor skjønnlitteraturen og i sakprosaen. Og nettverk som Forfatternes klimaaksjon har bidratt.

Jeg er svak for biologen Edward O. Wilsons biophilia-hypotese, som hevder at det er et instinktivt bånd mellom mennesket og andre livsformer og økosystem. Vi må derfor, som klimapsykologen Per Espen Stoknes sier i boka Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming (2019), se ut av vinduet i stedet for i speilet. Da får vi psykologisk innsikt som betyr noe både for oss og våre medskapninger.

Filosofen Arne Johan Vetlesen beskriver i en av sine bøker blikkontakt han får med en fugl. Tiden står stille, og Vetlesen får en eksistensiell erfaring. Slike møter har mange av oss hatt og det åpner for en større verden som ikke lett lar seg oversette til vanlige menneskelige kategorier. Både Vetlesen og Stoknes definerer dette for panpsykismen. Naturens eget liv, som vi da føler oss som del av, avtvinger en annen respekt, en annen gjensidighet og et annet ydmykt syn på naturen enn det vi finner i storsamfunnets Weltanschaung.

Naturen og dens livsverden

Naturen har til og med helbredende effekt, det vet vi i dag. St. Olavs Hospital ble høsten 2007 tildelt Norsk Forms hederspris da hele 20 prosent av sykehusområdet ble avsatt til grøntareal, for mulige helseeffekter. En studie av 166 postoperative hjertepasienter fra universitetssykehuset i Uppsala viste at de som fikk se naturbilder av vann satt opp mot abstrakte bilder, reagerte negativt på de sistnevnte, men med redusert blodtrykk og redusert behov for medisin ved naturbildene.

Men hvilken natur er det vi forholder oss til. Den friserte, strippet for ville dyr? En kan lure. Journalist Frank Rossaviks kom nettopp med boka Ulv, ulv (2021), der han konkluderer med at ulven knapt har eksistensberettigelse her til lands. I et intervju med Nationen sier Rossavik: «Norge egner seg ikke for ulv.»

Rossavik er vel neppe medlem i Forfatternes klimaaksjon. Og han forsøker absolutt ikke å leve seg inn i det dypøkologiske og i ulvens livsverden. En annen fersk bok, Endre Harvold Kvangravens Ulv i det norske kulturlandskapet (2021), har et annet perspektiv. Han beskriver hvordan en del av de mest fanatiske ulvemotstandere i Norge legger ut gift, og dreper illegalt. De snakker i store bokstaver og de «sluker» både bestemor og barn med i den opphetede debatten de legger opp til. Gjennom å avkle historien, viser Kvangraven oss hvordan overtro, fattigdom, modernisering og særinteresser har bidratt til at ulven ble og blir demonisert og forfulgt, og bortimot utryddet. Men nå er ulven på vei tilbake, tross all motgang. Og den kan vise seg å bli en symbolsk redningsmann i vår famling inn i en mer økologisk fremtid.

Leseglede og nysgjerrighet viktigst

En del av det jeg ble inspirert av i barndommen, inkludert Hardy-guttene og Frøken detektiv var triviallitteratur.  (Og de to sistnevnte seriene mente forfatter Mette Newth i sin tid at burde renskes fra bibliotekhyllene). Det samme kunne sikkert sies om Hjortefot og Tarzan også. Men vi påvirkes av mange faktorer, ikke minst familie og media. Min oppvekst var preget av kampen mot apartheid og borgerrettighetsbevegelsen i USA. Dette klarte jeg på en eller annen måte også å koble til den triviallitteraturen jeg leste som barn. Leseglede og inspirasjon er viktigere enn hva som er «riktig litteratur». Det prøver jeg også å si til meg selv når min datter ønsker seg Sophie Elises bok til jul.

Når jeg nå sluker nærmest alt av litteratur som omhandler klima og natur husker jeg en gang iblant å sende en takk til Hjortefot og vennene hans.

/

Andrew P. Kroglund er kritiker hos Vårt land, Ny Tid og hos Agenda Magasin. Han har jobbet som daglig leder av Regnskogfondet og Blekkulfs Miljødetektiver/ Miljøagentene. Han har utgitt sakprosabøker og to krimbøker for ungdom. Kroglund brukes mye som konferansier, møteleder og bokbader, og er også generalsekretær i Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA).

Foto: CF Wesenberg, Kolonihaven

//

Den naturvitenskapelige forskningen kan fortelle oss hva som fysisk skjer, hvordan klimaet forandrer seg og hvilke arter som blir borte, men hva gjør forandringene med oss? Forfattere har forsøkt å svare på dette, men hvordan har det gått? Hva er forskjellen på litteratur som klarer å si noe om de komplekse problemene og litteratur som ikke klarer det. Ifølge denne litteraturen, hvor er menneskets status i økosystemet?I denne serien ønsker vi å invitere sakprosaforfatterne til å reflektere og tenke kritisk om et verk som har betydd noe for deres forståelse av naturomveltningene. Hva er litteraturens muligheter i en krise som ikke bare gjør oss til digitale kommunikatører, men som blir samfunnsendrende på så mange nivåer? Kan litteraturens dypt personlige rom stadig gjøre en forskjell, eller har den digitale allmenningen marginalisert slike rom og skapt nye betingelser for sakprosaen? Er en moderne kanon under dannelse på den klima- og miljøsentrerte litteraturens område, og har Forfatternes klimaaksjon bidratt i så måte?

Vi takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtte til denne serien!

This image has an empty alt attribute; its file name is nff-logo.gif

Tidligere artikler:
Varslere og stumtjenere i oljelandet / Sissel Furuseth
Kjenn ingen sorg? / Jonas Bals

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑