I.
du hakker toppen av egget, drar kniven
gjennom smøret, biter hull
i tomatskinnet, frømasse velter ut
du har et arr tvers gjennom øyenbrynet
fordi ingen har lov til å være perfekt
…
under huden din vaker det blålige
mørke spekkhoggere, tumormarkører
trombocyttene klumper seg, skyene
er bare vann
blandet med luft
og trykk
…
en klinge mot pannen
det blir regn
…
jeg strekker meg etter vindushaspen
ser skogen bøye nakken, ser alt jeg tror
jeg kjenner, vedskjulet trenger maling
…
når jeg lukker det ene øyet
og åpner det andre
flytter fjellet seg
…
II.
hva vi velger å observere
skaper og forandrer
det som observeres
øynene dine er ikke brune, men blå
selv om brynene er svarte, og håret
…
du har sett mer av huden min
enn jeg har, arealer
jeg aldri kan eie med mitt eget blikk
…
det gjelder å innsnevre synsfeltet
studere jorden under neglene dine
skyggen smulen kaster
på kinnet, en katedral på en slette
la alle smuler
bli katedraler, alle ritualene
et menneske trenger
ennå uten å vite hvilken smerte
kroppen er i stand til å fremstille
…
III.
det er alltid noe som må brennes
du styrer dine egne muskler
når du hugger ved, styrer
tyngden, kraften, den skarpe eggen
kubben kløyves, huggestabben står uberørt
men de er begge av tre
…
plasmacellene gror i brystbeinet
kragebeinet, ryggraden, bekkenet
og i enden av de lange knoklene
i armer og lår
sarkomer trekker huden nærmere
du krymper foran øynene mine
…
når øksen faller til jorden
gir jorden etter
…
/
Maria Dorothea Schrattenholz har studert kreativ skriving ved Forfatterstudiet i Tromsø, Skrivekunstakademiet i Bergen og universitetet i Cape Town, Sør-Afrika. Hun har gitt ut diktsamlingene Atlaspunkt (2015) og Protosjel (2021) på Forlaget Oktober, samt er medredaktør på en antologi med ny, norsk science fiction som utgis på Solum Bokvennen i 2022.
Disse diktene er hentet fra Protosjel.
FOTO: BAARD HENRIKSEN
