Til alle tider og over alle hav har mennesker flyttet på seg, alt etter hvor det er mulig å leve, hvor de kan få mat til sine barn og hvor de kan få jobb.
Er det ikke historieløst å tro at vi kan endre det faktum at mennesker kommer til å fortsette å flytte på seg?
Gjør vi ikke det samme med flyktningenes krise som vi har gjort med klimakrisen – skyver den foran oss og overlater til våre barn å rydde opp?
Hvor lenge skal vi leve med at verdens ressurser er så skjevt fordelt? Hvor lenge skal vi forsyne oss av andres jord og forvente at lokalbefolkningen skal sitte igjen med restene?
Hvorfor reagerer vi ikke lenger?
Er aktivistene for høylytte? For stille? For ærlige?
Må jeg hviske når jeg skriver om barn som drukner?
Blir lukten av døde barn litt lettere å bære om man ikke roper den ut så høyt?
Er det noen som fortsatt ikke skjønner at de fleste barn som drukner, ikke ser ut som en sovende liten gutt?
Er det noen som forestiller seg at døde barn ikke blir spist av fisk eller går i oppløsning?
Er det på tide å vise bilder av barna som faller fra hverandre i hendene på dykkerne, de som mangler øyne og lepper fordi fisken går etter bløtvevet først?
Hvordan vil mine lesere at en drukningsdød skal formidles?
Er vi empatiutmattet? Skal vi bare fortsette å betrakte andre menneskers lidelser?
Fortsatt føler jeg meg like hjelpeløs som jeg gjorde den dagen jeg satt med en notatblokk i fanget med tre hundre mennesker som druknet under meg. Fortsatt føler jeg at vi alle sitter med helikopterblikk og ser på at mennesker drukner, og vi gjør ingenting for å hjelpe dem
Hvordan vil mine lesere at en drukningsdød skal formidles?
For et år siden fikk jeg et bilde i innboksen min. Et ett år gammelt druknet barn pakket inn i sjøplast som satt fast i tang og tare på en strand i Tunisia. Et helt fullkomment symbol på vårt totale svik, både når det gjelder jorden vår og menneskene på flukt.
På et fortau i Oslo står Et rimbrev av Henrik Ibsen:
Kræv ikke, ven,
at jeg skal gåden klare;
jeg spørger helst;
mit kald
er ej
at
svare
Hver gang jeg går forbi disse ordene, slår det meg at jeg ikke har svarene på hvordan vi skal løse denne krisen, men uten at allmenheten vet hva som foregår der ute, så kan vi heller ikke ha en seriøs debatt om verdens asylpolitikk eller Europas solidaritetsfordeling. Som historielærer er jeg mest opptatt av at vi aldri skal kunne si at vi ikke visste. Gjennom å fortelle videre de historiene jeg selv har blitt fortalt, og ved å belyse de utfordringene og overgrepene jeg har sett at mennesker på flukt utsettes for, håper jeg å bidra til at vi snart kan slutte å begå humanitære overgrep som våre barn må be om tilgivelse for om femti år. Jeg tror av hele mitt hjerte at når man vet bedre, så handler man bedre, så er det opp til hver og en av oss hva vi ønsker å gjøre med denne informasjonen.
Helvete er et sted
Finnes det noen grense for hva man skal vise, eller beskrive i detalj, når man forteller om menneskelig lidelse?
Jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, men det er det egentlig ingen som vil høre om.
Jeg kan fortelle deg at et dødt barn nesten ikke veier noen ting. En falsk redningsvest med et bevisstløst barn med armene og beina hengende ned langs siden som en tøydukke fylt av vann, veier nesten ikke noen ting.
Sammenlignet med en voksen selvsagt. En livløs voksen mann med våte klær og en ryggsekk festet på magen og våte sko og fingrer som stivnet til klør – han er dødstung. Men barna – lette. Man trenger bare én ledig arm for å løfte et dødt barn opp av vannet. Én arm og enorme mengder styrke.
Hver gang jeg forsøker å beskrive lukten av døde barn, blir jeg uvel.
På et øyeblikk er jeg tilbake der, på stranden, klissvåt og iskald, kjenner eimen av et annet menneskes oppkast og avføring, og har hendene og ansiktet innsmurt av olje og bensin og saltvann.
Noen av de døde er forvrengte, som stille skrik. Noen er råtne og ser ut som de hører til blant havets sjømonstre. Noen er vakre, rolige, glassaktige, ser overhodet ikke døde ut, ser bare ut som om de sover. Det er alltid de som er tyngst å løfte i land. De som ser ut som om de sover, ser så forbanna levende ut.
Lukten av angst blandet med død og våt gummi lar seg ikke egentlig beskrive, så jeg stopper ofte der. Kanskje jeg ikke kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, for når jeg først begynner å skrive, blir lukten av metan og ammoniakk aldri helt borte.
Jeg begynner å sette ord på det tekniske i stedet.
Jeg forteller om hvordan de druknede alltid ser litt forskjellige ut.
Avhengig av hvor lenge de har ligget i vannet, avhengig av vannets temperatur, hvor dypt de har sunket før kroppen blåses opp til tre ganger sin vanlige størrelse og de flyter opp til overflaten igjen.
Tilstanden til de druknede avhenger også av hvor lenge hodet har vært under vann.
Hos noen lukker luftveiene seg med en gang munnen blir fylt av sjøvann og en krampetrekning i svelget gjør at strupelokket lukker luftrøret og det bare kommer små mengder vann inn i lungene. Noen gaper og svelger og rekker å hive etter pusten i panikk mange ganger før kroppen gir opp å kjempe.
Hjernen er det organet som er mest sårbart for skade i forbindelse med drukning. Men det er bløtvevet på utsiden av kroppen som blir spist først. Fisken går for øynene med en gang. Mange av de druknede mangler øyne allerede etter noen få timer.
Over Helvete flyter røde bademadrasser, og små barn i armringer lærer jublende å svømme.
Det er vannet i lungene som får menneskekroppen til å synke. Kroppens egne bakterier utvikler gasser som får den til å flyte opp igjen til overflaten. Det er særlig mageregionen som blir oppblåst. Noen ser ut som om de har kulemage. Kroppen kan inneholde så mye gass at den flyter opp som en ballong.
Stort sett ligger de døde med ryggen opp. Armene og beina og hodet er tyngre enn resten av kroppen, derfor ser de ut som om de naturlig bøyer seg fremover. Noen setter seg fast i steiner eller planter på bunnen og kommer aldri opp til overflaten igjen.
I løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist av dyr.
De som flyter opp, er ofte sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning, som oljete gummi som renner gjennom fingrene. De minner mer om en kjøttfylt glassmanet enn om et menneske. Men lukten, den lukten lar seg aldri helt vaske bort.
Helvete er et sted der barn ligger stuet sammen lag på lag, presset inn i alle hulrom i et skrog som en gang var en fiskerbåt, men som ble en dødsmaskin der alle barna allerede er døde før båten har lagt fra kai.
Helvete er et sted der en nyfødt svever i dypet av havet mens navlestrengen fortsatt er festet til moren som sitter i en klynge med tre hundre andre døde kropper som klamrer seg til hverandre.
Helvete er et sted der tolv år gamle gutter er så voldtatt at tarmene henger ut av rompehullet deres, og de ikke vet om det er smerten eller skammen som er tyngst å bære.
Helvete er et sted der sårene i sjelen gror enda saktere enn sårene på kroppen der organer har blitt stjålet.
Helvete er et sted der en femten år gammel gravid jente har blitt misbrukt så mange ganger at hun ikke aner hvem faren til barnet er.
På bunnen av Helvete ligger tusenvis av mobiltelefoner med ubesvarte anrop og bekymrede tekstmeldinger som aldri skal få svar.
Der nede ligger SIM-kort fulle av bilder og minner, universitetspapirer og drømmer om en fremtid et annet sted.
Der nede ligger kartene over veien til et nytt liv.
Helvete er et sted, og det befinner seg rett utenfor våre ferieparadis.
Over Helvete flyter røde bademadrasser, og små barn i armringer lærer jublende å svømme.
Vi vet alle sammen at Helvete befinner seg rett under oss.
Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet, svømmer vi i noens grav.
En dag skal jeg spise den lokale fisken fra Middelhavet igjen, men jeg har for lengst sluttet å dykke.
/
Kristina Quintano er journalist, oversetter, forfatter og forlegger. Hun er utdannet litteraturviter og driver Quintano Forlag. Som halvt norsk og halvt maltesisk har hun dokumentert flyktningkrisen i Middelhavet i snart tjue år. Hun har jobbet som bistandsarbeider både ved Middelhavet og i Libanon. Gjennom Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete gir hun daglige oppdateringer fra flyktningkrisen rundt Middelhavet. Bloggen har over 15 000 følgere og i snitt 100 000 visninger daglig. Kristina var den første til å motta den nyopprettede Samtidenprisen som går til mennesker som engasjerer seg i de mest brennende og brennaktuelle spørsmålene i vår tid, og som klarer å sette et viktig tema på dagsorden. Forfatterfoto: Bendik Østbye Johannessen
«Budbringeren fra Helvete» lanseres i dag på Fluktfestivalen i Oslo.
Omslagsdesign:@espenart / Illustrasjon: Gazelle Pezeshkmehr
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 