Ydmykhet for dyptiden / Roman Krznaric

«Hvordan kan vi bli gode forfedre?» spør samfunnsfilosofen Roman Krznaric i boken Hvordan tenke langsiktig. Svaret ligger i bokens tittel: vi må lære oss å tenke langsiktig. Krznaric presenterer seks måter å tenke langsiktig på, og en av disse er at vi må utvikle en ydmykhet for dyptiden.

Håndgripelige påminnelser om dyptid finnes overalt rundt oss. Jeg husker en gang jeg kikket på stjerner i et teleskop og for første gang innså at det var en tidsmaskin som gjorde at jeg kunne se langt tilbake i fortiden, siden lyset som traff netthinnen, hadde reist i mange år eller muligens århundrer for å komme frem til jorda, og til og med kunne komme fra stjerner som ikke fantes lenger, eller fra en tid før menneskene hadde utviklet seg.

I fjor sommer var jeg og lette etter fossiler med barna mine på stranden i kystbyen Lyme Regis. I motsetning til den berømte fossiljegeren Mary Anning 200 år tidligere fant jeg ikke et spektakulært ichthyosaur-skjelett, men jeg klarte å få øye på en perfekt formet belemnitt – en eldgammel blekksprutlignende skapning – som bølgene hadde slått løs fra klippeveggen. Den var bare noen centimeter lang, og jeg holdt den forsiktig i hånden. Intet annet menneske hadde noensinne sett den eller berørt den før meg. Jeg holdt et stykke planethistorie, 195 millioner år gammelt. Jeg ble fylt av undring, og det føltes svimlende å stirre ned i tidsavgrunnen.

Trærne og dyptiden

Eldgamle trær er en annen intens måte å komme i forbindelse med dyptid på. I over et århundre har besøkende ved American Museum of Natural History stått foran et tverrsnitt av et gigantisk sequoia-tre og latt seg forbløffe. Da treet ble felt i California i 1891, ruvet det 100 meter til værs og hadde en omkrets på 30 meter nederst. De 1342 årringene viser at treet stammer fra midten av 500-tallet. Merker langs radien markerer viktige øyeblikk i historien, fra kroningen av Karl den store i 800 og erobringen av Jerusalem under det første korstoget i rundt 1100 til Napoleons vei til makten i 1800 og slutten på treets liv det året Arthur Conan Doyle ga ut The Adventures of Sherlock Holmes. «Med disse historiske kontrastene foran oss», erklærte New York Times i 1908, «kan vi i fantasien begynne å se for oss levetiden til denne hardføre, eldgamle Skogens Metusalem.»

Men merkene forteller ikke hele historien. De forteller ikke hvem som har stått under greinene på treet eller gjemt seg bak stammen i frykt. De forteller ikke om Kings River Lumber Company, som overtok 120 000 mål sequoia-skog i 1888 og innen 1905 hadde felt over 8000 sjeldne trær, deriblant treet på museet, hvorav de fleste var over 2000 år gamle. «Jeg har aldri sett et kjempetre som har dødd av naturlige årsaker», skrev naturverneren John Muir. Og likevel, til tross for alle tragediene følte jeg ærefrykt da jeg stirret opp på et annet tverrsnitt av det samme treet i Natural History Museum i London, jeg følte ærbødighed og fikk en utvidet oppfatning av hva som er «nå».

Vissheten om at trærne antakelig kom til å leve mye lenger enn meg, utløste en ydmykhet og respekt for den levende verden som noe mye større enn mitt eget lille livsblaff.

Slike egenopplevde møter med gamle trær har en evne til å knytte oss til dyptidens underverker. Selv om ingen enkelttrær kan legemliggjøre millioner og milliarder av år med kosmisk historie direkte, fungerer de som en bro til slike kolossale tidsrom ved å ha en levetid som strekker seg mye lenger enn vår egen. De hjelper oss med å ta skrittet ut fra tiårenes snevre begrensninger og se for oss århundrer og til og med årtusener. I White Mountains i California finnes det metusalemfuru som er nesten 5000 år gamle, og på Kreta finnes det et oliventre som muligens er 3000 år gammelt og fortsatt bærer frukter. Slike trær opptrer i skjønnlitteraturen også, for eksempel Treskjegg i J.R.R. Tolkiens Ringenes herre, et gigantisk, snakkende tre, eller ente, som er den eldste skapningen i Midgard. Alle som vandrer gjennom en gammel urskog, kan føle at tiden går saktere og strekker seg ut, og ense et lengre nå i de knudrete røttene og den fuktige luften.

Livet i skogfart

Trærnes evne til å fungere som forbindelse til dyptiden slo meg for mange år siden da jeg jobbet som gartner ved en universitetsavdeling i Oxford. Kollegene mine og jeg plantet titall etter titall med trær som vi visste at vi ikke ville få se fullt utvokst så lenge vi levde – eiketrær og lindetrær og blodbøker. Mange av dem ville kaste skygge langt ut på 2300-tallet, og enda lenger. Vissheten om at trærne antakelig kom til å leve mye lenger enn meg, utløste en ydmykhet og respekt for den levende verden som noe mye større enn mitt eget lille livsblaff.

Trærne legemliggjør vårt symbiotiske forhold til naturen. De fungerer som våre ytre lunger: Et stort tre kan daglig produsere nok oksygen til fire mennesker, mens de 3,1 billioner trærne i verden fanger opp rundt en tredel av det karbondioksidet vi mennesker slipper ut hvert år. Men i tillegg til de livgivende egenskapene kan vi også tenke på trærne som klokker for langsom tid, som ikke bare markerer årene med sine gradvis større årringer, men som også markerer naturens sykliske rytme ved å endre seg med årstidene. For å si det med forfatteren Richard Powers: Trær lærer oss om «livet i skogfart». Kunsten å tenke langsiktig ligger muligens i evnen til å tenke i «tretid», en målestokk med antall hundre og tusen år som kan åpne vårt sinn for tidens dyp.

Selvsagt finnes det ingen enkel oppskrift for å oppleve dyptid. Det kan ikke kjøpes i butikken eller bestilles når man trenger det. Men vi kan gjøre vårt beste, gjennom enkle handlinger som å foreta en månedlig pilegrimsreise for å oppsøke et gammelt tre (helst levende og ikke dødt). Det kan være lurt å legge bort mobilen for dagen, slik at du kan sitte i ro og fred under greinene uten å bli fristet til å ta en selfie. Eller for å følge den zenbuddhistiske munken Thich Nhat Hanhs spøkefulle råd: «Ikke bare gjør noe. Sitt der.» Mens vi sitter der stille og lar oss henføre, vil kanskje eonene begynne å strømme gjennom oss.

/

I Hvordan tenke langsiktig fordyper den ledende samfunnsfilosofen Roman Krznaric seg i historien og i menneskesinnet for å vise at vi at menneskeheten alltid har hatt en iboende evne til å planlegge for kommende slekter. Vi har gjennomføre tiltak som vil gi ringvirkninger i mange tiår, århundrer eller til og med årtusener fremover, fra pyramidene til det offentlige helsevesenet.

Forfatteren presenterer seks metoder vi alle kan bruke for å utvide vår personlige tidshorisont og planlegge for ufødte generasjoner, blant annet gjennom såkalt «katedraltenkning». Krznaric presenterer inspirerende eksempler på «tidsrebeller», mennesker som gir oss en ny tilnærming til demokrati, kultur og økonomi slik at vi alle får mulighet til å bli gode forfedre og kan skape en bedre fremtid.

Boken er oversatt av Rune R. Moen. Les mer hos Res Publica der denne omtalen er hentet fra.

Foto: Kate Raworth

//