Det foresvever meg at overfor vemmelseskrisen vis-à-vis politikersjiktet, er det beste dagens samfunn kan gjøre å ta pause for å tenke gjennom grunnlagsspørsmål. Man må innvilge seg selv tid til en forfatningsdebatt, som kan gli over i en undersøkelse av verdensformatet. Formodentlig skjuler det seg et globalt ubehag i den allmenne hoderystingen over det politiske personalets utilstrekkelighet, et ubehag som ennå ikke har funnet sin form.
Jeg kunne veddet på at en verdensomspennende bevisstgjøring av antropologiske tilkortkommenheter er underveis. For det som i vår tid springer så mange urolige mennesker i øynene – at politikerne så sjelden synes å være på høyde med utfordringene – gjelder med større rett og i samme grad for ikke-politikere. Man burde overveie om ikke den kroniske utskjellingen av den politiske klassen bare er en projeksjon av et vagt ubehag i verdenskulturen, som bare kan komme klart til uttrykk overfor prominente politikere. Hos disse kommer en ny type diskret obskønitet til syne, som lar alle berørte parter, tilskuere så vel som aktører, synke ned i den samme pinligheten: overbelastning for åpen scene, rådløshet i offentlig tjeneste, desorientering i lederposisjoner, bleknebbethet i rampelyset. Her står anelsesløsheten i første rekke. Man ser det politiske personalet tumle omkring i mediene, og det hele minner om sportsturneringenes organiserte uappetittelighet. Riktignok finnes det her og der overbevisende megalopater[1] av gammelt merke, fremragende personligheter av en troverdig statsatletisk[2] type, men slike isolerte forekomster kan bare mildne, ikke oppheve, det globale misforholdet mellom tiltrengte krefter og framherskende svakheter.
Hele epidemier av motstand fra periferiene, småformat-rommene og privatsfærene gir seg nå til kjenne mer enn noen gang tidligere.
Faktisk vet vi ikke hvilken mennesketype som ville kreves for å fylle tomrommet, og hvilke treningsprogrammer som måtte utvikles for å forminske det enorme gapet mellom det globale verdensformatet og lokale psyker. Globalæraens statsatletikk er fortsatt ubeskrevet; hvis det finnes noen tilløp overhodet, er det kun som uvørne øvelser og autodidaktiske soloprosjekter. Her kreves det bevisstheter som etablerer seg i artsparadoksets[3] avgrunn. Yrke: politiker. Bopel: uoversiktligheten. Program: å høre sammen med dem det er vanskeligst å høre sammen med. Moral: tålmodig detaljarbeid med overbelastninger. Lidenskap: å ha et forhold til det uforholdsmessige. Framgangsmåte: selvrekruttering ut fra innsikter som forvandler seg til initiativ. Slike «politikere» må først og fremst forstås som en ny type atleter: som den synkrone verdens atleter, som høyprestasjonssjeler på sameksistensens område. Hvordan sameksisterer jeg med 1400 millioner kinesere? På dette spørsmålet er ethvert svar tillatt, bortsett fra de gamle maksimene fra den lille verden: glem kineserne, glem i det hele tatt alle de som er for mange. Stefan Georges grandiose frase, «Selv deres antall er forbrytersk», oppsummerer den holdningen som må overvinnes for at morgendagens politiske pan-atleter skal kunne oppstå.
I en tid der storformatet forvandles, blir også alle slags tilhørighetspatologier epidemiske. Allerede den gamle statsatletikken støtte ofte mot grensene for sin egen allmenngyldighet – den nye globoatletikken gjør seg samme erfaring i større proporsjoner. Hele epidemier av motstand fra periferiene, småformat-rommene og privatsfærene gir seg nå til kjenne mer enn noen gang tidligere. Slik den klassiske politikken ikke kunne eksistere uten motstand fra stamme- og flokk-samfunnet, samt gjenstridige verdener av anarkisme, privatisme og infantilitet, slik finnes det heller ikke noen hyperpolitikk uten en revansje fra det lokale og det individuelle. Store områder vil vende seg bort fra globalkapitalens verdensformdiktat i latente og manifeste streiker. På samme vis vil en nevneverdig andel av befolkningen vende politikken ryggen med en fiendtlig likegyldighet, slik vi for lengst er kjent med.
Motivet «konservativ revolusjon» har allerede gjennom flere generasjoner hatt sin prøvetid i de katolske motstandsbevegelsene i Mellom- og Sør-Europa. Slike bevegelser har formodentlig en stor interkulturell karriere foran seg – under religiøse, kulturalistiske og regionalistiske fortegn. I en verden uten form og et samfunn uten identitet blir regresser, renessanser og revisjoner kokt opp i rikt monn.
Industrialismens politikk kjennetegnes framfor alt av at den i begynnelsen ikke riktig forsto at den representerte noe nytt. På grunn av dette fortsatte den agrare verdensepokens kategorier å eksistere på den politiske scenen til langt ut i den postagrare, den transklassiske og den hyperpolitiske verdenstilstanden. Begge de politiske monstrene fra det 20. århundret, fascismen og leninismen-stalinismen, sprang ut av slike ondartede etterslep. Begge utgjorde forsøk på å skape moderne fellesskap gjennom en kortslutning mellom monarki og kommune: i fascismen gjennom en fusjonspolitikk der føreren – skjebnekeiseren – smeltet sammen med folkefellesskapet i en klam hyperflokk-totalitet; i leninismen-stalinismen gjennom en direkte sammenknytning mellom diktaturet – para-tsarismen – og de basiskommunale flokkelementene. Begge politikkene slo feil på grunn av den falske projeksjonen av det lille over i det store.
Hver gang viste det seg hva som kan skje når den menneskeforbrukende storstaten opptrer som menneskeskapende intimgruppe: Da blir rugekassene til slagmarker og statsterritoriet til folkegrav. Den lumske forvekslingen av stort og lite lar seg i minste detalj etterspore i tanke og handling hos de fascistiske og leninistisk-stalinistiske aktørene. Allerede i bevegelsenes grunnbegreper «kommunisme» og «nasjonalsosialisme» kan vi fornemme formatsvindelen i ideologienes kjerne. Hva førerne av bevegelsene angår, så er det påfallende at de reagerte på storskala-problemene som tårnet seg opp foran dem med å søke til illusoriske systemer og ideologier. Det som lar seg konstatere hos keiser Wilhelm som hos Hitler, hos Lenin som hos Stalin, er et tilbakefall fra megalopati til megalomani. Individer av denne typen opplever ikke budskapet om at Gud er død som en dårlig nyhet, så lenge de kan ta hans plass.
I omveltningen mellom jordbruksalderen og industrialderen får, som så ofte i overgangstider, psykopatene en sjanse til å forrette kollektiv forvirring som statsstyre.
Hver gang viste det seg hva som kan skje når den menneskeforbrukende storstaten opptrer som menneskeskapende intimgruppe: Da blir rugekassene til slagmarker og statsterritoriet til folkegrav. Den lumske forvekslingen av stort og lite lar seg i minste detalj etterspore i tanke og handling hos de fascistiske og leninistisk-stalinistiske aktørene. Allerede i bevegelsenes grunnbegreper «kommunisme» og «nasjonalsosialisme» kan vi fornemme formatsvindelen i ideologienes kjerne. Hva førerne av bevegelsene angår, så er det påfallende at de reagerte på storskala-problemene som tårnet seg opp foran dem med å søke til illusoriske systemer og ideologier. Det som lar seg konstatere hos keiser Wilhelm som hos Hitler, hos Lenin som hos Stalin, er et tilbakefall fra megalopati til megalomani. Individer av denne typen opplever ikke budskapet om at Gud er død som en dårlig nyhet, så lenge de kan ta hans plass. I omveltningen mellom jordbruksalderen og industrialderen får, som så ofte i overgangstider, psykopatene en sjanse til å forrette kollektiv forvirring som statsstyre.
Med henblikk på slike store forfeilede forsøk på en politikk for den industrielle verdensalder våger vi følgende tese: Den nyere (postklassiske) politikkens historie fram til i dag er historien om formatfeil. Av dette kan man lære to ting: for det første at forsøket på å framstille kommunen i stort format fører til totalitarisme, for det andre at en forsømmelse av de moderne samfunnenes mindre enheter på lengre sikt må føre til psykopatologiske blindveier. Når Michael Walzer kunne si: «Venstresiden har ikke forstått stammen», så måtte man tilføye: Den nasjonale høyresiden har ikke forstått forskjellen på stat og flokk. Det som ingen av de to har begrepet, er at i og med begynnelsen på den postagrare verdensalder gjenstår det fortsatt å finne levelige konfigurasjoner for forholdet mellom det store og det lille. Det som venter «både i teori og praksis», er en politikk for tidsalderen uten riker. Vi kaller den hyperpolitikk, for å signalisere de økte fordringene som samhørighetens kunst stilles overfor, men også (ettersom ironi er nødvendig) for å pirke litt i den klassiske politikkens sentralnerve, nemlig den statlige simulasjonen av hyperflokken.
Den industrielle prosessen i stor skala fortærer flere naturlige og menneskelige «reserver» enn den selv kan frambringe eller regenerere. I så måte er den like autopoietisk som en kreftsvulst, like skapende som et fyrverkeri, like produktiv som framstillingen av narkotika. Det som i mer enn to hundre år har blitt feiret som menneskelig produktivitet, avslører i tiltakende grad sin destruktive og avhengighetsskapende karakter. Gjennom en hel sekvens av generasjonsvekslinger har mer-opplevende, mer-forbrukende, mer-devaluerende unge generasjoner avløst eldre generasjoner som har vært relativt konserverende, relativt sparsommelige og relativt sett fattigere på opplevelser. Denne sekvensen kan avleses med utgangspunkt i ungdommene fra den franske revolusjon, eller senest med ungdommene fra gründertiden og den vitalistiske oppstanden mot den borgerlige foreldreverden.
Det som først var påfallende hos det siste mennesket – den enkelte uten gjenkomst – trer litt etter litt fram som varer uten gjenkomst, råstoffer uten gjenkomst, arter uten gjenkomst og til sist biotoper og atmosfærer uten utsikter til å vende tilbake. De siste mennesker kan ikke unngå å se seg selv i lys av de siste ting og de siste naturer. Av den grunn er hyperpolitikk – hva det nå skulle være – den første politikk for de siste mennesker. Idet den organiserer en mulig sameksistens, må den inngå et veddemål helt uten sidestykke; den står foran oppgaven å skulle forme massen av «de siste» til et samfunn av individer som fra nå av påtar seg å være mellomledd mellom forfedre og etterkommere. Det hyperpolitiske samfunn inngår et veddemål der det også for framtiden setter innsatsen på en bedre verden; kunsten er å finne en måte å vinne på som tillater at det også senere kan finnes vinnere.
Oversatt fra tysk av Anders Dunker og Eirik Høyer Leivestad. Teksten er et utdrag fra Peter Sloterdijks «I samme båt: Om hyperpolitikk», utgitt av forlaget H//O//F i 2017.
[1] «Megalopaten» fra gr. megálos (stor) og pathos (lidelse, erfaring, følelse) er for Sloterdijk den som er i stand til å identifisere seg med helheten, i tidligere tider med et stort rike, i vår tid med planeten. Må skilles fra den megalomane, som lar seg beruse av makten, snarere enn å påta seg ansvar. O.a.
[2] Sloterdijk sidestiller kunsten å være statsleder med idrett og atletisk disiplin, siden begge krever en øvelse og utholdenhet – foruten å være forbundet med ære og skam i det lederen og topputøveren representerer folket. O.a.
[3] Sloterdijk beskriver menneskets artsparadoks som at «vi hører sammen med dem vi ikke hører sammen med». O.a.
// Peter Sloterdijk (f. 1947) har i flere tiår vært en internasjonalt toneangivende tenker rundt spørsmål om globalisering og økologi. I en rekke bøker som kombinerer spekulerende antropologi med idéhistorie, forsøker han å komme på øyehøyde med dagsaktuelle situasjoner og utfordringer.
Foto: Fronteiras do Pensamento | Greg Salibian / Wikimedia commons
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 