Røverdatteren i ørkenen / Hilde Østby

Jeg vokste opp med to klimakatastrofer. Den ene var Tsjernobyl-ulykken i 1986; det var en menneskeskapt katastrofe som kom til å påvirke naturen mer enn vi hadde kontroll over. Jeg husker hvordan det ble målt becquerel i rein- og sauekjøtt her i Norge, over 200 mil unna episenteret. Jeg husker tanken på at den rene naturen ikke var ren lenger, at det gjemte seg noe usynlig og menneskeskapt og farlig rundt oss og i oss.

Og så var det hullet. Ozonhullet i atmosfæren skremte meg mer enn strålingen fra Ukraina. Jeg lå i senga og fantaserte om hvordan det økte og kom ut av kontroll, helt til jeg sovnet. Det ble stadig større, svartere (eller blåere, for ozonlaget ble alltid fremstilt turkisblått), det var der hele tiden, og strålingen fra ett lite atomkraftverk var ingen ting i forhold til solstrålingen som kunne slippe gjennom det hullet. En jord uten ozonlag er en ubeskyttet og ødelagt jord. I 1987 undertegnet 24 land Montreal-protokollen, som skulle begrense bruken av klorofluorokarboner (CFC), den kjemiske forbindelsen som hadde skapt det enorme hullet. Nå, over 30 år etter at avtalen ble inngått, er hullet i ferd med å heles. Ozonhullet er blitt fortellingen om naturkatastrofen som ikke skjedde. Forskere og klimaaktivister mener at akkurat denne historien har bidratt til å gjøre at vi ikke er like redde for klimaforandringene; vi så jo at det løste seg. Det gikk jo så bra med ozonlaget, hvorfor skal ikke noen — forskere, politikere, aktivister — klare dette for oss også?

I middelalderen var alt i naturen, hvor nydelig velfungerende den er, som ett eneste stor gudsbevis, og den første beveger var Gud selv.

Naturen hadde vært i fare, men vi reparererte den, og så kunne vi gå tilbake til hverdagen igjen. Og hverdagen min da jeg var barn, handlet mest av alt om naturen. Alt jeg leste og alt jeg erfarte hadde med natur å gjøre. Alle heltene mine var dyr som snakket, eller de red og fløy på snakkende dyr. Dyr var mennesker, og mennesker var dyr, barnelitteraturen er båret oppe av utallige dyr og naturlandskap. I barnelitteraturens verden er naturen god, for barnet er naturen en venn. Jeg klatret i trær, fisket, gikk tur og lærte om steiner, fugler, bær og tektoniske plater. De gangene vi så på tv, var det David Attenborough som fortalte oss overraskende detaljer om knelere, sibirske tigre og pilgiftfrosker.

Den første boka jeg leste som skildrer mennesker som utnytter naturen for å overleve, var Ronja Røverdatter. I Astrid Lindgrens klassiker rømmer Ronja og Birk fra røverborgen de er vokst opp i, og bosetter seg i en hule i skogen. De fanger og plukker det de trenger for å overleve: Laks og bær. I denne fortellingen er naturen farlig, og de dødelige villvettene kan drepe barna om de ikke passer seg. Mens naturen jeg hadde møtt før hadde vært befolket av snille rever og bjørner og ulver som bare unntaksvis spiste bestemødre, var den nå blitt et sted for risiko og livsfare.

Da jeg ble eldre, leste jeg Vesaas. I Tarjei Vesaas’ univers er naturen trolsk, et sted hvor vi mennesker ønsker å finne mening, uten at den nødvendigvis er der. Når Mattis, «tusten», i Fuglane ser rugdas spor i snøen, vet vi at han leser inn i dem av mening er ønsketenkning. For ham er naturen full av tegn som han følger: Furuene som strekker seg mot himmelen symboliserer hans egen skjebne og død. Rugdas tegn er for ham bokstaver på et fremmed språk. Men Mattis er ikke så rar som han kan virke på oss ved første øyekast: Sånn har det vestlige mennesket lest tegn inn i naturen helt siden Aristoteles: Naturen var full av meningsfulle sammenhenger. I middelalderen var alt i naturen, hvor nydelig velfungerende den er, som ett eneste stor gudsbevis, og den første beveger var Gud selv.

Som moderne alkymister lager vi ikke gull, men iPhone-er og Teslaer og romraketter og atomkraftverk.

I renessansen skrev alkymistene opprømt om hemmelige og usynlige forbindelser i naturen, mellom steiner, dyr og planter, mellom kroppsvæsker og planeter. Å beherske de usynlige sammenhengene ville bety å kunne opphøye seg selv til de nye verdensherskerne, og de ville kunne skape gull og gjennomskue naturens hemmeligheter. Og det var det vi gjorde: Det vestlige mennesket ble naturens herskere. Den hemmelige kraften var tyngdekraften. Naturkreftene lot seg matematisk beregne, og dette ble utgangspunktet for den vitenskapelige revolusjon, med alt av dampmaskiner, anestesi, radiobølger og elektrisitet. Da jeg leste Frances Yates’ klassiker Giordano Bruno and the Hermetic Tradition skjønte jeg hvordan en gruppe religiøse fanatikere hadde klart å knekke koden til hvordan vi kunne se på naturen: Som noe mennesket (den hvite, vestlige mann) ubegrenset kunne beherske og kontrollere til vårt eget forgodtbefinnende. Som moderne alkymister lager vi ikke gull, men iPhone-er og Teslaer og romraketter og atomkraftverk. Det var alkymistene som lærte oss å se på oss selv som ubekymrede og stormannsgale herskere over naturen, ubegrenset av noen form for religiøs ydmykhet. Vi er de nye gudene på denne planeten!

Og vi lar oss ikke stoppe av et lite ozonhull.

Alt snudde for meg med denne ene boka: Romanen Bienes historie av Maja Lunde er den første som anskueliggjorde klimaforandringene for meg, sånn at de ble til uhåndterlige mareritt i min bevissthet. Jeg visste at jeg hadde lest en stor roman da jeg snudde den siste siden. I mørket ble jeg liggende og tenke. Jeg fryktet ikke lenger det store, turkisblå hullet over Antarktis, jeg frykter bienes taushet. Var det ikke blitt færre av dem allerede? Klimakvartetten er en serie på fire romaner som gjør skrekkscenarioene virkelige for leseren på en helt annen måte enn nyhetssendinger og rapporter. Hva er det med disse bøkene som har vekket meg? De er skrevet med en stemme og en omsorg som skildrer enkeltskjebner i sine myriader av livsproblemer. Sammen med Maja Lundes karakterer har jeg sett kampen om det rene vannet, jeg har sett klimaflyktningenes redsel, jeg har sett hvordan artsmangfoldet svinner, hvordan vi mister alt vi har tatt for gitt: Ulver, epler, fisk, skog og hjem. Vi er som Ronja Røverdatter som stjal for mye av det vi kunne få. Vi er røverne som tok selve balansen ut av naturen, som behersket naturkreftene til vi vippet dem ut av kontroll.

Verden på vippepunktet av Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygesons På naturens skuldre er engasjert og kunnskapsrik sakprosa om natur og artsmangfold og klimakrise, som med stor faglig tyngde farger lerretet der Maja Lunde forlater det. Men til syvende og sist, er det jenta Lou i romanen Blå som dukker opp i drømmene mine: I 2041 befinner hun seg i et uttørket landskap i Sør-Europa. Jeg ser henne sammen med en seilbåt, og jeg kjenner omsorg for henne, og sinne for det hun må gjennomleve. For meg er hun en moderne røverdatter: Et barn av en hærskare røvere som stjal alt det naturen hadde å gi, og ikke passet godt nok på den, og nå er hun overlatt til en natur som ikke bare er full av villvetter, men av krefter som ikke lenger lar seg kontrollere. Hvor vi ender etter dette er uvisst. Litteraturen kan gi oss våpnene til å kjempe for den verden vi har elsket. Nå vet jeg mer om hva jeg har elsket, og hva som holder på å gå tapt.

Hilde Østby (f. 1975) er utdannet idéhistoriker, og har bakgrunn som forlagsredaktør, journalist og kritiker. Hun jobber nå med en bok om ensomhet (Kart over ensomheten, utgivelse på Cappelen Damm høsten 2022), og har skrevet fire kritikerroste sakprosabøker og en roman tidligere, om temaer som hukommelse, kreativitet, kjærlighet og kroppsskam. Hilde Østbys bøker er oversatt til 20 språk, deriblant engelsk, tysk, russisk og japansk.

Foto: NRK

Den naturvitenskapelige forskningen kan fortelle oss hva som fysisk skjer, hvordan klimaet forandrer seg og hvilke arter som blir borte, men hva gjør forandringene med oss? Forfattere har forsøkt å svare på dette, men hvordan har det gått? Hva er forskjellen på litteratur som klarer å si noe om de komplekse problemene og litteratur som ikke klarer det. Ifølge denne litteraturen, hvor er menneskets status i økosystemet? I denne serien ønsker vi å invitere sakprosaforfatterne til å reflektere og tenke kritisk om et verk som har betydd noe for deres forståelse av naturomveltningene. Hva er litteraturens muligheter i en krise som ikke bare gjør oss til digitale kommunikatører, men som blir samfunnsendrende på så mange nivåer? Kan litteraturens dypt personlige rom stadig gjøre en forskjell, eller har den digitale allmenningen marginalisert slike rom og skapt nye betingelser for sakprosaen? Er en moderne kanon under dannelse på den klima- og miljøsentrerte litteraturens område, og har Forfatternes klimaaksjon bidratt i så måte?

Vi takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtte til denne serien!