Så skulle det altså skje igjen: forskernes alarm angående klima- og naturkrisen overskygges av en annen krise som oppleves mer akutt. Med angrepet på Ukraina sørget Putin for at den nye delrapporten fra FNs klimapanel ble en annenrangs sak, for spesielt interesserte, slik det vel må være når det utkjempes en fullskala krig midt i Europa.
Vi så det samme da finanskrisen slo inn verden over høsten 2008, da IS utgjorde en terrortrussel og millioner ble tvunget på flukt i 2015, og da Covid-19 ble erklært som en global pandemi for to år siden: nemlig at det ikke finnes grenser for hvilke ressurser som settes inn når liv og helse står på spill her og nå eller når veksten i økonomien utsettes for bråstopp.
Kanskje var det klok av skade på klimasakens vegne at FNs generalsekretær Antonio Guterres trappet opp retorikken til nye høyder da klimarapporten ble lansert 28. februar. «Et atlas over menneskelige lidelser og en knusende dom over sviktende klimalederskap», er ordene han brukte. Etter at Guterres overtok er det en nærmest rituell foreteelse vi er vitne til, der stadig dystrere klimarapporter ledsages av stadig mer desperate appeller om å skifte spor fra det generalsekretæren kaller «en kriminell fraskrivelse av ansvar», til en type lederskap som tar krisen på alvor, vel vitende at den vil vedvare med uforminsket styrke etter at enda en krig er avsluttet og enda et børskrakk er overstått.
Som i tidligere situasjoner der narrativet om en krise spiller en sentral rolle med tanke på hva ledere gjør og hva opinionen forventer, er Naomi Klein raskt og presist på ballen. I The Intercept skriver hun at klimaendringer handler om at Jorden forteller oss tre ting: at intet er gratis, at det ikke finnes noe slikt som en enveis-relasjon som utelukkende består i å ta uten å gi tilbake, og at alle handlinger utløser reaksjoner. Den katastrofale miljøsituasjonen skyldes at vi så lenge har trosset disse sannhetene: vi har handlet som om de ikke gjelder og vi kan gjøre hva vi vil med den naturen som rammer inn alle menneskesamfunns livsvilkår, uansett ideologi og regimetype.
Når jeg hører navnet på byene som er satt i brann som følge av russernes bombardement, blir jeg minnet om hvordan jeg for ganske nøyaktig 30 år siden fulgte nyhetene fra Bosnia
Mens jeg skriver dette, hører jeg Ukrainas president Volodymur Zelenskij tale fra bunkersen i Kyiv: «Vi vil ikke tilgi, ikke glemme. Vi vil finne hver eneste jævel som har utført krigsforbrytelser i Ukraina.» Jeg får et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg har brukt de siste dagene på å fullføre en bok om «Etikk i klimakrisens tid» i stedet for å vie meg fullt og helt til det som skjer i Ukraina. Når jeg hører navnet på byene som er satt i brann som følge av russernes bombardement, blir jeg minnet om hvordan jeg for ganske nøyaktig 30 år siden fulgte nyhetene fra Bosnia, der den ene byen etter den andre ble inntatt av bosnisk-serbiske styrker engasjert i det som ble kalt «etnisk rensning». Mens jeg den gang lærte meg hvor Gorazde, Visegrad, Foca, Bihac, Zvornik, Prijedor, Brcko og Srebrenica er å finne på kartet, har jeg nå samme bratte læringskurve om geografien i Ukraina, med byer som Kharkiv, Khersom, Odesa, Sumy, Irpin og Mariupol.
Siden krigen i Bosnia ble avsluttet i desember 1995 har jeg vært i alle de nevnte byene, les åstedene for massedrap. Jeg har truffet overlevende, pårørende og øyenvitner, med massakren – klassifisert som folkemord – på over 8000 bosnisk-muslimske gutter og menn i Srebrenica i juli 1995 som det mest kjente tilfellet. Som foredragsholder har jeg aldri unnlatt å minne om at Srebrenica er den største massakren på europeisk jord etter andre verdenskrig. Samt at forsoning mellom de tre involverte etnisk-religiøse gruppene – serbere, kroater og muslimer – har vist seg nærmest umulig å få til i tiårene som er gått. Hvorfor? Dels fordi den anvendte klassifiseringen er tvilsom: fienden som den bosnisk-serbiske aggressoren ville fjerne for å skape «Stor-Serbia», var ikke mest presist uttrykt muslimene i landet, men «bosnjakene» og alle som var imot et en-til-en-forhold mellom etnisitet og religion, altså alle som hegnet om Bosnia som genuint multietnisk og multireligiøst. Og dels fordi den såkalte Dayton-avtalen etablerte en dysfunksjonell styringsmodell der vedvarende konflikt langs de betente etniske skillelinjene favoriseres. Men minst like mye fordi de som drepte og de som ble drept var naboer, akkurat som hutuene og tutsiene i Rwanda var det da folkemordet fant sted der i 1994. Overgriperne var ofrenes kamerater, gamlekjærester og kolleger – kort sagt, nærstående i enhver forstand. Når de verste ting mennesker kan gjøre mot hverandre skjer innenfor rammene av nærhet, fysisk og psykisk, er det ikke rart at forsoning viser seg vanskelig, for ikke å snakke om tilgivelse. Ytterst få overgripere erkjenner at de har gjort noe galt. Og så lenge ofrene og de som representerer dem ikke har noen skyldfølelse og anger hos overgriperne å respondere på, kan prosessen med forsoning knapt komme i gang. Snarere enn at de gamle sårene er ved å bli helet, er situasjon i Bosnia i dag så anspent og politikerne så rigide på vegne av sine tre respektive velgergrupper, at praktisk talt alle unge som ser en mulighet til det prøver å komme seg ut av landet.
Hva Ukraina angår, er det for tidlig å si noe om utsiktene til forsoning etter at krigen en dag er over. Når president Zelenskij går så hardt ut med budskapet om at ingen russiske soldater vil bli tilgitt, så er det først og fremst et berettiget uttrykk for sinne og maktesløshet med tanke på å stanse grusomhetene sivilbefolkningen utsettes for. Vi ser nå tydelige tegn på at jo mer brutal krigføringen blir overfor sivile, desto mer grobunn for at ofrene vil komme til å hate ikke bare Putin, men russere generelt, ettersom majoriteten fortsetter å støtte Putins krig og retorikken som rettferdiggjør den. Men russere fra Putin og nedover til menig Ivan i det politisk-militære hierarkiet er ikke eneste adressat. Like viktig er det såkalte «internasjonale samfunn», den vage entiteten du og jeg inngår i. Zelenskij er redd for at vi som er på trygg avstand, ikke skjønner hva slags krig Putin fører.
En ung NRK-reporter illustrerte Zelenskijs poeng da han spurte den aldrihvilende Morten Jentoft: «Men de skyter vel ikke på sivile?» Det er nettopp det de gjør, mer åpenlyst for hver dag. I skrivende stund er 200 000 mennesker, de fleste kvinner og barn uten tilgang til mat og vann, under konstant beskytning i Mariupol. Skal Mariupol bli Putins Srebrenica? Eller blir det hovedstaden Kyiv, i så fall med en mangedobling av drapstallet i Bosnia?
Javisst, historiske sammenligninger er en misvisende og ofte farlig øvelse. Jeg hevder ingen direkte likhet enn si gjentakelse. Det er stor forskjell på en krig ført mellom tre grupperinger i samme land, skjønt med den ene som soleklar aggressor (de bosniske serberne ledet av Kardzic og Mladic), og en utenfrakommende invasjon av en suveren stat. Men det finnes også noen felles trekk, slik som hvordan de som angripes reagerer: «Hvorfor kommer dere hit for å fjerne oss, drepe oss? Hva galt har vi gjort dere?» Og enda mer grunnleggende: «Hva tenker dere på? Hvordan tror dere fremtiden blir mellom oss, når krigen er over?»
Jeg vet utmerket godt at det ikke er tankene og følelsene til den enkelte russiske soldat det handler om, og som Putin er opptatt av. Ekspertene som sier at troppene som bomber byene og skyter barn og bestemødre på flukt fra hjemmene sine, er hjernevasket, har trolig rett. Men hva skjer når soldatene oppdager at hele operasjonen er basert på løgner? Kommer de til å oppdage det? Eller vil de for nekte for at de er blitt forledet og at ofrene er uskyldige i det de beskyldes for, uansett hvor sterke bevisene er? Er det slik at jo verre overgrep soldatene begår, desto mer hardnakket vil de insistere på at de handler rett? Og selv om den jevne soldat er sendt til Ukraina på en tvangsdiett av løgner, har han ikke et selvstendig moralsk ansvar for hva han gjør der?
Selv om Klein ikke sier det, gjelder de tre sannhetene hun påpeker angående klimakrisen for krigen i Ukraina også. I begge tilfeller handler det om at den ene part agerer som om den andre part overhodet ikke trenger å bli tatt hensyn til, og som om volden ikke vil ha noen konsekvenser for den hensynsløse. Volden mot naturen i form av overutnyttelse og artsutryddelse har blitt tydeligere for hvert år, tross den uskrevne kontrakten om at hver generasjon skal overlate gården i bedre forfatning til den neste. Nest etter de drepte er sannheten krigens første offer, hører vi reporterne fra slagmarken gjenta. Hva med naturen? Hva med dyrene? Hva med luften, vannet og jorden? Er de kun kulisser? Kun ressurser det gjelder om å sikre for sine egne, ødelegge for fienden?
Naturen med alt dens liv og alle dens lyder har vi vært vant til å ta for gitt, likesom vi tar freden for gitt helt til den blir frarøvet oss.
Aggressorens likegyldighet overfor menneskeliv er også en likegyldighet overfor de ikke-menneskelige formene for liv som rammes. Det er ikke bare kirker og museer, skoler og universiteter, som på fysisk vis manifesterer en nasjons kultur, et folks åndelige verdier, identitet og tilhørighet. Det gjør også elven som renner gjennom byen, trærne i parken, fuglene som synger i bakgården, bygger rede og får unger der. Alt dette inngår i det hjemstedet de som flykter blir fratatt. Naturen med alt dens liv og alle dens lyder har vi vært vant til å ta for gitt, likesom vi tar freden for gitt helt til den blir frarøvet oss. At naturen legges i grus når krigen raser, som en kalkulert konsekvens fra overgriperen, anses med rette som forferdelig, som umoralsk og straffbart. Volden som naturen utsettes for uten at det er noen krig som pågår, nemlig som resultat av rovdrift og overforbruk, går stillere i dørene ved å være selve normalen – normalen i form av forandringene vi har vent oss til at vår levemåte påfører naturen, rutinemessig og uten at noen gjør anskrik.
Jeg leser at det eneste gode som kanskje kommer ut av denne krigen, er at høyrepopulister som Trump, Le Pen, Salini og Bolsonaro blir så kompromittert av begeistringen for Putin at de vil svekkes for langt tid fremover. Det er viktig nok. Men det gjør liten eller ingen forskjell for utsiktene til forsoning mellom menneskene som er berørt av det som nå skjer i Ukraina. Så hva kan virke samlende i disse splittende tider? Går det an å samles, på tvers av ideologier og landegrenser, i en felles sorg over alt levende i naturen som utpines og påføres skade, selv i fredstid? Går det an å samles omkring oppgaven med å bygge opp alt det ødelagte igjen, både det som vokser og det som lages, når krigen er over?
Foto: Alf Øksdal
// Denne teksten er en bearbeidet versjon av en artikkel som stod i Harvest 9. mars i år.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 