Solsangen. Frans av Assisi / Kristin Gjerpe

Bølgende åser, dype daler og høye fjell, middelalderbyer på toppene, døsige turkise innsjøer og brede langsomme elver nede på slettene – det er Umbria, «Italias grønne hjerte» som regionen blir kalt etter nasjonalpoeten Carducci. Når jeg årlig ankommer Orvieto etter en times togtur fra Roma og blir hentet av vennene mine som driver gård på høydedraget midtveis på den svingete veien til Todi, er det nesten som å komme opp i den norske fjellheimen. Så friskt dufter det, og himmelen åpner seg uendelig. I dette fruktbare og til dels ville landskapet levde Frans av Assisi (1181–1226).

Få generasjoner senere dikter Dante Alighieri med Den guddommelige komedie ham inn i paradiset. På den litterære pilegrimsferden til det hinsidige som dikteren foretar i år 1300, kan vandreren Dante etter en strabasiøs reise gjennom de tre dødsrikene skue inn i de innerste paradisiske sirkler. Her lar han San Francesco – Den hellige Frans – sitte i en sirkel av tolv lærde i himmelrosen med Jomfru Maria tronende i midten. Hvordan havnet den opprørske unggutten fra småbyen Assisi der?

Oppstigningen

Fra det svimlende kosmiske utsynet blant stjerner og planeter, sol og måne, zoomer fortelleren Dante inn på jordiske trakter med presise stedsangivelser. Perspektivet fanger inn elva Ganges i India mens nedslaget skjer i Umbria. «Mellom Tupino og vannet som renner ned fra kollene som salige Ubaldo valgte seg -,» skriver Dante og viser til to bekker nær Assisi. Den siste heter Chiassi og har sitt utspring i Gubbio der en Ubaldo skal ha levd som eremitt før han ble biskop. Gubbio ligger dypt inne i fjellene øst for Assisi, og det er ikke vanskelig å se for seg at landskapet passet en eremitt; jeg husker det som stadig dunklere og mer øde på kjøreturen inn til den bortgjemte lille byen. I disse traktene trives også ulven, nå som før. Så «- skråner en fruktbar helling ned fra det høye fjellet der Perugia kjenner kulde og varme ved Porta Sole», fortsetter Dante. Solporten i den gamle bymuren rundt Perugia finnes ikke lenger, men den vendte altså mot soloppgangen i øst, mot Assisi. Eller Ascesi, som Dante skriver; det gamle navnet alluderer til oppstigning. Her de aktuelle tersinene i Ole Meyers danskspråklige gjendiktning:

Just dér hvor højdedraget møder sletten

fødtes en sol til verden, ligeså herlig

som vores, når den stiger op af Ganges.

Kald derfor ikke stedet blot Ascesi

som er et fattigt navn, og alt for ringe;

nej, Oriente burde byen hedde.

Og endnu stod han ikke højt på himlen,

før jorden allerede kunne mærke lidt

af den åndelige kraft han rummed

Mellom jordsmonnet og solen

En sol, skriver Dante. Slik så ettertiden og Dante Frans, som en åndelig kraft av en annen verden. Fortellingen om hans liv er lagt i munnen på dominikanermunken Thomas Aquinas som vandreren Dante møter i solhimmelen – sol også her! – på den forrykende ferden oppover i de ni himmelsfærene etter at Inferno og Purgatoriet er tilbakelagt. I panegyriske ordelag legger Aquinas ut om fransiskanerordenens grunnlegger, ellevte sang gjengir fra vers 29 de viktigste etappene i Frans’ liv: Om da den unge levemannen fra en velstående handelsfamilie som tjueåring høytidelig gir avkall på farsarven og vier seg til fattigdommen, skildret som et bryllup med Povertá, i det videre kalt la sposa, bruden. Om da han får sine første disipler, danner en munkeorden og skriver ned klosterreglene og får dem godkjent av paven. Om mirakelet på fjellet Averna der han mottar stigmata, sårmerkene i hendene etter Kristi korsfestelse – den ultimate Imitatio Christi-erfaringen. Om reisen til Sultanens land i et mislykket forsøk på å bringe evangeliet ut til musulmanene. Om dødsleiet der han ber om å bli lagt naken på bakken, hud mot bar jord, uten klær eller kiste.

Å kalle et dyr for ‘bror’ innebar et markant brudd med den rådende tanken om mennesket som overlegent alle andre skapninger.

Alt dette kjenner dikteren Dante til fordi fattigfransen fra Assisi ikke bare var blitt legendestoff i muntlige overleveringer allerede mens han levde, og helgenkåret to år etter sin død, men også fordi han hadde fått sine skrevne biografier, av Celano og av Bonaventura. En av de mest kjente legendene handler nettopp om Gubbio der innbyggerne skal ha vært livredde for en ulv som herjet i området. Historien vil ha det til at Frans henvendte seg direkte til den glupske ulven og kalte ham ‘bror’ og med dette fikk ham til å inngå en fredspakt med både mennesker og dyr. Å kalle et dyr for ‘bror’ innebar et markant brudd med den rådende tanken om mennesket som overlegent alle andre skapninger.

‘Bror’ og ‘søster’ er ord som former Frans’ mest berømte tekst, Solsangen. Sangen åpner enhver italiensk litteraturhistorie, for det er den første diktningen nedskrevet på folkemålet av en navngitt forfatter. Valget av volgare – eller den lokale dialekten i stedet for latin, som ellers var skriftspråket på den tiden – var noe mer enn en litterær preferanse påvirket av fransk og siciliansk trubadurdiktning. Snarere må det i Frans’ tilfelle betraktes, tenker jeg, som et uttrykk for en særlig nærhet til folk og dyr, til jordsmonnet og lokalsamfunnet.

Laudato si

Cantico delle creature – skapningenes sang – er en bønn og en hymne, til dels rettet direkte til Gud: Altissimu, omnipotente, bon Signore, Tue so’ le laude, la gloria e l’honore et omne benedictione – «Allerhøyeste, allmektige, gode Herre, din er all ære, lov og pris og all velsignelse.» Frans var ingen teolog, han manglet utdannelse – idiota, ulærd, kaller han seg tre ganger i det 120-siders tekstkorpuset som forskerne er enige om at stammer fra hans hånd. Med sitt liv på vandring, sine prekener og tekster dannet han likevel en munkeorden og også en teologi med nedslagsfelt hos tenkere som Aleksander av Hales, Bonaventura, Raymond Lull, Roger Bacon, John Duns Scotus og William Ockham. Som kristen mystiker står han i tradisjonen fra Augustin, Anselm og Bernard av Clairvaux.

Lovet være du, Herre, med alle dine skapninger,

især herr broder sol.

Han skaper dag, du opplyser oss ved ham,

På deg, du Høyeste, er han et bilde!

Lovet være du, Herre, for søster måne og stjernen.

På himmelen har du skapt dem, klare og kostelige

og skjønne.

Lovet være du, Herre, for bror vind

Og for luften og skyene og godt vær og allslags vær.

Med dem oppholder du alle dine skapninger.

Lovet være du, Herre, for bror ild.

Med ham opplyser du natten,

Og han er skjønn og liflig og kraftig og sterk.

Lovet være du, Herre, for vår søster, moder jord,

som opprettholder oss og bærer oss,

og bringer frem alskens frukter,

og brokete blomster og gress.

Fuglenes Frans

Slik fortsetter Frans sin lovprisning av skaperverket, sin laudes creaturarum – naturen ikke som «det andre», men som familie. Med få og enkle setninger insisterer Frans på et inderlig slektskap med alt i naturen. Panteisme er dette likevel ikke, for Gud er fortsatt en transcendent skikkelse, over, forut for og utenfor alt annet. For Frans og den tradisjonen han står i er Gud forutsetningen for alt liv, all menneskelig virksomhet og tenkning overhodet. Skaperen manifesterer seg – kommer til syne – i det skapte, i naturen og i himmellegemene, men kan ikke fullt ut identifiseres med den. I dag kan vi spørre: Hva eller hvem skal bære oss, om vi ødelegger vår søster moder jord – sora nostra matre Terra, som Frans skrev?

I Frans’ lovprisning av skaperverket – som også rommer en lovprisning av søster død i de siste strofene – finner vi en uttalt naturmystikk i folkelig tapning som det skulle komme mer av utover på 1200-tallet, ikke minst hos kvinnelige mystikere. I serien Verdens hellige skrifter åpner bindet Vestens mystikk (2005) nettopp med Solsangen (i Sverre Bagges gjendiktning som jeg har sitert fra). Redaktør Jan-Erik Ebbestad Hansen definerer i innledningen naturmystikken som en intuitiv erfaring av enhet «som et indre liv i tingenes mangfold» og skriver at erfaringen av det sakrale i alt værende også ansporer til en etikk, et etisk ansvar for nesten, den andre. Ja, det gjør det jo. Men i forlengelse av dette oppstår vel også et spesielt ansvar for naturen? Ikke for ingenting er Frans av Assisi av den internasjonale dyrevernbevegelsen utropt til dyrenes beskytter.

Igjen må jeg tenke på dyrevennen Frans av Assisi som stogget ulven i Gubbio ved å vise den respekt. Og jeg tenker på Umbria der det fortsatt er ulv.

Turistmagneten Assisi er fortsatt et vakkert skue der den kravler oppover åssiden øst for elva Tiberen noen mil nord for Todi og Spoleto. San Francesco-kirken ble i tiårene etter helgenens død reist over graven hans på en kolle litt nedenfor bymuren der man tidligere hadde pleid å gravlegge forbrytere og andre lovløse; det var Frans selv som skal ha valgt dette stedet, på den tiden kalt Collis inferni, snart omdøpt til Collis paradisi. Gravkirken ble oppført som en pilegrimskirke og skulle dekoreres som en Biblia Pauperum – en bibel for de fattige, for analfabeter. Den største attraksjonen er de 28 freskene i overkirken som skildrer Frans’ liv og mirakler, sannsynligvis malt av Giotto og medarbeidere mot slutten av århundret. Det 15. panelet i syklusen og et av de mest kjente, viser Frans som på en av sine vandringer sammen med tiggerbrødrene har stoppet opp foran et tre med fugler som han preker for; episoden er gjenfortalt i Bonaventuras biografi som et mirakel, at fuglene, i stedet for å bli skremt, flokket seg rundt ham og lyttet til hva han hadde å si. I den folkelige fromhetskulten som oppsto omkring Frans’ liv og virke, er denne hendelsen en av de kjæreste. Himmelen er lyseblå, trærne friskt grønne, bakken brun i likhet med Frans’ munkekutte, og helgenen framstår som gammel, med et mildt uttrykk i ansiktet. Fuglene er hvite der de strekker hals og nebb mot ham. En ordensbror er forbløffet vitne til det som skjer.

Omsorgen for vårt felles hjem

Neste år er det ti år siden den argentinske jesuitten Jorge Mario Bergoglio, den gang biskop i Rio de Janeiro, en regnfull marsdag i Vatikanstaten ble utpekt til ny pave blant 115 utvalgte kardinaler. Straks kunngjorde han sitt valg av pavenavn: Vocabor Franciscus in memoriam sancti Francisci de Assisi – Jeg vil kalle meg Frans, til minne om den hellige Frans av Assisi. Journalisten Marco Politi refererer et vitne som sier at det gikk et gys gjennom forsamlingen: «Vi forsto at vi sto foran et åndelig vendepunkt. Frans står for kors, glede, fattigdom.» Man kunne legge til: naturvern og klimakamp. For i tillegg til å innføre en nøktern stil i Vatikanet, leve mye enklere enn alle sine forgjengere og dyrke nærhet til folket, ikke minst til marginaliserte i samfunnet, bestemte den nye paven seg for å vie sitt andre encyklica eller pavelige rundskriv til temaet økologi. Det ble sendt ut i 2015 og bærer tittelen Laudato si med en tydelig referanse til Solsangen og åpningsordene: Laudato si, mi signore, cun tucte le tue creature – «Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt». Undertittelen lyder Om omsorgen for vårt felles hjem. Selv om pave Johannes Paul I allerede i 1986 snakket om «Frans’ ånd» og det i årevis er blitt skrevet om Frans og miljøspørsmål – se f.eks. Roger D. Sorrells St. Francis of Assisi and Nature: Tradition and Innovation in Western Christian Attitudes toward Environment (Oxford 2011) – var klima- og miljøspørsmål aldri før blitt behandlet av noen kirke på dette nivået. Eller som Marco Politi skriver:

«At isene på polene smelter, ørkenen sprer seg, regnskogen ødelegges, havnivået stiger og atmosfæren så vel som grunnvannet forurenses, at verdenshavene forsures, det biologiske mangfoldet og de ikke-fornybare ressursene utarmes, og at det hoper seg opp millioner av tonn med ikke-nedbrytbart søppel – er temaer som for første gang har funnet veien inn i et pavelig dokument.» (Frans blant ulvene. Fra innsiden av en revolusjon, oversatt av Kristin Gjerpe og Astrid Nordang, Vårt Land forlag, 2017.)

Gamle pave Frans med det milde ansiktet lever sannelig opp til navnet sitt.

Denne teksten blir ferdigstilt mens det foregår en ulv- og rovdyrdiskusjon i Norge. Et innlegg i debatten kommer fra stortingspolitiker Rasmus Hansson:

«Ulv er syretesten på vårt forhold til natur. Ikke snill, ikke lønnsom, men dyret som har formet mye av skogsnaturen og mye av den gamle kulturen vår. Den testen består Norge fortsatt ikke. I dag, omtrent 50 år etter at Miljøverndepartementet ble opprettet og ulven ble fredet, måtte MDG, V og SV igjen foreslå å stoppe jakten på kritisk truede ulver som er igjen inne i det eneste lille området hvor de skulle få være i fred. Etterpå vedtok Ap, Sp, H, Frp å skyte dem. […] Alle respekterer fortvilelsen til bønder som får dyra sine massakrert av ulv. Men de som vil skyte det som er farlig for landbruket, bør skyte lave matpriser, fjerning av kvotetak, dagligvarekjeder, billig import, nedbygging av matjord … Det er farlig for norsk landbruk! Ikke ulv.»

Igjen må jeg tenke på dyrevennen Frans av Assisi som stogget ulven i Gubbio ved å vise den respekt. Og jeg tenker på Umbria der det fortsatt er ulv. De kommer faretruende nær også gården til vennene mine med deres frittgående geiter, griser og fugl. Men der har myndighetene funnet en annen løsning; de utstyrer utsatte bønder med spesialtrente vakthunder som holder ulven unna så den slipper å skytes.

Foto: «Frans taler til fuglene» (Giotto, 1297–1299). Fra WikiArt.

Den naturvitenskapelige forskningen kan fortelle oss hva som fysisk skjer, hvordan klimaet forandrer seg og hvilke arter som blir borte, men hva gjør forandringene med oss? Forfattere har forsøkt å svare på dette, men hvordan har det gått? Hva er forskjellen på litteratur som klarer å si noe om de komplekse problemene og litteratur som ikke klarer det. Ifølge denne litteraturen, hvor er menneskets status i økosystemet? I denne serien ønsker vi å invitere sakprosaforfatterne til å reflektere og tenke kritisk om et verk som har betydd noe for deres forståelse av naturomveltningene. Hva er litteraturens muligheter i en krise som ikke bare gjør oss til digitale kommunikatører, men som blir samfunnsendrende på så mange nivåer? Kan litteraturens dypt personlige rom stadig gjøre en forskjell, eller har den digitale allmenningen marginalisert slike rom og skapt nye betingelser for sakprosaen? Er en moderne kanon under dannelse på den klima- og miljøsentrerte litteraturens område, og har Forfatternes klimaaksjon bidratt i så måte?

Vi takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtte til denne serien!