Er vi kommet dit at man ikke kan kjempe for den tause majoriteten uten å bli stemplet som anti-demokratisk?

Av Jonas Kittelsen, talsperson for Extinction Rebellion

En regntung mandag etter sommerferien var det endelig klart for møte i Extinction Rebellion (XR) Ung. En ung gutt tar ordet: «Mamma viste meg nylig dette. En statsviter mener at XR bruker krigsmetaforer for å tilsidesette demokratiske spilleregler til fordel for et ekspertstyre.» Ei tenåringsjente sier lattermildt: «Er det mulig å være så på bærtur? Vi bør invitere ham til et XR Ung-møte for å gi han en reality check, ass.» Vi går raskt videre fordi anklagene føltes så virkelighetsfjerne at vi har viktigere ting å bruke energi på. 

Ingen overhus

Misforståelsene om XR er så utbredt at det er på tide å rydde opp – igjen. Det er absurd å knytte XR til debatten om et «råd» eller overhus med platoniske idealer. I motsetning til mange andre organisasjoner, har XR ingen spesifikk politisk plan for vår økologiske krise. Vi mener løsningene ikke skal komme fra noen få aktivister, men være folkelig forankret gjennom et borgerråd. Et borgerråd er det motsatte av et ekspertutvalg. Borgerråd speiler befolkningen bedre enn stortingsrepresentanter med hensyn til kjønn, minoriteter, urbefolkning, alder og geografi, motvirker sterke pengeinteressers disproporsjonale makt i vårt demokrati og utvider medborgerskap.

XR foreslår at borgerrådet skal ha en rådgivende rolle til Stortinget, der Stortinget har en bevisbyrde og forklaringsplikt hvis de velger å avvise borgerrådets innstillinger. Borgerråd vil ikke løse klimakrisen på dagen, men en ny demokratisk utforming kan påvise svakheter ved dagens demokrati og kombineres med Odin Lysakers forslag om grønt demokrati, Dag Hareides idé om folkevalgte grønne overhus eller Thomas Hylland Eriksens nysgjerrighet for å utvide sivilsamfunnets rolle.

Ingen autoritær stat

Flere knytter også XR opp til en tradisjon med antidemokratisk argumentasjon som er feilslått. Bare så det er sagt, glem Jørgen Randers som tar til orde for en mer autoritær stat. Ingen jeg kjenner i klimabevegelsen, mener demokratiet bør forkastes. Empirien er dessuten nokså klar på at demokratier er bedre egnet enn autoritære styresett til å løse vår økologiske krise. Mer interessant er hvordan XR knyttes til noe autoritært når vi eksplisitt er en ikkevoldelig og antifascistisk grasrotbevegelse med en desentralisert struktur. I Hannah Arendts ånd er «det autoritære» og «det totalitære» ensretting og hierarki. XRs verdier om regenerativ kultur, mangfold, medborgerskap og desentraliserte maktstrukturer er antitesen til «det autoritære». Grunnpilaren i XRs prosjekt er at demokratiet rommer noe mer enn stemmeseddelen eller å være konsument i et markedssystem, demokrati er en daglig utøvende praksis der man kan være ulydig hvis kursen som holdes er uakseptabel. XR er demokrati i praksis.

Statsvitere trekker også paralleller mellom dagens unge klimabevegelse og autoritære tendenser i miljøbevegelsen fra 80-tallet. En slik historisk parallell kan selvsagt si mye, men da må man også gå dypt inn i nyansene mellom generasjonene. Vi unge kommer fra en annen tid. Min aktivisme er forankret i klimarettferdighet. Å sammenligne oss med Hardins tankegang som utvilsomt bygger på rasistiske og kolonialistiske motiver føles mest av alt som en dårlig spøk. Tankegang om kontroll og tvangsmakt over naturen er en umulig tanke for den unge globale klimabevegelsen, fordi vi står side ved side med urbefolkning og marginaliserte mennesker som lever i og med naturen. Tanken om kontroll er en vestlig dualistisk konstruksjon vi unge jobber for å komme oss bort fra.

Å kalle oss unge autoritære når vi kjemper for det motsatte, er absurd. Vårt fremste mål er nettopp å stå i veien for den strukturelle og langsomme volden vi privilegerte utøver mot den tause majoritet – milliarder av mennesker i det globale sør, alle verdens arter, en sviktende natur og fremtidige generasjoner. Vår kamp er solidaritet. Ikke hat, kontroll og makt, slik det hevdes fra skjøre glasshus.

Manglende tillit

For meg virker det som om våre meningsmotstandere forstår seg selv som voktere av demokratiet eller det Hareide omtaler som «en beleiringsmentalitet i forsvar for status-quo-demokratiet». Den posisjonen er helt legitim, men for meg er det ikke bra nok. Oljelobbyen, trepartssamarbeidet og det representative demokratiet omfatter utelukkende nåtidige (ofte kortsiktige) interesser og viser liten evne til å ta hensyn til den tause majoriteten.

Et flertall av unge har liten tillit til at vårt politiske system er i stand til å løse vår økologiske krise. Er løsningen å tie stille, eller å ta debatten om hvordan vi kan gjøre demokratiet mer representativt? Er vi kommet dit at man ikke kan kjempe for interessene til den tause majoriteten uten å bli stemplet som antidemokratisk? Kan jeg si «vi må inkludere de unge, naturen, og fremtidige generasjoner i beslutningsprosesser» slik det står i festtalene, mens det er ulovlig å si «den tause majoritet må få reell konstitusjonell innflytelse og nye demokratiske utforminger må utforskes»?

Livet ødelegges

Unge klimaaktivisters mistillit til de folkevalgte er reell, men det er ikke ensbetydende med å være imot demokratiet. Vår mistillit er naturlig, sunn og legitim fordi kursen vi holder ødelegger livsbetingelsene for nåtidig og fremtidig liv. Jeg sitter bak lukkede dører på internasjonale klima- og miljøforhandlinger. Å være til stede på klimakonferanser som i Glasgow i fjor skremmer meg fordi det blir så tydelig hvor langt unna vi er å sikre en trygg, levedyktig fremtid.

Samtidig føles det som en svertekampanje når statsvitere sitter i glasshus med sine nedstøvede historiske paralleller, og vifter med pekefingeren istedenfor å imøtegå vårt alvor fordi det er for ubehagelig. Vår økologiske krise vil sette demokratiet på enorme prøvelser – når matpriser, naturkatastrofer og sosial uro bryter løs. Derfor er jeg også aktivist. For demokratiet jeg er så glad i. Vi alle er tjent med å åpne oss for den overveldende økologiske krisen vi står overfor og – når alvoret er kroppsliggjort – gå i dialog med oss aktivister for å forstå hva vi faktisk står for.

Vår tid krever mye av oss. Gapet mellom vitenskapelig konsensus og det politiske handlingsrommet bør skremme oss alle. Naustdalslid mener at politikerne «ikke alltid kan gjøre det vitenskapen sier er nødvendig. De kan bare gjør det som er politisk mulig». Nettopp derfor eksisterer XR. Vi er varslere for vår tid med hensikt å skape krisebevissthet gjennom bred folkelig ikkevoldelig ulydighet, for å flytte det politiske landskapet mot det nødvendige. Forankret i rettferdighetskamper som historisk har styrket vårt demokrati. Nå trenger vi at du blir med.

//

Dette er en lett omarbeidet versjon av en artikkel som nylig kunne leses i Morgenbladet.