Når status skal gjøres opp for norsk politisk konsensus under klimaomveltningene kan de s.k. Arendal-debattene bli stående som et historisk eksempel på hvor lett våre politiske ledere unngikk å sette dagsorden for en livsødeleggende naturkrise. Fortapte i konkurrerende tiltak for å løse strømkrisen og sikre verdensfreden – intet mindre – står enda en gang politikere fram som medialydige skuespillere. Haster det med en parlamentarisk nødreform som beskytter våre politiske partier mot seg selv, f.eks. med et 2. kammer bestående av miljø- og klimaforskere og sivilsamfunnets organisasjoner, med den ene hensikt å kontrollere at alle vedtakene i Stortinget er underordnet Grunnlovens $112, miljøparagrafen?
Longread 9-10 days
Omtrent på samme tidspunkt kunne en lederartikkel i Washington Post bekrefte at de siste fire tiårene har oppvarmingen av Arktis gått fire ganger raskere enn i resten av verden. / Syndeflod kunne være en historisk korrekt betegnelse, om vi blikker tilbake til Gilgamesj, Manu og Noahs ark. «Søvngjengeriet mot katastrofe», var de rammende ordene til FNs generalsekretær. Lederartikkelen fra WP er viktig fordi den liner opp flere gjensidig bekreftende forskningsrapporter om skrekken som venter oss, alt mens debattene raste om en symbolsk hvalross, strømpriser, fotball og ferietenkning, året rundt.
Fossilene i denne samtiden synes å satse på evig liv fra et kosmisk billigutsalg, og Peer Gynts «være seg selv nok» holder stand som nordmenns kulturelle arveegenskap?
MILJØKRIG OG NATURFRED
Stadig færre nevner en pinlig sannhet om den dramatiske hendelsen i 2022. Krigsforbrytelsen mot Ukraina er ikke bare et lenge planlagt og ondsinnet angrep på skrekkslagne mennesker i en tapper nasjon, men på Europa og kloden som en levende organisme. Når aggressorenes våpenindustri og våpenmakt har olje og gass som inntektskilde er det ikke lenger en krig, men en miljøkrig. Definisjonen for sistnevnte begrep inkluderer ikke bare konsekvensene, men også den ressursbaserte drivkraften for krigshandlingene.
Vestlige investorer håver inn krigsprofitt, samtidig som stater og nasjoner tar byrdene med økonomisk boikott og ville energipriser.
Tilfeldigvis er olje og gass også kildene til norsk velstand, samt Norges skinnende rene bidrag til høy global feber i naturmiljøene. Det viser seg at vestlige finansgrupper – herunder norske investorer – stadig holder russisk olje- og gassproduksjon i gang. Det dreier seg om investeringer på 130 billioner pund, ifølge The Guardian. Vestlige investorer håver inn krigsprofitt, samtidig som stater og nasjoner tar byrdene med økonomisk boikott og ville energipriser.
Fossilindustrien utgjør et bakstreversk samarbeid mellom privat og statlig kapital som igjen sørger for våpenboomen anno 2022. Når dette skrives anslås det at 100 000 mennesker ble drept bare i Mariupol. Hvorfor blir ikke dette fossile hykleriet tematisert oftere i offentligheten? Om vi ikke kan forestille oss hvordan CO2 dreper, kan vi forstå at bomber blir kjøpt for statlige oljeformuer:
Vi som prøver å følge med på forskning om naturhistoriens største katastrofe på millioner av år, må utforske et mangeartet språk. Skarpere ord, sannere trøst må til. Et eksempel på en språkliggjøring av vitenskap som ikke putter krig i en temabolk, miljø i en annen og høye strømpriser i en tredje:
I Europa føres åpne diskusjoner om strømrasjonering. EUs kristeligdemokratiske leder vil gå til felts mot asosiale prismekanismer. Rasjonering på energi, mat og medisiner har i årevis vært realistisk å se for seg hvis vi lyttet til verdens beste forskere i FNs klimapanel. Konkurser, høy arbeidsledighet og fattigdom er underveis allerede denne vinteren, med atomtrusselen i fri dressur fra Den russiske krigsforbryteren.
Alt dette skjer på klimakatastrofenes premisser. For oss som ennå lever i paradoksal fred kan det være nødvendig å grave ut håpet fra ødeleggelsene:
Til tross for nød og elendighet, pandemiens sosiale erfaringer kom på rette tidspunkt. Fordi kloden er i ferd med å koke mennesker i sitt eget fett, var det kanskje naturnødvendig å erfare tap av det store fellesskapet og på samme tid en utprøvelse av nære fellesskap. Unntaket kan være dysfunksjonelle familier.
På lignende vis fremstår strømprissjokkene som en naturlig vekker for et samfunn som altfor lenge har investert sin fortid i 4-års-sykluser på Løvebakken, mens det relevante kunnskapsnivået tilsier 10, 20, 30 og 40-årsplaner.
Å formidle kunnskap på en håpefull måte er ikke det samme som å underslå fakta; snarere blir erkjennelsen av fakta en kraftfull oppfordring til handling og nye ideer.
Håp er ikke velmenende positivitet, men en kjempende kategori.
ET FRISKT SPRÅK PÅ EN SYK KLODE
Ordbruken om klodens absurde tilstand må også ta inn over seg at mennesker skal prøve å leve sine enestående liv. At kloden brekker seg i feberrystninger er f.eks. sakssvarende uttrykt om Gaia-organismen. At en grunninntekt til alle på rundt 100 000 kr. peker seg ut som en nødvei under dyrtid og klimasammenbrudd, kunne passere som uttrykket for en visjonær realisme. Da kunne samfunnet omskolere et stort gross med velferdsbyråkrater også, med solid mentalhygienisk gevinst for brukerne.
Men for å snakke og skrive sant om de altomfattende miljøødeleggelsene er det også nødvendig å kombinere ulike erfaringer og kunnskaper som vanligvis ikke nevnes sammen og på samme måte.
Det kalles formspråk.
Siden påfallende mange nordmenn ennå ikke tror at klimaomveltningene finnes, indikerer dette at vi bare hører et formløst og automatisk språk som finner sin mest sovende form i offentligheten: Forskere i flere land diskuterer for tiden hvordan språkbruken til vitenskapsfolk skal kunne uttrykke desperasjon.
LIDELSENS FRIGJØRING
Alle må ta ansvar for det som rammer alle. Vanlige folk ikke unntatt. Første bud: Du skal elske å engasjere deg.
For å skape en helt ny form for bærekraft og verdensorden – begge deler er uunngåelig og nødvendig – vil mennesker i det rike vesten måtte lære seg å tåle mer smerte og lidelse sammen. Er det forbudt å si? Eller kanskje redelig å informere om? Pandemien og energikrisen er et brutalt signal om at grunnleggende mentalitetsendringer er nødvendige. Lidelsene vil øke – kollektivt og individuelt – om vi ikke tar telling og lærer av Extinction Rebellion. I mange land så vi hvordan omsorgskreftene våknet til liv når covid rammet kollektivt. Det gir håp.
Jeg sikter ikke her til overforbruk eller misbruk, men det faktum at smertestillende medisiner individualiserer sykdom.
En av de største forskerbedriftene de siste hundre år har vært smertestillende medisiner, selv om legemidler mot smerte kan skape mer smerte i neste instans. Jeg sikter ikke her til overforbruk eller misbruk, men det faktum at smertestillende medisiner individualiserer sykdom. Sykdom er noe av det mest fellesmenneskelige som finnes, men skam og frykt stempler fort sykdom som «privat», slik smertestillende medikamenter skjuler lidelsens uttrykk.
Ifølge den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov er det førti millioner varianter av hva for slags land Ukraina er, en for hver ukrainer, men denne ekstreme individualismen går over i unison enhet når landet og folket blir truet. Jeg tror ukrainerne viser oss fremtiden, at stadig flere enkeltmennesker må gjenlære sine medmenneskelige talenter, for i det hele tatt å forstå klodens alvorlige sykdomstilstand.
Angst er lidelsen fossilindustrien påfører mennesker, særlig hos unge folk som mister friheten til framtid. Jeg tror så sterkt på unge mennesker at det sosiomentale sjokket gjennom pandemi og klimaomveltninger vil føre til kunnskap og større forståelse for krisetidenes mulige verdighet.
Uvitenhet og uverdighet henger ofte sammen.
Sivilsamfunnets språk kan uttrykke verdighet slik: Å redde kjærlighetens kår og hverdagene, skogene og strendene, engene og myrene, lomvi og blåhval, elvene, insektene, polartorsk og Oslofjordens artsmangfold, purpurlyng og kjempesoleie, innsjøene, kjæresten din, barna. Framtiden har så mange muligheter og naturlige variasjoner for et levelig liv. Vil vanlige folk virkelig gi opp alt dette hvis vi fikk vite hva som allerede har skjedd? Neppe, men den politiske passiviteten er destruktiv i sin virkning: unnfallenheten hyller folk inn i den illusjonen at klimakatastrofene er noe som skjer i fremtiden.
Svik er ordet for en slik forføring. La oss lytte til Dorothy Day (1897–1980) som viet livet sitt til å arbeide med fattige mennesker:
«Whenever I groan within myself and think how hard it is to keep writing about love in these times of tension and strife which may at any moment become for us all a time of terror, I think to myself “What else is the world interested in?” What else do we all want, each one of us, except to love and be loved, in our families, in our work, in all our relationships. God is Love. Love casts out fear. Even the most ardent revolutionist, seeking to change the world, to overturn the tables of the money changers, is trying to make a world where it is easier for people to love, to stand in that relationship to each other. We want with all our hearts to love, to be loved. . . . It is when we love the most intensely and most humanly that we can recognize how tepid is our love for others».//
NY TRO FOR EN NY TID
Apropos formspråk kan det være perspektivutvidende å snakke om Gud på nye måter og i uvante sammenhenger, for mange er mer troende enn de liker å innrømme (før mørket faller på). Kjempende tro, sier visdomstradisjonen. Akkurat nå skjer det en stille modning av kristendommens språk i mange land, bort fra billige moralprekener og stivnet dogmatikk, og med et lyttende øre til andre verdensreligioner. Nettopp stillhet og meditasjon utgjør en dypere forståelse av Helligånden, som er trøsteren Gud sender til alle menneskers hjerter. Den Hellige Ånd er troens hjerte og nestekjærlighetens hender, og Helligånden vekker vår selvinnsikt på måter som kan være alt annet enn behagelige.
Uvant i en tekno-kognitiv kultur, men mennesker kan faktisk lære å leve på nye måter, noe f.eks. læremestre som Gandhi, Cynthia Bourgeault og Dalai Lama viser oss på ulike bevissthetsnivåer.
Dette handler ikke om kontemplasjon og meditasjon bare til indresekretoriske vederkvegelser, men en daglig skjerpelse av nærværet overfor medmennesker og naturomgivelser, og med stillhetens rytme i kroppen. Uvant i en tekno-kognitiv kultur, men mennesker kan faktisk lære å leve på nye måter, noe f.eks. læremestre som Gandhi, Cynthia Bourgeault og Dalai Lama viser oss på ulike bevissthetsnivåer. Stillhet er det som sterkest forbinder oss med naturen, slik det vi kaller Helligånden er skaperen av fellesskap. Jubel og stillhet kommer fra samme naturlige kilde.
I kakofonien av krigsbudskap på alle plattformer trengs det omvendelser til sosial rettferd, musikalsk fryd og spirituell medmenneskelighet, helst samtidig! Noen må i rettferdighetens navn ty til våpen, men den sekulære kulturens apologeter skal ikke kimse ad «menneskenes hjerter», som Sigrid Undset benevnte det, eller glemme hvordan nøysomhet og tro ble til inspirasjon både for arbeiderbevegelse og kulturkonservative.
«Gud er Gud om alle land lå øde», lyder det gjennom århundrene fra Petter Dass.
Hellig trass!
Mulighetene som møter fremtidens mennesker er svimlende på godt og ondt. Et gudløst folk vender seg mot seg selv i konkurrerende egoisme. Kjærlighetens folk blir venner og kjemper side om side, blant fremmede og fattige.
Freddy Fjellheim
/ / Dorothy Day, On Pilgrimage (New York: Catholic Worker Books, 1948).
/ Denne videoen med David Borlace ble lagt ut noen uker etter lederartikkelen i WP og er en informativ gjennomgang av svært alvorlige vitenskaplige funn om nedsmeltningen av Arktis.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 