Helen Scales & Anders Dunker / Undermineringen av havet / Undermining the ocean

Photography: Ria Mishaal

Helen Scales er marinbiolog, forfatter og populærvitenskapelig formidler. Hun har skrevet bestselgeren Spirals in Time, som beskriver livet i havet med utgangspunkt i skjell og sneglehus, samt barnebøkene The Great Barrier Reef og What a Shell can Tell. Hun skriver blant annet for National Geographic Magazine, Guardian og New Scientist og underviser ved Universitetet i Cambridge. Hun er også ambassadør og historieforteller i foreningen Save Our Oceans og vitenskapelig rådgiver for naturvernorganisasjonen Sea Changers. Hun tilbringer tiden delt mellom Cambridge, England og Frankrikes ville atlanterhavs-kyst.

Anders Dunker: Poetisk sett står havet – særlig dyphavet som du skriver om – for det ukjente. Dette er også et praktisk problem: Som landbaserte skapninger er vi også landfikserte. Føler du at havet – og spesielt dyphavet – blir oversett i debatter om miljø og klimaendringer?

Helen Scales: Gjennom historien – det gir seg nesten selv – har det alltid vært en utfordring å gi havet, og særlig økosystemene i havet, den samme vekten som blir tillagt økosystemer på landjorden, ganske enkelt fordi vi det er vanskelig for oss mennesker å se hva som er der nede. Av samme grunn kan vi ikke se følgene av menneskelige inngrep. Selv om vi nå har ulike måter å overvinne denne mangelen på visuell tilgang til havet, nye teknologier og flere stemmer som forteller om hva som foregår under vann, tror jeg likevel vi ligger etter i oppgaven med å gi havet en plass i folks tanker, og med å gi denne delen av verden en plass i diskusjonene om miljøvern og klimaendringer.

Det fantes en tid der folk virkelig trodde havet bare fortsatte nedover og nedover i dypet og at det ikke fantes noen bunn. Selv når folk begynte å få en vitenskapelig forståelse av havets grenser og dets faktiske fysiske størrelse, var det ganske åpenbart at det virkelig er kolossalt. Dessverre er dette opphav til en forestilling om at havet er så stort at det i praksis er evig og uendelig. Vi har stadig en fordom om at havet kan gjøre to ting: det kan fortsette å gi oss alt vi mennesker ber om, og gi oss tilgang på endeløse ressurser som vi kan ta for oss av, mens det samtidig kan sluke en endeløs strøm av forurensning og søppel som enten lekker ut i havet uten at vi merker det, eller som vi med fullt overlegg dumper der fordi vi ikke kan komme på noe bedre sted å gjøre av et. Denne forestillingen om havets endeløse rom er veldig vanskelig å endre. Vi mangler innsyn i havet og vi kan ikke se hva som skjer når teknologiske framskritt åpner dette nye rommet for ressursutnyttelse.

AD: Forestillingen om havdypet som et siste uutforsket rom får det til å lyde som noe fantastisk og spennende, noe i stil med Star Trek. Det er helt klart en siste skanse for ny kunnskap, her på Jorden i det minste. Historisk og politisk kan slike grenseområder – som i Amerikansk historie ble omtalt som the frontier – bety et ukjent område, men enda viktigere er det at det er uregulert, et lovløst sted. Slik sett har begrepet også en uhyggelig klang – siden slike oppdagelsestokt i ukjente områder så ofte har vært knyttet til brutal ødeleggelse og erobring. Fortoner det seg annerledes med menneskets ekspansjon i havet, siden det er et flytende element?

HS: Den eneste virkelige forskjellen er at mennesket ennå ikke har kolonisert havet. Det finnes ingen permanent bosetning i havet, i internasjonale farvann. Nå er det jo virkelig mange mennesker som befinner seg der ute, men vi har ingen byer der, vi kaller ikke havet vårt hjem. Dette gjør det lett å glemme menneskene når ulike industrier tar seg til rette i havet – de trenger ikke å bekymre seg for å skade menneskelige bosetninger eller folks livsgrunnlag, siden ingen bor der ute. Dette innebærer at det er færre etiske barrierer for å utnytte havet sammenlignet med økosystemer på landjorden, i det minste sett fra et menneskelig perspektiv.

Du trenger ikke å ha mye kjennskap til historien for å vite at fremstøt og oppdagelsestokt i nye ressursområder innebærer utbytting: nye ressurser blir identifisert, nye måter å utnytte dem på blir klekket ut, ressursene blir brukt opp, før man bytter beite og gjør nye fremstøt andre steder. Når det gjelder dyphavet har jeg inntrykk av at stadig flere begynner å tenke, «Hvordan kan vi ta det i bruk? Jeg vil ha min del.» Gruvedrift i havdypet er et eksempel, det kan vi sikkert snakke mer om, men vi ser et press utover fra kystområdene på mange måter. Fisket går dypere og lenger bort fra kysten, delvis fordi grunnere havområder er utarmet, dessuten er det nå mulig å fiske på dypere vann, rent teknologisk – vi har makten til å gjøre det.

AD: Vi har gang på gang sett overfiske, der kjempefangster blir fulgt av sammenbrudd, ikke minst i Nordsjøen. Hvorfor er det så vanskelig å omgjøre slike fatale erfaringer av feilslått fiskeripolitikk til en form for politisk visdom? Finnes det dypere grunner til at vi lar disse kollapsene finne sted med den ene fiskearten etter den andre?

HS: For meg virker det som feilen ligger i en uoverensstemmelse mellom poltikkens rytme og havets egen rytme, et manglende samsvar mellom politikkens tidshorisont og tidsskalaen livet i havet foregår på. Jeg er ikke sikker på om noen forstår hvorfor det virker så umulig å forene økonomiske, politiske og økologiske tidsskalaer slik at alle tjener på det. Det henger nok sammen med myten om uuttømmelighet – at det ikke gjør så mye om vi ødelegger en fiskestamme her eller der, siden det alltid vil finnes andre vi kan gå løs på.

Det virker som folk simpelthen tenker veldig annerledes om livet i havet enn om livet på land. For eksempel er det merkelig hvordan det er fullt lovlig og blir ansett som helt akseptabelt å drive fangst av truede arter i havet, noe som på ingen måte ville bli godtatt på land. Mennesker har gjort dette i fortiden og vært årsak til utryddelse av megafauna i tidligere århundrer. Men det finnes knapt noen industriell utbytting av ville dyr på land lenger. Og likevel blir dette stort sett ansett som uproblematisk til havs. Så når det gjelder livet under vann, må vi virkelig gjøre noe med tankegangen vår.

Å kolonisere havbunnen

AD: I boken The End of The Line, ber naturverneren Charles Clover oss å forestille oss hvordan vi ville reagert hvis en diger bomtrål ble trukket over afrikanske savanner mens den uten nåde slukte geparder og løver sammen med neshorn, elefanter og giraffer, mens landskapet ble sønderrevet. Som du beskriver i den siste boken din The Brilliant Abyss, er det dette vi gjør når vi bunntråler undersjøiske fjell, for eksempel, som er dekket av koraller, noen av dem like gamle som pyramidene. Hvorfor har vi nå begynt å fiske i det aller dypeste havet, i det som kalles skumringssonen og midnattssonen? Og hvorfor burde vi ikke gjøre det?

HS: Jeg tror at når det gjelder fiskestammer, er hele situasjonen annerledes i dypet, siden disse økosystemene og artene i selve sin natur er sårbare for all utnyttelse. Organismer som lever i dypet er utviklet for å leve under helt andre fysiske og kjemiske omstendigheter – det er ekstremt kaldt og mørkt der, det finnes ingen sol og lite mat. Følgen er at mange arter lever lenge. De lever i økosystemer som ikke restitueres raskt etter menneskelige inngrep. Forskning har vist at undersjøiske fjell som pleide å være dekket av frodige korallskoger og svamper ikke har kommet merkbart til hektene etter tråling, selv mange årtier senere.

Fiskearter som den oransje sagbuken, eller soldatfisken, formerer seg svært langsomt og de kan leve så lenge som 250 år – og dette er helt klart ikke en fiskeart som er egnet til å fø verden. Fisking i dyphavet er ikke løsningen for å gi bedre matsikkerhet for fattige land. For det første er det veldig kostbart å få denne fisken opp av dyphavet. Det er bare mulig med industritrålere som med ekstreme drivstoffkostnader kan operere langt fra land. For det andre smaker de fleste dypvannsfiskene ikke særlig godt, så de ender ikke opp som menneskeføde. I skumringssonen finnes det milliarder eller billioner av små feite fisk som kalles lanternefisk, som noen fiskeriindustrier kan sikte seg inn på med store pelagiske tråler, for så å knuse fisken og lage fiskeolje og fiskemel, som i sin tur kan fore oppdrettsfisk, som laks, og for å lage hunde- og kattemat. Hvis slike fiskerier kommer i gang, vil det ikke være for å skaffe mat til mennesker som sulter, men for at fiskerigiganter skal kunne tjene enda mer penger. Dyphavsfiske handler om profitt, ikke matsikkerhet. Dermed tror jeg vi kan si at kappløpet mot dypet handler om å finne nye ressurser som kan utnyttes for å holde eksisterende industrier i gang eller starte nye industrier. Det dreier seg ikke om edlere motiver eller større ambisjoner enn dette.

AD: Siden kortsiktige nyvinninger i ressursutvinningen i havet åpenbart kan være årsak til påtagelige ødeleggelser, kunne vi jo håpe at det var mulig å fremskynde vår egen økologiske oppvåkning, politisk og kulturelt, så vi lærer hva som er på spill før vi gjør nye feiltrinn. I dine bøker handler det i stor grad om å forstå og å sette pris på økosystemene, deres sammenhenger og symbiotiske forhold, de finstemte behovene til hver art og deres potensial. Hvilken betydning har det å kommunisere på et så høyt detaljnivå, og å få fram noe av kompleksiteten i marinbiologien?

HS: Når jeg skriver, prøver jeg å overvinne skillet mellom oss og den Andre, og havet selv er denne Andre, sammen med alt som lever i denne skjulte verdenen. Og fremgangsmåten min er å ta folk med ned i havets dyp på forskjellige måter. Jeg tror en virkelig viktig del av det å hjelpe folk med å begripe hvor stort og viktig havet er, helt enkelt består i å stille dem overfor en enkelt organisme eller et særegent og spennende fenomen som de aldri har hørt om før. Ofte er det i første omgang nok til å skape et øyeblikk av fascinasjon og beundring, å vise at havet er fullt av merkelige og fantastiske vesener, som er en viktig del av livet på jorden. Jeg tror det er her en mentalitetsendring kan settes i gang.

For tiden får jeg mange spørsmål av typen: «Når vil vi vite nok om økosystemene i havdypet til at vi kan si om det er forsvarlig å sette i gang med denne gruvedriften eller denne trålingen». Dette er ganske skummelt, fordi det forutsetter at det finnes et klart punkt der vi kan si: «OK, nå forstår vi dette til bunns eller vi vet nok til å tråle eller fiske eller hente ut metaller eller bore etter olje i dyphavet.» Jeg tror vi allerede vet nok til å kunne si at det sannsynligvis er en dårlig idé. Og et viktigere spørsmål tror jeg er om det virkelig er klokt å skade nok en del av planeten, og om gevinsten gjør opp for ødeleggelsene. Svaret på dette er i siste instans en intuitiv dom, basert på hvilken pris ulike folk setter på en sunn, intakt og velfungerende planet. Alt i alt vil jeg helst gå inn for en føre-var-tilnærming for å styrke et overordnet perspektiv der alle ting er forbundet med hverandre. Vi vet kanskje ennå ikke hvordan alle disse forbindelsene ser ut og akkurat hva som skjer hvis de blir brutt, men la oss anta at de er der og at det å rive dem opp vil føre til problemer, med mindre vi kan bevise det motsatte.

AD: Akkurat hva står på spill – nettopp nå – med hensyn til dyphavstråling, og når det gjelder gruvedrift i det aller dypeste havet?

HS: Den mest påtagelige trusselen er en utvinning i stor skala av manganknoller, eller polymetalliske knoller som ligger på dyphavsslettene, spesielt over store områder som ligger sentralt i Stillehavet. Disse steinene ser ut som kullklumper, og de blir til gjennom en av de langsomste geologiske prosessene vi kjenner til, i det metallene nedfeller seg fra sjøvannet på en gammel del av en haitann eller en beinsplint eller en annen hard gjenstand som blir kjernen for disse konkresjonene. Gjennom millioner av år blir disse knollene rike på ulike metaller. Gitt hvor lang tid det tar å danne dem er ikke dette på noen måte en fornybar ressurs, i det minste ikke på en menneskelig tidsskala. Da de først ble oppdaget på 1800-tallet, trodde folk at de kanskje vokste så raskt at have ville fortsette å fylles opp med disse klumpene raskere enn det var mulig å sanke dem inn. Nå vet vi at dette helt klart ikke er tilfellet, så dette vil være en engangsforeteelse: et kappløp for å omgjøre havbunnen til en åpen gruve.

Disse knollene ligger spredd over enorme områder av abyssalsonen, eller avgrunnen, som til sammen dekker mer enn halvparten av jordens overflate. Dette er store bølgende prærier i dyphavet, som for det meste består av fine sedimenter. Mange går ut fra at de er livløse, men det foregår en masse der nede, og det finnes et helt unikt biologisk mangfold på havbunnen. Og jo mer vi leter, jo klarere blir det at dette er et svært komplekst økosystem både i sedimentene og i selve steinene.

AD: Slik du beskriver i boken din, vil gruvedrift i dyphavet ødelegge habitater, utrydde sjeldne og enestående arter og dessuten virvle opp sedimenter, spre støy og giftige kjemikalier, vibrasjon og andre former for forurensning. Et marerittscenario der dette foregår konstant er allerede foregrepet, siden store deler av denne havbunnen allerede er blitt tinget og delt opp mellom ulike nasjoner og selskaper for fremtidig leting og ressursutvinning. Det å åpne et uutforsket område – som en frontier – innebærer også å etablere et lovløst, uregulert område – å få kloa i verdier og ressurser før lovene som verner og forbyr utbytting er kommet på plass. Er vi i det hele tatt rede til å fatte slike beslutninger og sette i gang?

HS: Det er vanskelig å forestille seg hvordan dette vil utspille seg, siden noe slikt som dette aldri har blitt gjort før. Hvis planene blir gjennomført, vil vi se flere titalls undersjøiske gruveoperasjoner som vil operere døgnet rundt, året igjennom i flere tiår, og hver av dem vil ta for seg av digre områder av havbunnen – hundrevis av kvadratkilometer per år. Det som ligger i hjertet av disse diskusjonene, er det faktum at havbunnen under internasjonale farvann ligger utenfor rekkevidden til nasjonale lovverk. I følge en FN-traktat er den dype havbunnen i internasjonale farvann offisielt menneskehetens felles naturarv, noe som betyr at ingen enkeltnasjon kan gjøre krav på den og at den tilhører alle mennesker som lever i dag og i framtiden. Den internasjonale havbunnsorganisasjonen ISA (Interntional Seabed Authority), er en FN-organisasjon som er blitt gitt som oppgave å passe på havbunnen på menneskehetens vegne, og den har en dobbel formålsparagraf, noe som blir en del av problemet her. På den ene siden skulle ISA bestemme hvordan denne felles naturarven blir brukt forsiktig uten å skade havmiljøet. Men på den andre siden eksisterer ISA som et kontrollorgan for gruveindustri i dyphavet. Og i dag, slik jeg og mange andre ser det, tar den andre formålsparagrafen overhånd og ISA presser på for å fremskynde igangsettingen av de første gruveoperasjonene, mens de får problemer med å ta miljøoppgavene de er pålagt på alvor.

Gruveindustrien som sikter mot dyphavet har nylig vært gjenstand for flere journalistiske granskninger, blant dem New York Times, som har undersøkt hva som foregår bak kulissene i ISA og i noen av de mest fremtredende gruveselskapene som vil lete i havet, blant dem The Metals Company. Funnene de har gjort gjør meg enda mer skrekkslagen når det gjelder gruvedrift i havet og framtiden til havet og alle som er avhengige av det på ulike måter.

Det haster med å innta et langtidsperspektiv. I stedet ser vi en hektisk iver etter å begynne gruvedriften. Tragedien er at det i siste instans er ISA som har makt til å avgjøre om gruvedrift i dyphavet skal finne sted eller ikke, og de har mandater til å nedsette rammebetingelser som virkelig vil beskytte havet mot ødeleggelser. Ingen annen industri i historien har hatt en så god anledning til foranstaltninger og utredninger før de setter i gang. Like fullt vil dette bare skje hvis ISA virkelig handler ut fra sitt doble mandat. I mellomtiden ser vi et stadig større kor av protester fra politikere, forskere og sivilsamfunnet. De ber om et globalt moratorium mot gruvedrift i dyphavet, får å stanse kappløpet mot dypet og sikre at de riktige beslutningene blir fattet for industriens framtid og for dyphavet.

Men hvis det først blir tillatt å begynne med gruvedrift i dyphavet, vil det bli svært vanskelig å stanse det, gitt alle investeringene og industriens eget momentum. Selv om det finnes et rammeverk som sier at vi ikke skal begynne før det er enighet.

Trusselen mot planetære allmenninger

AD: Hvor demokratisk er denne prosessen? Finnes det en mulighet for at verdens borgere kan stemme over bruken av planetære allmenninger og fellesgoder som internasjonale farvann og havbunnen?

HS: ISA har medlemsstater, alle landene har underskrevet Havets Lov, som er de fleste av verdens land – med unntak av USA, interessant nok. Disse landene har representanter som deltar i ISAs møter og de har stemmer. Men ISA har også en merkelig organisasjonsform, som innebærer at visse små grupper sitter på mye av makten til å bestemme om gruvelisenser blir gitt eller ikke, og i siste instans om gruvedrift i dyphavet fortsetter.

Så langt finnes det ingen kommersielle gruver. ISA har solgt en masse letelisenser som tillater selskaper å utforske havbunnen og se etter ressurser. Men The Metals Company ble i slutten av 2022 gitt tillatelse av ISA til å prøve utstyret sitt og fikk lov til å høste inn 3,600 tonn med knoller. Dette var den første prøvegruven, men den avgjørelsen ble etter sigende tatt bak lukkede dører, med svært lite eller ingen høring hos ISAs medlemmer. Det føltes ikke som det skjedde i den åpne diskusjonen og delte kulturarvens ånd, selv om det skal være organisasjonens grunnlag

Blant noen av de som er inne i dyphavs-gruveindustrien er holdningen at dette bare er en dråpe i havet, selv om gruvene dekker hundrevis av kvadratkilometer i året, noe som bringer oss tilbake til tanken om at havet er så å si endeløst. De glemmer at en slik industri vil bli svært vanskelig å stanse hvis den først kommer i gang.

AD: Kan disse fremstøtene forsvares i det hele tatt?

HS: The Metals Company og deres forbundsfeller har klekket ut en fortelling der disse mineralene fra dyphavet er avgjørende for å løse klimakrisen, siden de vil gi oss kobber for vindturbiner, kobolt til bilbatterier og så videre. Men vi vet godt at ikke finnes én bestemt vei fram til en nullkarbon-framtid, og det er ikke slik at ett bestemt metallelement gi oss løsningen. Det finnes for eksempel allerede elbiler med batterier som ikke bruker kobolt. Vi burde heller søke løsninger som ikke medfører ny risiko for planeten, som i verste fall også kan forsterke klimakrisen. Likevel er jeg redd denne fortellingen vinner, selv om det i virkeligheten er langt fra så enkelt.

AD: Det virker som en spesielt utspekulert fortelling siden den medfører at bevaringen av uberørt natur og biologisk mangfold er en hindring for å redde klimaet. På Facebook har jeg faktisk sett annonser fra The Metals Company. De viser glatte animasjoner der en armada av undersjøiske treskere saumfarer havbunnen, tilsynelatende i en heroisk innsats for å redde jorden. Mens de i virkeligheten går i bresjen for en utvikling som kan gjøre halve jordoverflaten til en ofringssone. Hvorfor er det ikke mer protest mot dette og debatt i nyhetene?

HS: Det er veldig frustrerende. Hvordan får du folk til å bry seg om noe de aldri kommer til å se, et sted de aldri kommer til å besøke? Selv om det finnes mange hardtslående rapporter om hva som skjer i dypvanns-gruveindustrien, virker det som de store protestene uteblir. Hvis du teller antallet mennesker som vet om gruvedrift på havbunnen sammenlignet med avskoging i Amazonas, hvilke tall ville vi endt opp med?

AD: Sammenligningen din med Amazonas gir mening: Som havene burde den beskyttes for sin egen del og på grunn av det biologiske mangfoldet den huser, men disse store regnskogene spiller også en viktig rolle i jordsystemene ved å binde opp karbon og opprettholde værsystemene i denne regionen. Kunne vi ikke lage en motfortelling til den gruveselskapene setter frem, som viser at det er i vår egne interesse å bevare dyphavet og at vi bør regenerere og bevare resten av havet for å motarbeide klimakollaps?

HS: Mange aktivister argumenterer slik – og påpeker at gruvedrift i dyphavet sannsynligvis vil hemme havets evne til å binde karbon og at det også kan frigi karbon som har vært bundet opp på havbunnen. Havet trekker ut enorme mengder karbon fra atmosfæren, passivt, men også aktivt gjennom organismer og fisk og så videre som svømmer ned og dermed skaper en karbonpumpe som binder sammen alle havnivåene. Men gruveselskapenes argument er at gruvedrift til havs er bedre enn gruvedrift på land. Sannheten er at vi ikke har nok informasjon til å underbygge en slik påstand. Begge deler er antagelig forferdelig ille for klimaet, og det å utvinne metaller på havbunnen vil antagelig heller ikke gjøre slutt på gruvedrift på landjorden. Det er mer sannsynlig at begge vil holde på så lenge det er penger å tjene på disse industriene.

AD: Den konstante nedgangen i planktonforekomsten i havet, som noen har anslått til å være én prosent i året, har blitt knyttet til global oppheting, men også til nedslaktingen av hvalpopulasjonene i tidligere århundrer. Det har vært mye snakk om såkalte trofiske kaskader, der for eksempel avføringen fra hval gir næring til plankton, som i sin tur skaper mer fisk høyere opp på næringskjeden. Kan det å vinne tilbake store rovfisk og pattedyr gjøre utslag på havets evne til å ta opp karbon fra atmosfæren?

HS: Studier tilsier for eksempel at før den industrielle hvalfangsten bandt spermhvalene i Antarktis opp omkring to millioner tonn karbon fra atmosfæren hvert år, ved å stimulere fytoplankton ved sin jernholdige avføring. Hver enkelt hval bidrar fortsatt til å binde karbon til havet, når planktonet de gir næring til dør og synker til bunns. Så hvis det var flere av disse store rovdyrene, ville de bidra mer til karbonmassen havet tar opp, og i disse dager er alt som kan hjelpe med å trekke menneskenes karbonutslipp i atmosfæren velkomment.

AD: Hvalen er beskyttet internasjonalt, med noen unntak – som Japan, Island og … Norge. Presset for å beskytte hvalen fikk vind i seilene på grunn av en sympati for hvalen blant folk flest. Du forklarer hvordan opptak av hvalenes sang, sammen med en mer detaljert forståelse av hvalens liv, spilte en betydelig rolle – noe som vel må være en viktig inspirasjon for ditt eget arbeid som forfatter, formidler og aktivist på vegne av livet i havet?

HS: Jeg kommer stadig tilbake til hvalfangsten som en av de mest positive endringene i menneskenes holdning til naturen og livet i havet. «Se, vi kan faktisk forandre oss!» Og jeg tror det virkelig ligger en sterk kraft her. For ikke lenge siden ble hvalene sett som en industriell ressurs og det var akseptabelt å drepe dem for olje til leppestifter og lim. Nå er de høyt skattet og beskyttet. Hvaler har mye som taler til deres fordel og er slik sett lette å tale på vegne av. De er pattedyr, de synger, de tar vare på ungene sine, de har sine egne språk, de er mer som mennesker enn noe annet vi prøver å beskytte i havet. Kan folk bli like glade i andre sjødyr? Det er en stor oppgave å endre den rådende mentaliteten. Det er derfor jeg i mitt eget arbeid prøver å hjelpe folk til å bli mer oppmerksomme og sympatisk innstilt til skapningene som lever i dypet og resten av havet, alle disse organismene som ikke ligner på oss, men som er fascinerende, merkelige og viktige. Jeg vil vise hvor mye viktig og verdifullt det finnes der nede og som burde beskyttes.

AD: Vi har noen lovende internasjonale avtaler for å beskytte utenomnasjonale områder, slik som Verdensrom-traktaten, Antarktis-traktaten og potensielt en ny forfatning for Havets Lov. Hvor effektive er disse overenskomstene som politiske redskaper? Hvordan kan de styrkes?

HS: Antarktis-traktaten gjør for øyeblikket en god jobb for å beskytte en stor del av planeten. Det finnes ingen ressursutvinning på land og rimelig strenge forskrifter for hva som kan gjøres i Sørishavet. Verden er et veldig annerledes sted i dag enn da Antarktis-traktaten først ble innført. Det er nesten ikke til å tro at alle ble enige om den i utgangspunktet, at alle disse nasjonene møttes og etter langvarige krangler om hvem som eide Antarktis, til slutt ble enige om å la hele dette store kontinentet være i fred. At det skjedde i det hele tatt, det er synd å si det, føles nesten som et mirakel. Jeg ville så veldig gjerne se tilsvarende, dristige tiltak bli gjort for å beskytte hele havet, og særlig havdypet. Havets Lov er nedsatt som et rammeverk, og forhåpentlig vil den bli styrket av en ny traktat for internasjonale farvann, og den kunne bli brukt til å nedsette en meningsfull beskyttelse for store deler av planeten. Men i det forestillinger om den «blå økonomien» begynner å få fotfeste, og stadig flere land vil tjene penger på havet, blir det stadig vanskelig å fatte store beslutninger om å la havet være i fred for dets egen del, og for vår egen del.

Visjonen om å verne

AD: Jeg vet det har vært snakk om å verne alle internasjonale farvann. Tror du at en slik visjon kan bli virkelighet?

HS: Det ville absolutt gjøre en stor forskjell biologisk sett. I The Brilliant Abyss argumenterer jeg for at vi burde la dyphavet være i fred, 100 prosent beskyttet mot all utnyttelse fra 200 meter og nedover. På en måte er det idealistisk, men hvorfor ikke?

AD: Dessuten har vi ikke lidt noen nød så langt ved å ikke utnytte havdypet. Så vi kan vel ikke si at vi ville lide hvis vi ikke tok det i bruk!

HS: Ja, det er faktisk et veldig godt poeng. Vi ville ikke måtte oppgi noe. Ikke på dette tidspunktet i det minste, ikke på noen meningsfull måte.

AD: Å verne overflaten i internasjonale farvann ville vel være vanskeligere?

HS: Hva ville vi måtte oppgi i så fall? Hva ville menneskeheten måtte oppgi hvis vi lot hele vannsøylen i internasjonale farvann være i fred? Nok en gang kommer det tilbake til bruken av disse ressursene på en virkelig sneversynt måte. Det er sant nok at det finnes enorme fiskestammer internasjonale farvann som gjør en forskjell i folks liv. Det finnes en stor industri som gir store inntekter for visse folk og som byr på billig mat. Så det er noe vi ville måtte hanskes med, sammen med en hel rekke etiske problemer knyttet til disse fiskebestandene, inkludert moderne slaveri til sjøs, som er et fryktelig problem. Og politisk sett er jeg sikker på at det vil være veldig vanskelig å stanse disse fiskeflåtene. Det finnes også små stater, slik som øyer i Stillehavet, som selger lisenser til tunfisk-flåter. Men alt dette vil nok forandre seg, siden havet blir varmet opp så tunfisken blir tvunget til å vandre til nye havområder. I havet står ingenting stille.

AD: Med makrellstørja og andre store tunfisk på randen av utryddelse, virker det uansett viktig å gjøre tiltak for å beskytte dem, så disse fiskestammene får hentet seg inn.

HS: Så, jo, det finnes visse ting som helt klart må rettes opp. Og overfiske av tunfisk er helt klart viktig, siden det også tar livet av niser og delfiner, samt hai.

AD: Grafen for hvordan havets haipopulasjon går til bunns er virkelig skrekkinngytende! George Monbiot, som jeg nylig snakket med, provoserte folk med å hevde at den eneste måten vi kan redde havene på er å rett og slett slutte å spise fisk. Har noen forsket på hva virkningen av en slik krisemanøver ville vært? Kunne det være gjennomførbart å få slutt på industrifisket, i det minste?

HS: Jeg støtter helhjertet tanken om å skjære ned på og til og med gjøre slutt på industrielt fiske. Det er her vi finner fiskemetodene som er mest skadelige, for eksempel dyphavs-tråling. Samtidig skaper dette fisket minst arbeidsplasser og mat. Men det finnes også millioner av mennesker verden over, særlig i land der inntektene er lave, som er fullstendig avhengige av fisk som proteinkilde og inntektskilde. Vi som lever i rike land har valgfrihet og vi kan velge å ikke spise fisk, men dette er ingen global løsning. Bærekraftig fiske i liten skala må være fremtiden for produksjon av sjømat.

AD: Mange av de ødeleggende aktivitetene i havet har skjedd under den store akselerasjonen, gjennom de siste 50-70 årene. Det betyr det at nesten ingen av dagens mennesker har sett havene i deres fulle livsrikdom. Betyr ikke dette også at potensialet for my vekst kan være langt større enn vi engang kan forestille oss – inkludert muligheten for positive klima-effekter?

HS: Ja, folk har helt mistet av syne hvor rikt havet kan være og hvor rikt det pleide å være. Det er sjokkerende hvor fort folk kan glemme. I løpet av bare noen få årtier glemmer folk hvor rikt fiskelivet i havet var, og hvor mye bedre fisket pleide å være.

AD: Du kan lese norske romaner fra 1800-tallet og de forteller om hvordan sildestimene komme inn i fjordene i så store masser at det så ut som du kunne gå tørrskodd over fjorden, så tett var det med fisk. Slik var det en gang i tiden.

HS: Over alt der folk har studert dette, ser vi beretninger om havets overflod i tidligere tider. Og det går an å drømme om en framtid der denne overfloden er gjenopprettet. Det er to måter å se på dette på. Den ene er at vi burde la havet være i fred for dets egen skyld. Den andre er at menneskene har mye å tjene på et rikere hav. Dette er igjen knyttet til tanken om en blå økonomi. Jeg føler meg splittet her. Det økonomiske imperativet bekymrer meg, for under dette ligger en antakelse om at havet eksisterer for oss mennesker som kan bruke og utnytte det. Kjernen i dette er utbytting. Vi kan faktisk høste rikdommer fra havet, og ikke bare mat. Her må vi endre tankegangen vår og se havet som en stor skatt som vi må beskytte, fremfor å utnytte.

Livet i havet har en utrolig evne til å hente seg inn hvis det blir gitt sjansen til å komme til hektene. Vi lærer stadig mer om dette. For eksempel har en fantastisk tareskog vokst fram på den engelske kysten simpelthen fordi naturvernere vant frem med en kampanje for å stanse tråling langs sørkysten. Selv forskere og naturvernere er forbløffet over hvor raskt økosystemet ble restituert. På bare noen få måneder begynte taren å vokse til. Det er ganske utrolig.

Motsatt vil det ta lang tid før megafaunaen kommer tilbake. Men vi ser at det skjer, for å vende tilbake til hvalens tilbakekomst som vi snakket om tidligere. Det har tatt flere tiår, men nå ser vi at disse dyrene, som også lever veldig lenge, langsomt vender tilbake. De er underveis til å komme tilbake i stor stil med store populasjoner slik vi så i førindustrielle tider. Veien er lang, men det er uansett oppløftende å se at det er mulig.

AD: I hvilken grad vil klimaendringer komme i veien for å regenerere havet, selv i prinsippet? Vil forsuring av havet og oppheting gjøre det umulig å gjenopprette havets førindustrielle rikdom? Er løpet kjørt for korallrevene?

HS: Jeg tror tapet av korallrev kommer til å være en av de mest katastrofale endringene som kommer til å skje i vår egen levetid. Trusselen er på visse steder ekstrem og akutt. Alt som skal til er at havtemperaturen stiger ørlite over en viss terskel i et visst antall dager eller uker – og resultatet blir at store strekninger med korallrev blir bleket. Dette skjer allerede oftere siden vi får stadig flere hetebølger til havs.

Saken er at kvarteparten av artene vi kjenner i dag lever på korallrev, og vi har virkelig ikke mye tid på oss for å rette opp klimaet og sørge for at det vil finnes korallrev i fremtidens hav, slik vi er vant med i dag. Avisoverskriftene sier at Great Barrier Reef vil være dødt på slutten av dette århundret, men situasjonen er ikke helt så enkel. En god del skader er allerede uunngåelige, men det er ikke nødvendigvis oppe og avgjort. Forskere finner lommer der resiliensen er større, og steder der revene leger seg selv og kan restitueres. Det finnes også mange områder er vi kan gjøre slutt på presset fra mennesker, slik som vannforurensning gjennom sedimenter og overgjødsling. Hvis vi kan gjøre noe med dette på Great Barrier Reef og andre steder, har vi en mulighet til å styrke resiliensen til disse økosystemene. Vi vil ikke klare å redde alt, men det er fortsatt håp og mye som kan gjøres.

AD: I det hele tatt trenger vel havet så mye resiliens som mulig for å takle presset fra den globale opphetingen som allerede er et faktum. Dette virker som det sterkeste argumentet i dine beskrivelser av havet og de store dybdene: Det at vi ikke vet hva følgene av videre industrifiske eller nye gruveoperasjoner betyr at vi må være ekstremt forsiktige!

HS: Det handler om dette – at havet er kritisk truet av ulike trusler, noen gamle og noen nye som er på vei inn. På grunn av havets fysiske og kjemiske natur, er virkningene av klimaendringene mye, mye større enn på land. Vi ser nye konstellasjoner av arter fordi ulike organismer beveger seg over store områder i retning av polene og ned i dypere vann, etter hvert som havet blir varmere. Global oppheting forandrer allerede havene fundamentalt. Mye av dette er uunngåelig, uansett hva vi måtte gjøre fra nå av. Det vi har å gjøre med er en intensivering av havets sårbarhet i en verden i rask endring. Jeg sier ikke dette for å nedvurdere klimaendringenes virkning på landjorden, men for å framheve endringene som skjer i havet. Menneskeheten må være ekstremt forsiktige med å innføre helt nye former for press mot havet som kan forsterke og forverre ødeleggelsene som allerede foregår. Selv om vi ikke vet sikkert hvordan disse påvirkningene vil utspille seg – og her kan vi snakke om kjente og ukjente faktorer – så er det helt klart at gruvedrift i dypet vil forårsake permanent og omfattende skade på livet i havet. Og havet har helt klart nok problemer. Vi står allerede overfor en stor nok utfordring i arbeidet med å få dette gigantiske, levende og sammenhengende økosystemet til hektene igjen.

Undermining the ocean

Dr. Helen Scales is a marine biologist, writer and broadcaster. She is author of the Guardian bestseller Spirals in Time, New York Times top summer read The Brilliant Abyss and the children’s books The Great Barrier Reef and What a Shell Can Tell. She writes for National Geographic Magazine, the Guardian, and New Scientist, among others. She teaches at Cambridge University, is a storytelling ambassador for the Save Our Seas Foundation and science advisor for the marine conservation charity Sea Changers. Helen divides her time between Cambridge, England, and the wild Atlantic coast of France.

Anders Dunker: Poetically, the oceans – especially the deep sea that you write about – stand for the unknown, and this is also a practical problem: As land-based creatures we’re also a little bit land-biased. Do you feel that the oceans – and especially the deep oceans – are overlooked in environmental discourse and respect to climate change?

Helen Scales: Historically – and almost inherently – it is always a challenge to give the ocean and especially ocean ecosystems, the same prominence as land-based terrestrial systems, simply because humans can’t easily see what’s down there. For the same reason, we can’t witness the impacts of human activities. Even though we now have ways to overcome that lack of visual insight into the ocean, new technologies to capture images and more storytellers reporting on what is going on down there, still I think there is a lag in placing the ocean firmly in people’s minds and including this realm within discussions about environmental protection and climate change.

There were times when people really did think that the ocean just kept going down and down and there was no bottom to it. Even so, when people started getting a scientific sense of the limits of the ocean and its actual physical size, it became quite obvious that it is truly colossal. Unfortunately, this engenders the idea that the ocean is so big that it’s effectively eternal and never-ending. There is a lingering assumption that the ocean can do two things: It can keep on providing everything humanity asks of it, offering an endless supply of resources we want to take from it, while at the same time it will swallow up an endless stream of pollutants and garbage that either seeps in without us realizing, or which we deliberately dump there because we can think of nowhere better to put it. This idea of inexhaustible space of the ocean is very difficult to shift. We can’t see into the ocean, and we can’t see what’s happening as technological advances open up this frontier to exploitation.

AD: The idea of the deep ocean as the last frontier, makes it sound like something great and exciting, something like Star Trek. It is certainly a last frontier of knowledge, here on Earth, at least. Historically and politically, a frontier can mean an unknown area, but even more importantly something unregulated, a lawless realm. As such, the word also has an ominous ring to it – since it is often connected to wanton destruction and expansionism. Are such human expansions into the ocean different, because it is a fluid element?

HS: The only real difference is that people have not colonized the ocean. There’s no permanent human presence in the ocean, in the high seas. There’s an awful lot of people who are out there, operating in various different ways. But we don’t have cities there, we don’t call the ocean home. This makes it easy to take people out of the equation when industries vie to push into the ocean – there are no worries about damaging human settlements or livelihoods because there’s no one there. It means there are fewer ethical barriers to exploiting the ocean compared to terrestrial systems, at least from a human perspective.

If you know about the history of any of these resource frontiers on land, it’s a story of exploitation, of finding a new resource, figuring out a way to exploit it, using it up and then moving onto the next place. The deep ocean feels to me like it is the place where more and more people are now thinking, «How do we use it? I want a piece of that.» Deep-sea mining is a case in point, and I am sure we’ll talk more of that later, but there is a push away from coastal areas in many ways. Fishing is venturing deeper and further from shore, partly because shallow seas are becoming exhausted and also because it is now possible, technologically – we now have the power.

AD: We’ve seen all these boom-and-bust cycles of fishing, not least in the North Sea. Why is that so hard to transform such fatal experiences of failure into political wisdom? Are there deeper reasons we’ve let these collapses happen to one fish species after another?

HS: It seems to me that the first likely culprit in all of this is the disconnect between the pace of politics and the pace and scale of life in the ocean.I’m not sure if anyone truly understands exactly why it seems impossible for economic, political and ecological timeframes to converge at a point where everyone benefits. Partly, it also comes back to this myth of inexhaustibility – that it doesn’t matter if we ruin this or that fishery because there’s always going to be another one to move on to.

There are fewer ethical barriers to exploiting the ocean compared to terrestrial systems, at least from a human perspective.

It seems that people just think very different about ocean life compared to life on land. It is puzzling how hunting for many critically endangered species is perfectly legal and generally considered to be absolutely acceptable in the ocean, but it would just not be acceptable on land. Humans have done that in the past and caused terrestrial megafauna extinctions in centuries gone by. But there is really no wild exploitation on land anymore, at least not on an industrial scale. And yet, it’s considered by and large to be absolutely fine to do that in the ocean. So here, underwater, our mindset really needs to change.

Half a planet up for grabs?

AD: In his book, The End of the Line, the ocean conservationist Charles Clover asked us to imagine how we would react if a giant beam trawl was dragged across the savannahs of Africa, scooping up cheetahs and lions along with rhinos, elephants and giraffes, leaving the landscape torn and shattered. As you describe in your book, The Brilliant Abyss, this is what we do when trawling deep sea seamounts, for instance, these large underwater mountains, covered in corals, some of which are as old as the pyramids. Why are we now fishing in the very deep ocean, in what is called the twilight zone and the midnight zone? And why shouldn’t we?

HS: I think in terms of fisheries, the game is different in the deep, because these ecosystems and species are inherently vulnerable to exploitation. Organisms living in the deep have evolved to live in very different physical and chemical conditions – it’s very dark and cold, there’s no sunlight and little food – and as a consequence many tend to be very long lived. They live in ecosystems that will not recover very quickly following damage from human activities. Studies have found that deep sea mounts that used to be covered in lush forests of corals and sponges haven’t noticeable recovered from trawling decades later.

Fish species like the orange roughy grow and multiply very slowly – they can live for as long as 250 years – and these are certainly not fish that are going to feed the world. Deep-sea fishing is not a solution for improving food security in low-income nations. Firstly, it’s very expensive to go get those fish from the deep sea. It requires industrial vessels with sky-high fuel bills to operate far from shore. And secondly, many deep-sea species are not particularly palatable, and aren’t going to be fed to people. In the twilight zone there are billions and trillions of small oily fish called lanternfish, which some fisheries industries may start targeting in huge midwater trawl nets, to crush them into fish oils and fish meal to feed to farmed fish, like salmon, and to make pet food. If those fisheries were to commence, it would not be with an aim of feeding hungry people but making profit for massive fishing corporations. Deep-sea fishing will never be a question of boosting food security, just making profit. So, I think the race to the deep is about finding resources to exploit to keep industries going or start new ones. There are no other more noble or greater ambitions involved.

AD: Since that short-sighted innovations in extraction of ocean resources can cause significant and almost irreparable harm, one could hope to speed up our ecological awakening, politically and culturally, so that we learn before we make new mistakes. In your work it is very much about understanding and appreciating ecosystems, their complexities and the symbiotic relations, the fine-tuned needs and potentials of each species. What importance do you ascribe to communicating on such a high level of detail and complexity?

HS: In my writing, I try to overcome the boundary between us and the Other, and the ocean is this Other, along with all that lives in this unseen hidden space. And I do that by transporting people into the ocean in different ways. I think a really important part of helping more people grasp the scale and the importance of the ocean is to simply put them there in front of an individual organism or an individual, intriguing phenomenon that they never knew about before. Often that’s enough, in the first instance, to instill a moment of wonder and awe, to show people that the ocean contains strange and wonderful lifeforms, which make up an important part of life on earth. I think that’s where a change in mindset can begin.

At the moment, in regard of resource extraction in the deep sea, I get a lot of questions like, «When will we know enough about deep-sea ecosystems to be able to say whether or not this is a good idea to go ahead and do this mining or this trawling». This is quite dangerous because it presumes that there is a clear cutoff point where we can say, «Oh okay. Now we understand this perfectly or we know enough to trawl or fish or mine or drill in the ocean». I think we already know enough to say that it’s probably a very bad idea. A more important question I think is whether it really is worth damaging yet another part of the planet, and will the benefits outweigh the damage done? The answer to that will come down to a judgement call, based on how different people value a healthy, intact functioning planet. Overall, I’d like to promote more of a precautionary approach, to nurture the bigger view that everything is ultimately connected. We maybe don’t yet know what all those connections are exactly and what precisely will happen if they are broken, but let’s assume they’re there and that disrupting them will spell bad news, until and unless we can prove otherwise.

AD: What exactly is at stake – at this moment in time – with respect to deep sea trawling, and even more with respect to the ocean-floor mining in the in the very deepest ocean, the mysterious abyss which you are writing about?

HS: The most imminent threat is large-scale mining of manganese, or polymetallic, nodules lying on abyssal plains, in particular across swathes of the central Pacific Ocean. These rocks looks like lump pieces of coal, and they form via one of the slowest known geological processes, as metals precipitate out of the sea water onto an ancient piece of a shark’s tooth or a fragment of bone or some other hard substance which forms the nucleus for these concretions. Over millions of years these nodules become rich in metallic elements. Given how low they take to form, this in no way a renewable resource, at least not on a human timescale. When they were originally discovered in the 19^th century, people thought nodules might grow so quickly the sea would keep filling up with these things faster than we could possibly harvest them. Now we know that’s definitely not the case, so this is a one-shot thing: a race is on to strip mine the ocean floor.

Those nodules occur across vast areas of the abyss, which together cover more than half of the surface of the planet. These are huge undulating the prairies of the deep ocean, which are mainly composed of very fine sediments. Some people assume they are deserted, but there’s a lot going on down there, a lot of unique biodiversity. And the more we look, the more we find that actually this is a very complex ecosystem both in the sediments and on the rocks themselves.

New threats to our oceanic commons

AD: As you describe in your book, deep sea mining will destroy deep sea habitats, eradicate rare and unique species, and also create sediment clouds, noise, toxic chemicals, vibration and other forms of pollution. The nightmare scenario where this happens constantly in all our oceans is already prefigured, since great tracts of the ocean floor is already divvied up between different nations for future mining and prospecting. Opening up a frontier also often means exploiting a lawless, unregulated area – grabbing values and resources before the laws are in place. Are we prepared to make such decisions at all?

HS: It’s hard to imagine what it’s going to look like because nothing like this has been done before. If plans go ahead, there will be dozens of deep-sea mines operating 24/7 for decades, and each of them will be exploit vast areas of seabed – hundreds of square kilometers per year. Lying at the heart of these discussions, is the fact that the seabed in the high seas lies beyond the reach of national jurisdictions. According to a United Nations Treaty the deep seabed in the high seas is officially what’s called the common heritage of humanity, which means no single nation can lay claim to it and it belongs to all humans alive now, and in the future. The International Seabed Authority, or ISA, is the UN organization that’s been charged overseeing the seabed on behalf of all humanity, and it has a dual mandate, which is a big part of the problem here. On the one hand, the ISA should be deciding how this common heritage is carefully used without harming the marine environment. But on the other hand, the ISA exists to oversee the development of deep-sea mining industries. And currently it’s my view, and that of a lot of other observers, that second mandate is taking precedent and the ISA is pushing to accelerate the opening of the first mines at the cost of taking its environmental responsibility seriously.

And if deep-sea mining is allowed to begin it would be very difficult to stop, with major investments and all the industrial inertia that comes with them.

The deep-sea mining industry has been subject to several recent investigations by journalists including at the New York Times, looking at what is going on behind the scenes at the ISA and at some of the most prominent prospective mining corporations, including The Metals Company. The various findings make me feel even more terrified about deep-sea mining and the future of the ocean and all the people who rely on it in many ways.

Where we urgently need to take a long view, there is now a rush to start mining. The tragedy in all this is that that ultimately the ISA has the power to decide whether or not mining in the deep sea goes ahead, and they have a chance to put in place regulations that will properly protect the ocean from harm. No other industry in history has had the opportunity for this level of foresight and planning prior to its expansion. Even so, that will only happen if the ISA acts fully on its dual mandate. Meanwhile, a growing chorus of voices, from politicians, scientists and civil society, is calling for a global moratorium on deep-sea mining, to halt the rush to the deep and ensure the right decisions are made for the future of the industry and the deep sea.

And if deep-sea mining is allowed to begin it would be very difficult to stop, with major investments and all the industrial inertia that comes with them. Even if there is a framework in place that says it shouldn’t go ahead until we’ve all agreed.

AD: How democratic is this process? Is there any way in which we as world citizens can vote over the use of planetary commons like the High Seas and the ocean seabed?

HS: The ISA has member states, all the nations who have signed up to the Law of the Sea, which is most countries other than the United States – interestingly. These nations have representatives who attend meetings at the ISA, and they do have votes. But there’s also a very odd structure within the ISA that means that certain smaller groups wield a lot of power to decide if mining licenses are awarded or granted or not, and ultimately if the deep-sea mining industry commences.

So far, there are no commercial mines. The ISA has sold lots of prospecting licenses that allow companies to survey the seabed for resources. But The Metals Company were given approval by the ISA in late 2022 to test out their equipment and got permission to mine 3,600 tons of nodules. That was the first test mine, but that decision was made behind closed doors, from what I’ve heard, with very little or no consultation with members of the ISA. It does not feel like the spirit of open discussion and shared heritage that was the foundation of the organization.

Amongst some people involved in the deep-sea mining industry, there is a sense that it would just be a drop in the ocean, even mines that cover hundreds of square kilometers a year, are tiny compared to the size of the whole deep ocean. And this brings us back to that same old idea of the ocean being a massive, untouchable space. We must not forget that if deep-sea mining begins, it would be very hard to stop, and the new industry would continue to expand across more and more of the seabed.

AD: So, how can these developments be justified at all?

HS: A powerful narrative that’s being spun by The Metals Company and their allies, is that those deep-se minerals are critical for solving the climate crisis, since they would provide copper for the wind turbines, cobalt for vehicle batteries and so on. And I’m very worried at this point that that narrative is winning, even though it is not that clear cut. There is no single path towards a low or zero carbon future, and no specific metallic elements that will get us there. Technologies are changing all the time. For instance, already there are electric cars that don’t use any cobalt. Rather than assuming deep-sea metals will save the day, we need to be taking a smart view on how best to deal with the problems of transport and energy, and to seek solutions that don’t run the risk of creating new threats to the planet, which could make the climate crisis even worse.

Innovative ocean plunder

AD: It seems like a particularly insidious narrative in that it presents the protection of pristine nature and biodiversity as an obstacle to saving the climate. On my Facebook wall, I actually keep getting ads from The Metals Company. Their slick, animated imagery shows flotillas of mining machines trawling the seafloor – apparently on a quest to save our future. Whereas in reality, as you’ve pointed out, they spearhead a development that would make the deep ocean, half of our planet, into sacrifice zone. Why isn’t there more of a public outrage over this?

HS: It is very frustrating: how to make people care about something they will never see, somewhere they’ll never go. Even though there are plenty of hard-hitting reports about what is going on with the deep-sea mining industry, there doesn’t seem nearly enough public outrage. If we could you count the number of people who know about deep-sea mining versus deforestation in the Amazon, what would the numbers look like?

AD: Your comparison with the Amazon makes sense. Like the oceans, it should be protected for its own sake and for its biodiversity, but these vast rainforest also play a vital role in the earth systems by drawing down carbon and maintaining regional weather patterns. Couldn’t make a counter-narrative to the one presented by miners, that it is in our own better interest climate change to leave the deep ocean alone, and to restore and preserve the rest of it, to combat climate change?

HS: Many campaigners make this point – that mining the deep seabed would likely impact the ocean’s ability to sequester carbon and could upset seabed stores of carbon. The ocean is pulling down a lot of carbon out of the atmosphere, both passively but also actively in organisms and fish, and so on that are swimming down and creating a carbon pump which involves all the layers of the ocean. But the mining companies counter this by saying the climate impact of deep-sea mining will not be as bad as mining on land. The truth of the matter is there is not enough information about the deep sea to make that comparison meaningfully. Both are likely to be terrible for the climate, and of course mining the deep sea will not necessarily put an end to mining on land. The most likely scenario is that both would continue for as long as corporations can make money from those industries.

AD: The steady decline of plankton in the world oceans, which some estimate to be 1 percent a year, has been linked to global heating, but also the decimation of whale populations in former centuries. There has been some talk of trophic cascades, involving whale poop which nourishes plankton, which in turn increases fish populations higher up in the ecosystem. Could restoring populations of large predators in the oceans make an impact not just on ocean health, but also on the ocean’s capacity to soak up carbon from the atmosphere?

HS: Studies calculate that before industrial whaling, sperm whales in Antarctica were harnessing around 2 million tons of carbon from the atmosphere every year, by triggering phytoplankton blooms with their iron-rich droppings. Individual whales are still net exporters of carbon into the deep sea, when those plankton die and drop down. So, if there were more of these big predators, they would contribute more to the mass of carbon the ocean is capturing, and frankly at the moment, anything to help remove humanity’s carbon emissions from the skies the better.

AD: Whales have been protected internationally, with some exceptions – like Japan, Iceland and …Norway. The push to protect the whales gained momentum due to popular sympathy. You explain how recordings of their songs, along with more detailed knowledge of their lives, played a significant role – which must be a great inspiration in your own work?

HS: I keep coming back to whaling as one of the most positive changes in humanity’s attitude towards nature and ocean life. «Look, we can change our minds!» And I think that is really powerful. Not so long ago whales were widely considered to be industrial resource and it was acceptable to kill them for oil, to make into lipstick and glue. Now they are deeply treasured and protected wildlife. Whales have a lot going for them. They were low-hanging fruit in many ways. They’re mammals, they sing songs, they care for their young, they speak their own languages, they are more like humans than anything else we’re trying to protect in the ocean. Can people love other ocean animals as much as whales? It’s a huge task to shift that mind set. This is why I keep coming back in my work to trying to help people be more aware of and compassionate towards other the creatures in the deep and the rest of the ocean, all the organisms that are nothing like us, but are fascinating, strange and important. I want to show that there is so much down there that matters and that deserves protection.

AD: We have some promising international agreements to protect extra-national areas, such as the Outer Space Treaty, the Antarctic treaty and the potentially a new treaty for the High Seas. How effective are such agreements as political tools? How can they be made stronger?

HS: The Antarctic Treaty is currently doing a good job of protecting a huge part of the planet. There is no exploitation on land and fairly strict regulations to what can be done in the Southern Ocean. The world is a very different place from when the Antarctic Treaty was first put in place. You almost can’t believe that everyone agreed to it in the first place, that all these nations got together and after quarreling over who owns Antarctica for so long, they ultimately all agreed to leave this vast continent alone. That it happened at all, I hate to say it, feels a bit like a miracle. I would dearly love to see a similar, bold move taken towards the whole ocean, the high seas and the deep sea in particular. The Law of the Sea exists as a framework, and hopefully it will be strengthened by a new treaty for the high seas, and it could be used to impose meaningful protection for huge parts of our planet. But as ideas of the ‘Blue Economy’ take hold, and more nations want to make money and profit from the sea, the harder it’s becoming to make big decisions to leave the ocean alone for its own sake, and for ours.

Robber-barons of the deep

AD: I know there is talk about making a sanctuary of all the high seas, all international waters. Do you have any faith in such visions becoming a reality?

HS: It would definitely make a big difference biologically. I argue in The Brilliant Abyss that we should leave the deep sea alone, 100% protected from exploitation from 200 meters down. In a way that is idealistic, but why not?

AD. But also, we haven’t suffered so far from not exploiting it. So, we can’t say we’d suffer from not exploiting it.

HS: Yes, it’s very good point actually. We would not be giving anything up. Not at this point, not in any meaningful sense.

AD: Leaving the surface of the High Seas alone would perhaps be more difficult?

HS: What would we be giving up there? What would humanity be giving up if left the whole water column of the high seas alone? Again, it comes back to the use of those resources in a really narrow-minded way. Sure, there are enormous tuna fisheries in the high seas which reach into people’s lives. This is a huge industry that makes a lot of money for some people and provides a lot of cheap food too. So that would have to be dealt with, along with many ethical issues associated with many of these fisheries, including cases of horrendous modern-day slavery at sea. And I’m sure politically, it would be very difficult to bring those fisheries to a halt. There are countries that gain a lot of income, such as the small Pacific island-states that sell licenses for tuna fleets. But all of this could be changing anyway in the future, as the warming ocean causes tuna to migrate to new waters. Nothing is fixed in place in the ocean.

AD: With blue-fin tuna and other types of big tuna fish pushed almost to extinction, it nonetheless seems urgent to make measures to protect them, and room for them to rebound.

HS: There are certain things that definitely need to be put right. And tuna fishing is definitely one of them because it has such high impact as well on other biodiversity, killing masses of endangered species, including cetaceans and sharks.

Small-scale, sustainable fishing needs to be the future of seafood.

AD: The plunging graph showing the demise of shark populations is truly terrifying! Recently, I had a conversation with George Monbiot, and he has provokingly stated that the only way we can save our oceans is by stopping to eat fish. Has anyone researched what the consequence of such an emergency maneuver would be? Is it attainable to end industrial fishing, at least?

HS: I wholeheartedly support the idea of cutting back and even ending industrial fishing. This involves fishing methods that cause the most environmental harm, for instance deep-sea trawling, and which generate the least in terms of jobs and food. But there are millions of people around the world, especially in low-income nations, who wholly rely on fishing for a source of protein and income. For them, fishing is a way of life with few or no alternatives. Those of us in rich nations do have choices, and we can decide not to eat fish, but this isn’t a global solution. Small-scale, sustainable fishing needs to be the future of seafood.

AD: Granted that a lot of the destructive activities in the oceans have happened last, it happened during the great acceleration like last 50, 70 years, which means that hardly anyone alive today has seen the oceans in their full, abundant state. Doesn’t that also mean potential for regrowth could be much greater than we can even imagine – including positive effects on the climate?

HS: Yes, people have lost sight of how rich the ocean can be, and how rich it used to be. It’s shocking how quickly people can forget. In just a matter of decades, people forget just how abundant fish were, and how much better fishing used to be.

AD: If you read Norwegian novelists from the 19^th century, for instance, they write about these gigantic shoals of fish coming into the fjords. They joke that it looked like you could walk dry shod across the fjord because it was so packed with fish. That’s how it used to be.

HS: Everywhere people have looked into this, there are visions of the past bounty of the ocean. And there are dreams of a future where we could bring that back. And there’s two ways of looking at this. One is that we should leave the ocean alone for its own sake, and for the sake of the planet. Another is that humans stand to gain a lot from a healthier ocean. This ties in again to the idea of the “blue economy”. I’m slightly in two minds about this. The economic imperative worries me, because underlying is the assumption that the ocean exists for humans to use and profit from. Exploitation lies at the heart of that. We do indeed stand to gain a huge amount from the ocean, and not just food. Again, we need to switch our way of thinking, and instead view the ocean as a great treasure that needs protecting far more than it needs exploiting.

Ocean life has an incredible capacity to recover, given a chance, and we’re learning more about that all the time. For instance, recently, in the UK a fantastic kelp forest has been regrowing simply because conservationist successfully campaigned to stop trawling along the south coast. Even scientists and conservationists are astounded at how fast the ecosystem has recovered. Within just a few months, the kelp started regrowing. It’s incredible.

In contrast, it’s going to take a long time for megafauna to come back. But we are seeing this happen, returning again to the resurgence of whales we talked about earlier. It’s taken decades, but we are seeing the slow return of these long-lived animals, which are somewhere along a trajectory back to their former abundance in pre-whaling times. We’ve got a very long way still to go, but I think at least it’s uplifting to see what’s possible.

AD: To what extent will climate change get in the way of restoring the ocean, even as a possibility? Will ocean acidification and heating make it impossible to revive the oceans to pre-industrial abundance? Are the coral reefs really beyond saving?

HS: I think the loss of coral reefs is likely to be one of the most catastrophic changes that’s going to take place within our lifetimes. The threats in certain places are extreme and acute. All that’s needed is for sea temperatures to rise a short way above a threshold for a certain number of days and weeks for huge areas of reef to be bleached. This is already happening more as more heat waves hit the ocean.

The fact is that quarter of marine species that we know of live on coral reefs, and there’s really not much time to fix the climate to ensure that there’s going to be coral reefs in tomorrow’s oceans, in a form that we recognize today. We hear headline news about the Great Barrier Reef being dead by the end of the century, but the story may not play out quite as simply as that. A lot of the damage Is already locked in, but it is not necessarily a done deal. Scientists are finding pockets of greater resilience, and places where recovery and restoration are taking place. There are many areas where we can withdraw other human impacts, such as fishing and water pollution through sediment and nutrient loading. If those other impacts can be dealt with on the Great Barrier Reef and in other places there is more chance of boosting resilience in these ecosystems. We won’t be able to save everything, but we are not beyond all hope of helping.

People have lost sight of how rich the ocean can be, and how rich it used to be. It’s shocking how quickly people can forget.

AD: In general, the ocean needs as much resilience as possible to deal with the stresses of climate change that are already locked in. This seems to be the strongest argument in your vision of the ocean and the abyss: The fact that we don’t know the effects of further industrial fishing or new mining operations call for extreme caution -!

HS: It comes down to ocean life being critically threatened by a mix of existing and emerging threats. Due to the physical and chemical nature of the ocean, the responses to climate change are already orders of magnitude higher than on land. We are seeing new assemblies of species taking shape because organisms are moving great distances towards the poles and into deeper waters as the ocean warms. Climate change is already changing the makeup of ocean ecosystems and a lot of that is locked in, whatever we do tomorrow.

So, there is this an exquisitely heightened vulnerability among ocean life to the changing world. This is not to downplay the impacts on land, but simply to elevate the importance of the changes that are taking place in the ocean. Humanity needs to be extremely careful about introducing brand new impacts to the ocean that could compound and worsen so much that is already happening. Deep-sea mining would be a whole new level of industrial impact on our planet. While we may not know for sure how the impacts would play out – talking about the knowns and the unknowns – what is quite clear already is that deep-sea mining will cause large-scale, permanent damage to ocean life. And the ocean definitely has enough to deal with, and we already face a big enough challenge in restoring health to this vast, vital interconnected ecosystem.

Anders Dunker works as a journalist and philosophical author, focusing on the environment, technology, and the future of the planet. His works includes a series of interviews with leading international environmentalists for the Norwegian journal Samtiden, that was published as Gjenoppdagelsen av Jorden (2019) and translated into English in 2021 as Rediscovering Earth (O/R books). Anders Dunker is also a permanent member of the NWCC’s Editorial Board.

Published with funding from the Fritt Ord Foundation, Kulturrådet and Bergesenstiftelsen.