Det er en tid for alt. Nettsiden til Forfatternes klimaaksjon ble grunnlagt for å inspirere tenkende og skrivende folk til å vie naturomveltningene oppmerksomhet, samt opplyse både unge og gamle med kunnskap om den naturhistoriske unntakstilstanden. Siden har vi kjempet for vår sak med alt hva vi rår over av vilje, evne og utholdenhet. Vi beklager å måtte meddele at nettsiden nå skal opphøre, men innholdet vil fortsatt være tilgjengelig for våre lesere.
Fra oppstarten gikk vi systematisk inn for en sosial tilnærming til hele klima- og naturkomplekset. Flyktningers uutholdelige skjebne og den sivile ulydigheten er eksempler på temaområder vi vedvarende har viet oppmerksomhet. Insistasjonen på kunnskapsformidling og språkkritikk tilhører samme sosiale dimensjon, også utpenset via poesi og sakpoetiske tenkemåter. Takket være samarbeidet med media som Klassekampen og Harvest har vi nådd ut til en større del av allmenta. En rekke aksjoner i det offentlige rom ble utløst av vår spredningsiver. Fritt Ord, vår mest trofaste støttegiver.
Da vi la ut på denne aksjonistiske odysseen – for å bruke et moteord – var overoppheting i alle tematikkens variasjoner en ledetråd. I dag må vi i større grad forholde oss til scenarioer som en mulig kollaps av AMOC («Golfstrømmen»), og dermed mulige fimbulvintrer i Nord, i Arktis; samtidig som det ligger an til en voldsom nedsmelting i Sør, i Antarktis. Naturhistorisk er det i sannhet en polarisert virkelighet. Kanskje befinner vi oss også på det mest motsetningsfylte stedet i litteraturhistorien, i Dantes Inferno. Der hersker heten og ilden i de øverste kretsene, mens kulden har tatt makten i den nederste sirkelen, Kokytos; en frossen sjø for forrædere, opprinnelig en elv som ble til is i Dantes gjenbruk av gresk mytologi. Selv djevelen sitter fast i isen og sløver frem den kaldeste vind med sine frosne vinger.
La oss antydningsvis blikke tilbake til den historiske epoken før heten og kulden skulle etablere endegyldige motpoler:
KLIMAKRITISK
Oppgjøret med alt det som ble kalt eksperiment og utprøvelse ledet for et par tiår siden til en lydig, produktiv og salgbar litteratur. Kunstartenes vaklende aristokrati fikk snart et målrettet meritokrati som arvtaker, og profesjonelle kritikere fikk fyken i en rekke land. Teknologene ble i sin innovative blindgang okkupert av sitt eget KI-medium, et medium som etter alt å dømme er i full gang med å underminere demokratier, litteraturen og ytringsfriheten. Dette hendte lenge før de gamle kulturinstitusjonene tok notis av det, og når så skjedde, var maktovertakelsen allerede et faktum.
Den kritikkvegrende konvensjonalismen som ble rådende fører til en innsnevring av det offentlige ordskiftet. Bare temaer og skrivemåter som er kulturelt akseptable og «aktuelle» blir prioriterte i tradisjonelle media, noe som rammer den upopulære klimasaken. I dette vakuumet overtar «sosiale media» ytringsmangfoldet som slik blir privatisert og individualisert.
Helt fra diagnosen «kognitiv dissonans» fikk innpass i den offentlige samtalen for drøye ti år siden, har forsøkene på å forklare folks sedative nummenhet blitt en bortforklaring av det samme.
Stamper miljøbevegelsen i motbakke bl.a. fordi kritikkens status er devaluert? Fomler politikere og kommentariat stadig med engstelsen for ikke å bekymre folk med klar tale om klimakatastrofene? Hva skjer med ytringsklimaet når tradisjonelle media kvitter seg med profesjonelle kritikere og ynder for «influensere»?
Helt fra diagnosen «kognitiv dissonans» fikk innpass i den offentlige samtalen for drøye ti år siden, har forsøkene på å forklare folks sedative nummenhet blitt en bortforklaring av det samme. Denne kollektive døsen er som skapt for autoritære krefter – f.eks. KI – som raskt vil kapitalisere på alt som til enhver tid er sosialt likegyldig.
I ytterste konsekvent legitimerer det skadede ytringsklimaet at modige klimaaktivister over hele verden enten blir stemplet som terrorister eller møtt med juridiske, økonomiske og rettslige straffesanksjoner. Ifølge Global Witness ble nesten 2.000 miljøaktivister drept globalt på ti år (2012–2022). Medias taushet er påfallende.
I Norge tar stats- og rettsapparatet hevn ved å ilegge unge, idealistiske aktivister – som vil redde oss alle fra den sikre nød og død – skyhøye bøter. Regjeringen lar seg i skrivende øyeblikk inspirere av trumpianske fakter og forsøker med alle midler å omgå Høyesterettsdommen om dumping av gruveavfall i Førdefjorden. I Storbritannia ble terrorlover metoden for å undergrave demokratisk og sivil motstand som i stadig større grad identifiserer seg med folkemordet i Palestina. I et besynderlig historisk trauma kriminaliserer tyske myndigheter selve palestinasaken med hårreisende vold og arrestasjoner mot demonstranter.
Noen som senser stanken fra begynnelsen av forrige århundre?
La oss hylle dem som setter livet på spill og sloss for vår alles verdighet. La oss hegne om forskere, kunstnere, forfattere, journalister og noen få politikere som velger å stille seg i første rekke når hverken popularitet, ære eller noen annen form for belønning stilles i utsikt. La oss bli vár endringskraften og den stille motstanden som ulmer blant mange mennesker ettersom tegnene på sammenbruddet ikke lenger lar seg fornekte. Før eller senere bryter den sosiale skaperkraften løs og forandrer verden nedenfra.
Enn så lenge synes vi å leve i et uendelig 1984. Det er i denne sammenheng Forfatternes klimaaksjon, i all ubeskjedenhet, har etablert en vedvarende utprøving av språkets kapasiteter og litterære former, for å bli et redskap hos dem skal opptre på større scener enn vår. Vi har latt forfattere på nærmere tretti språk utfolde seg om den monumentale naturhistoriske endringen, i møte med natur- og klimakunnskap innen biologi, fysikk, filosofi, økonomi, havforskning og flere andre kunnskapsområder. I løpet av en måned har nettsiden besøkere fra 30-40 land over hele verden, og det tredobbelte i løpet av et år. Oppegående lesere har for lengst tatt i bruk digitale oversetterverktøy og har dermed tilgang til stoffet vårt på nesten alle språk. Vårt kollektive tekstbibliotek leses kontinuerlig. Vi har søkt å nå frem til den engasjerte leser for å styrke fellesskap, kunnskap og innsikt der mennesker deler sine lesninger med hverandre.
Selv manglende bevilgninger og byråkratisk uvilje lot seg lenge ignorere med en neve idealisme, men motviljen gjennom flere år fra det statlige norske Kulturdirektoratet var det imidlertid ikke mulig å komme rundt.
Paul Klee: Ad Marginem. 1930. Kunstmuseum Basel.
FATALISME – OG FASCISME
Ja, natur- og klimakunnskap er mer upopulært enn noensinne, hevdes det, til tross for at fremtiden, det nakne livet, blir oversvømt av hav og elver, begravet av jordskred, avsvidd av klimabranner og lemlestet av onde krigsherrer. Klimaforskeren Michael E. Mann, tidligere intervjuet på denne nettsiden, sier det slik i en post på X: «What’s the use of having developed a science well enough to make predictions if, in the end, all we’re willing to do is stand around and wait for them to come true?» Jeg registrerer stadig oftere at den blinde skjebnetroen, som i forrige århundre styrtet Europa ut i fascismens perfide vold, enda en gang gjør seg gjeldende på vårt kontinent, alt mens den klimatiske nedsmeltningen skjer rett foran øynene på oss.
Moravias genistrek er at han lar dette instinktive mennesket, Marcello, lengte etter normalitet som et skjulested for sine abnorme tendenser.
Slagordenes politikere vet å beruse massene med veltilpassede løgner og halvsannheter og får ofte lett spill blant folk som er bekymret for sin sikkerhet, sitt arbeid og sin overlevelse. Den store italienske forfatteren Alberto Moravia gikk grundig inn i dette pre-politiske landskapet i romanen Fascisten, utgitt i 1951. Her følger vi en fascistiske spire helt fra barndommens sadistiske tilbøyeligheter overfor dyr, planter og medmennesker, med sjelsegenskaper beskrevet som melankoli, døde følelser og et instrumentelt forhold til alt levende. Moravias genistrek er at han lar dette instinktive mennesket, Marcello, lengte etter normalitet som et skjulested for sine abnorme tendenser. Lengselen etter å tilhøre normalitetens «alle» styrer denne figuren inn i Mussolini-regimets klør og massebevegelsens mentale dop. Der finner Marcello en slags falsk mental hvile, bekreftet av en massesuggesjon som tross egen følelseskulde skaper den vage besettelsen om å få gå opp i en større apolitisk enhet, et abstrakt utopia, skjebnebestemt. Umodenhet og mental forvirring er de personlige egenskapene hos den italienske fascisten, som tross maniske forsøk på selvrefleksjon ikke kjenner sin egen indre manipulerbarhet og derfor kynisk manipulerer alle rundt seg.
Forstår høflige, velmenende politikere hva vi står opp imot?
I vår tid er menneskelig umodenhet og forvirring igjen opptakten til nihilistiske fakter, og på samme tid som populisme atter en gang antar obskure fascistiske kjennetegn og verden brenner, treffer fatalismen folk og myndigheter lik en voldsom hetebølge. Er det kollektiv selvmedlidenhet som vinner feste? En nålevende italiensk forfatter, Antonio Scurati, mener at denne tiden ikke er en tilbakevending til fascisme som politisk system, men til Mussolini-skikkelsen, som flere har kalt «den første populist». Mussolini registrerte at folk i krise trenger «primærfargene», samt slående politiske svar, hevder Scurati1. I krisens larm hører ikke folk på saklige resonnementer og vil heller ha bekreftet aggressiv frykt enn fredelig håp, og helst en felles fiende.
Forstår høflige, velmenende politikere hva vi står opp imot? Forstår vi som tilhører miljøbevegelse og fredsbevegelse at engasjementet må ha fargesterke kulturelle uttrykk, fengende formuleringer og nye sivilpolitiske allianser? Hvor er initiativene og innsatsen fra kulturinstitusjonenes kor, teatre, orkestre og kulturpersonligheter med stor offentlig appell når klimaaksjonene finner sted?
«MOTSTAND OG HENGIVELSE«2
Jo før vi innser at selve vår menneskelighet er under angrep, og at slike angrep begynner med militær og teknologisk maktmisbruk som invaderer våre naturinngivelser, jo før vil vi oppdage at motstand og fellesskap er menneskehetens eneste håp. «Inngivelse» er et gammelt begrep som knapt er i bruk mer. Det uttrykker gaven vennlige medmennesker får erfare, dvs. inngivelsen som kulturelle, naturlige og spirituelle omgivelser skjenker oss. Les intervjuet med Robin Wall Kimmerer om gaveøkonomi og gjensidig avhengighet.
Kjærlighet må aldri få bli et tabuord i litterær og politisk språkbruk!
Det må sies klart. Verdighetskampen vil kreve mer av mennesker over hele verden enn vi i dag kan fatte, men samtidig vet vi at kolossale fiender er overvunnet gjennom f.eks. kampen mot fascismen under 2. verdenskrig. Også der stod aktivister og motstandskjempere først alene, før det ble åpenbart for folk at felles innsats av alle slag var uunngåelig.
Klimaaktivistene er forut for sin tid. Disse modige, kjærlige unge folka forstår at det fortsatt er de undertrykte i denne verden som må bære «den hvite manns byrde», og at folkemordet i Palestina i høyeste grad angår den verdensomspennende forbrytelsen mot menneskeheten, oljeselskapenes dødelige og bevisste utbytting av naturen, sanksjonert av demokratier.
NATUR, FORNYELSE
Det går for langsomt, men det kommer stadig nyheter om gode forandringer og «rewilding». Gjengrodde elver åpnes, fisk, fugler og andre utdøende arter vender tilbake til frigitte naturområder; hav, vannårer og andre naturformer oppnår juridiske rettigheter; ulike land som Spania og Pakistan triumferer med solcelleenergi, bare for å nevne noen lyspunkter i vår tids «mørke midt på dagen».
Vi har lett for å glemme at håpstegnene spirer der vi lever våre liv mellom medmennesker. XR-aktivisten Jonas Kittelsen skriver i antologien «Vår tid er nå» om den spørrende samtalens gyldne mulighet i møte med ung, skeptiske tilhørere, en tenkemåte han utdyper i sin bokdebut, «Verden venter på oss«. Tross lidelse og nød vil mennesker tilhøre det store dynamis; livskraften som forener alt levende: Når det går opp for oss at vi er i ferd med å miste dette dyrebare natursamlivet til dumhet og ondskap, er det en moralsk plikt å håpe at et kjempende flertall vil redde hverandre-og-livet i all sin umistelige storhet. Og la oss ikke et øyeblikk glemme Dietrich Bonhoeffers ord: Dumhet er en farligere fiende for det gode enn ondskap.
Forfatternes klimaaksjon har i sin sosiale og språklige motstandskamp trukket veksler på en høykompetent redaksjon med ledende forfattere og filosofer fra en rekke land, og som på ulikt vis gjorde denne nettsiden mulig. Stor takk for solidaritet og enestående bidrag til arbeidet, i særdeleshet til dem som i kortere perioder har bidratt som redaksjonssekretærer. Ingen nevnt, ingen glemt.
Å se denne enestående samlingen av tekster bli til, i alle tenkelige sjangre, og med mange former for kunnskap og innsikt, og å få delta i lesingen og redigeringen av alle disse mange hundre språklige og kunstneriske tilblivelser, overgår langt det jeg forestilte meg fra begynnelsen av. Motivasjonen er og vil alltid være at det er givende å dele, det være seg tid og penger, kamp og glede, og at gjensidig overtalelse skaper et varig og fargerikt uenighetsfellesskap.
Først og sist skal vi lytte til Jorie Grahams innstendige henvendelse i sin nye og rystende bok «Killing Spree», den mest fremsynte av verdens poeter, her fra diktet Demonstration:
…
If you can hear me there,
if this reaches you,
forgive us,
we did not know who we were.
Vi takker hjertelig våre lesere i mange land for følget og vil alltid ha øynene åpne for mulige gjensyn.
Fredrikstad, 13.VIII.26
Freddy Fjellheim
Ansvarlig redaktør og utgiver
Grafikk: Josefine Gjerde
1 Nexus Institute. Rundbordkonferanse med Antonio Scurati.
2 Tittelen henspiller på en bok av teologen og presten Dietrich Bonhoeffer som ble hengt av nazistene fordi han deltok i et komplott for å drepe «der Führer». Ære være Bonhoeffers minne i disse tider.
//
Tidligere redaksjonsmedlemmer: Sofie Isager Ahl, Eva Bakkeslett, Sissel Bergfjord, Oleh Bohun, Inga Bostad, Daniel Boysen, Nickole Brown, James Byrne, Susanne Christensen, Ragnhild Freng Dale, Anders Dunker, Elisabeth Eide, Thomas Hylland Eriksen (1962-2024), Martin Fjeld, Freddy Fjellheim, Forrest Gander, Josefine Gjerde, Jonas Gren, Kathleen Rani Hagen, Johannes Heldén, Silja Henderson, Ishion Hutchinson, Sigurd Hverven, Søren Toft Høyner, Carsten Jensen, Anne Karin Jortveit, Aaron Kent, Marius Mikkel Kjølstad, Eirik Høyer Leivestad, Agnar Lirhus, Michael Marder, Alice Miller, Mette Moestrup, Naïd Mubalegh, Sidsel Mørck, Randi Nygård, Tommy Olsson, Lars Haga Raavand, Sofia Roberg, Ariel Rosé, Line Madsen Simenstad, Lars Skinnebach, Kim Simonsen, Ingrid Storholmen, Mats O. Svensson, Mats Söderlund, Karolin Tampere, Arne Johan Vetlesen, Randi Ward, Charlotte Weitze, Jesper Weithz, Andreas Ytterstad.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 