Photo: Eivind Volder Rutle
At noe er normativt i et samfunn betyr helt enkelt at det anses som vanlig. Da er det vanskelig å stille spørsmål ved det, eller i det hele tatt tenke at vi kan stille spørsmål ved det. Militæret er normativt i dag. Alternativer som militærnekt, pasifisme eller ikkevoldelige ideer kan være rare og fremmede, fordi de rokker ved det vanlige, slik filosofen Duane L. Cady beskriver i sine teorier.
Jeg kjenner på det selv. Når mine venners barn velger seg førstegangstjeneste, en militær karriere eller en jobb i våpenindustrien, så ventes det at dette aksepteres eller applauderes på samme måte som om de tok seg en jobb på Rema 1000 eller gikk et år på folkehøyskole. Det snakkes om året i militæret som «bra for karrieren», en «personlig utfordring» eller «fint å ha på CV-en». Det er sikkert riktig i et samfunn der militariseringen står sterkt og nøytralt, men å stille spørsmål eller komme med innvendinger rundt valgene føles umulig. Eller, nei: Det er ikke umulig, men det blir ubehagelig. Den gode stemningen blir ødelagt, og det er den som ønsker en samtale om det militære valget som ødelegger. Det blir fornuften på én side, mot en pussig og alternativ mening på den andre. Den som eier fornuften, har mye makt. Det gjelder i alle saker, også de som handler om krig og fred.
Det er derfor vi må snakke om Antonio Gramsci.
Det kan virke som en pussig omvei i en bok om fred, men jeg tror ikke vi helt kan begripe normaliseringen av militarismen uten å bli kjent med den italienske filosofen, journalisten og politikeren Antonio Gramsci (1891–1937). I denne boken, hvor jeg forsøker å presentere et ganske annet paradigme enn dagens, må jeg selv også forstå hvorfor ideer om fred eller pasifisme i dag blir så grunnleggende tilsidesatt fra opplysning og seriøs offentlig debatt.
Vi har hatt perioder hvor ikkevold og fred sto adskillig høyere i kurs enn i dag. Som rundt 1900-tallet, i mellomkrigstiden, som en del av 68-er-opprøret, og under atomfaren i 1980-årene. I norsk sammenheng hadde vi, inntil 2012, om ikke annet et lite miljø som forvaltet alternativene, så lenge vi hadde militærnektere i omløp blant oss som sivilarbeidere.
Hvorfor skal det være så vanskelig i dag? Hva er det som gjør at ideer om fred eller ikkevold rett ut anses aparte og på siden?
Det Gramsci er mest kjent for er ideer om hegemoni og «common sense» – eller sunn fornuft, som er den beste norske oversettelsen. Gramsci ville forstå hvordan noen ideer i et samfunn etablerer seg som fornuft, slik at enkelte diskusjoner ikke er mellom likeverdige meninger som brytes mot hverandre. I stedet forvalter den ene parten det som anses så fornuftig og vanlig, at den andre parten dermed er å anse som den naive klovnen i debatten.
Jeg tror at hvis vi forstår litt av Gramsci forstår vi også hva vi egentlig kjemper mot, vi som slåss for et antimilitaristisk paradigme.
Antonio Gramsci vokste opp på Sardinia tidlig på 1900-tallet. Han måtte slutte på skolen da han var ti år for å jobbe mens farens hans var i fengsel. Det plaget ham å se kamerater gå av gårde til skolen mens han selv jobbet hardt. Da han var 15 begynte han igjen på skolen, men bitterheten over de lange årene som barnearbeider slapp ham aldri. Gramsci ble en av grunnleggerne av kommunistpartiet i Italia i 1920-årene. Han døde i fengsel i 1937, etter å ha blitt dømt for sammensvergelser mot staten og oppfordringer til borgerkrig i 1926. Dette skjedde etter at fascistene under Mussolini innførte unntakslover for å kunne arrestere kommunister og særlig lederen av kommunistpartiet: Gramsci. Tankene om hegemoni og fornuft er hentet fra dagbøkene han skrev mens han fikk medisinsk behandling under fengsling i årene 1926–35. Nedtegnelsene var på til sammen 3000 sider, ble smuglet ut, og først utgitt i 1947.[i]
For Gramsci fremsto kommunismen som løsningen på datidens store utfordring: Hvordan jobbe for et samfunn som i fremtiden fordeler ressurser og makt rettferdig? Dette var i 1920-årene hvor vi enda ikke kjente til grusomhetene i Stalins Sovjetunionen, i Maos Kina, eller i Pol Pots Kambodsja. Kommunismen til Gramsci var et redskap for en mer rettferdig fordeling, og for at vanlige folk skulle få kontroll over eget liv.
Det hadde gått drøye 50 år siden Karl Marx ga ut Kapitalen i 1867, og blant en del ny-marxister som Gramsci, hersket det litt forvirring: For hadde ikke Marx nærmest profetisk skrevet at «alt arbeiderne hadde å miste var lenkene sine», og at de ville frigjøre seg og skape et nytt og mer rettferdig økonomisk system? Men det skjedde jo ikke, på tross av at svært mange arbeidere levde under brutale og grusomme forhold. Gramsci og andre kommunister var dermed i stuss: Verden var urettferdig, mange arbeidere hadde faktisk ingenting annet å miste enn lenkene sine, men likevel kom ikke revolusjonen Marx hadde forespeilet dem. Hvorfor ikke? Hvorfor holdt de ut undertrykkingen?
Begrepet Gramsci brukte i sitt forsøk på å forstå makten var hegemoni: Hvordan eliten i et samfunn gjennom alle mulige former for kulturell innflytelse nærmest hadde inntatt og fått innpass i arbeiderklassens sjel. Kulturen kunne være subtil eller svulstig, mente han, men den var overalt. I litteraturen, skolen, pressen, i institusjoner, i religionen, i rettssystemet.[ii] Den var i vanlige folks hverdager. Gjennom alt dette hadde det dermed sneket seg inn i en undertrykket arbeiderklasse at kapitalismen tross alt var best. Og det var dette hegemoniet Karl Marx hadde oversett, mente Gramsci: Han overså den kulturelle kontrollen som hindret revolusjonen i å skje.
Vi jatter med, for å høre med, for ikke å havne i sosialt utenforskap. Og denne jattingen, innbiller jeg meg, foregår nettopp innenfor rammene av det gramscianske kulturelle hegemoniet.
Dette gjaldt ikke bare i Italia i 1920-årene, det gjelder i mange samfunn til mange tider: De fleste av oss oppdras innenfor et system som gjør at vi bidrar til å bevare konsensus og status quo bare ved å leve som vanlig og sørge for å passe inn i flokken vår.
Vi jatter med, for å høre med, for ikke å havne i sosialt utenforskap. Og denne jattingen, innbiller jeg meg, foregår nettopp innenfor rammene av det gramscianske kulturelle hegemoniet. Vi ikke bare aksepterer, men støtter oppunder politikk og hierarkier som ikke er til det beste for folk flest i frykt for å ødelegge stemningen, vennskap, familierelasjoner og så videre. Kulturer, sier Gramsci, forsterker seg selv nettopp fordi vi ikke alltid evner å gjenkjenne at vi også lever i en bestemt historisk epoke og på et bestemt sted i verden, og at det er bestemte kulturelle praksiser som gjelder også her. Selv om vi bare går rundt i hverdagen og tenker på vår kultur som vanlig, som luft, vannet vi drikker og gresset vi går på. Det som bare er.
Det vil si at noe som er kultur, definert av eliten, kan fremstå som natur. Dette er hegemoni. Det er krevende for oss alle å gjenkjenne grensene mellom natur og kultur. De som har kontroll på narrativet, det vil si fortellingen om hvor grensene mellom de to går, forvalter mye makt i samfunnet og definerer hva som er fornuften «alle» er enige om. Når politisk lederskap skaffer seg kulturelt hegemoni, sørger de for at opprør og protest ikke kommer, selv om det bedrives politikk som ikke gagner folk flest.
Vi blir ikke sinte på naturkatastrofer, på tross av vanvittige ødeleggelser og lidelser. Det er ikke noe poeng i å gjøre opprør mot et jordskjelv, for det er en del av naturen. Vi må bare takle det og stole på at lederne ordner opp etter beste evne. Hvis det som faktisk er kultur (at noen er fattige, noen tvinges ut i krig, noen er superrike) blir fremstilt som en naturlig orden vi ikke kan gjøre så mye med, reagerer vi heller ikke på dette med motstand. Hvis vi for eksempel forledes inn i en tanke om at mennesket av natur – ikke kultur – er voldelig, krigersk og søker konflikt, da virker fredskampen både naiv og håpløs: Den strider mot selve naturen. Da avvæpnes vi, så å si, for hvem kan vel ta et oppgjør med og gjøre opprør mot det naturlige, det som er, alltid har vært og skal forbli?
Dette er ingen konspirasjon, og det mente ikke Gramsci heller. Det er ikke slik, skrev han, at det sitter en gruppe mennesker og legger slue planer for hvordan de skal manipulere oss til underdanighet. Kulturelt hegemoni skjer fordi vi alle lever dagliglivet vårt og gjør det beste ut av det, i det systemet som allerede er her. Slik bevarer vi status quo når vi anser de politiske og økonomiske maktstrukturene rundt oss som natur. Men vi burde alltid være kritiske til det bestående, mente Gramsci. Med andre ord; verdensbildet til eliten blir akseptert som en kulturell norm av alle, helt naturlig og som fornuft, på tvers av klasser. Dermed bevares samfunnsstrukturen som den er, til begeistring og lettelse for de som tjener på det, mens de som burde protestert ikke riktig får fatt i hva de skal gjøre opprør mot, ettersom man er fanget i at tingenes tilstand er best slik de er. Man kan kanskje si at innenfor kapitalismen av i dag, er det altfor mange som lever i en form for politisk Stockholmsyndrom, der folk som ikke har noe å tjene på dette systemet likevel identifiserer seg med dem som har alt å tjene på det.
Men så hender det at Stockholmsyndromet slår sprekker. At vi erfarer gjennom dagliglivet vårt at ideer og verdier vi blir fortalt av myndighetene er gode og fornuftige, ikke stemmer overens med egne erfaringer og praksis. I samfunnet kan det dermed oppstå en form for «kulturell schizofreni», når folk oppdager avstanden mellom eget liv og elitens lære. Da kommer motstridende interesser i åpen konflikt med hverandre. En løsning kan være å utvikle en form for mot-hegemoni som en motstand til det eksisterende hegemoniet i samfunnet, der man utfordrer makten, kulturen og ideene som holder hegemoniet oppe. Mot-hegemoni kan ta mange former, som politisk aktivisme, kulturell motstand, intellektuell utfordring og organisering av alternative samfunnsstrukturer. Og da, gjennom nye kollektive erfaringer kan mennesker bygge opp nye forståelser av seg selv og samfunnet, og reell mot-ideologi og endring kan skje.
Når militariseringen som skjer i dag er så endeløst destruktiv for de mange milliarder av folk flest, samtidig som protestene er så få, er Gramscis teorier om hegemoni viktig for å forklare oss noe om hvorfor det er slik. Samtidig kan vi kanskje våge å tenke at de mange demonstrasjonene for palestinerne i Gaza som startet høsten 2023 er et bittelite frø til mot-hegemoni? Gjennom egne erfaringer sammen med andre kan alternativer og håp om endring og rettferdighet vokse frem, og det kan skje både planlagt og spontant.
Ligger det i menneskets natur å være voldelig?
I samme tidsepoke som Antonio Gramsci satt fengslet, var det også andre kloke hoder som spurte seg hvordan det kunne ha seg at så mange mennesker lot seg rive med av ting som opplagt ikke var til det beste for dem. Og denne gangen handlet det helt konkret om deltagelse i krig.
Folkeforbundet – førløperen til FN – ble opprettet i 1919 med formål om å trygge freden og sikkerheten i verden. Mange stemmer og grupper innen fredsbevegelsen hadde snakket om at nasjoner måtte samles i en organisasjon der man løste konflikter på andre måter enn med vold. Etter første verdenskrig dukket det opp en variant av denne drømmen, Folkeforbundet, som en del av oppgjøret etter krigen i Versaillestraktaten.[iii] Nå skulle man via Folkeforbundet fremme nedrustning og bedre vilkårene for dialog. Ingen visste den gangen at man levde i en mellomkrigstid.
Folkeforbundet ble ledet av USAs president Woodrow Wilson, og hadde mange underinstitusjoner, blant dem komiteen for intellektuelt samarbeid (The International Institute of Intellectual Cooperation), som blant annet ledet til en etter hvert kjent brevveksling mellom Albert Einstein og Sigmund Freud.
I brevet, som handlet om hvordan krig kunne skje og hvorfor menneskene aksepterte dette, spurte Einstein Freud om han mente det fantes en måte å befri menneskene fra krigens redselsfulle skjebne på.
Denne komiteen skulle være en arena der politiske tenkere kunne møtes og diskutere. Tyske Albert Einstein var en av dem som ble invitert inn, som en geniforklart fysiker, og han kunne selv velge hvem han ønsket å utveksle ideer med. Einstein valgte seg psykiateren Sigmund Freud i Wien og sendte ham et brev. I brevet, som handlet om hvordan krig kunne skje og hvorfor menneskene aksepterte dette, spurte Einstein Freud om han mente det fantes en måte å befri menneskene fra krigens redselsfulle skjebne på. Brevene mellom de to ble senere publisert i 1934 som en pamflett: Hvorfor krig? En brevveksling.[iv]
Hvordan blir folkemassene, som kan ha alt å tape i visse samfunnssystem, likevel systemets lydige tjenere, spurte Einstein i sitt brev. Einstein var, som han selv skrev, en militant pasifist. Også Freud beskriver seg som en pasifist i denne brevvekslingen, men det er litt mer krevende å forstå hvor prinsipiell han faktisk var gjennom det han skriver.[v]
Einstein skriver videre hvordan han synes å se at maktbehovet hos den gruppen som hersker i en stat, virker på en måte som gjør at de motsetter seg alle forsøk på å innskrenke egne rettigheter. Men det blir verre. Einstein synes også å se at dette maktbehovet får næring av en annen gruppe som utrykkes på det økonomiske planet: Den lille gruppen som vinner penger og makt på krig og våpenproduksjon, dersom de som hersker går til krig. Disse partene tar ingen sosiale hensyn, mener Einstein, og legger til at slike folk finnes i ethvert samfunn.
Men hvorfor, spør han, godtar folk flest dette, endog verver seg til soldatlivet som yrke? Einstein svarer seg selv først, og det er som å høre et ekko av Gramscis tanker om arbeidernes mangel på frigjøring:
Her ser det ut til at det mest nærliggende svaret er at det herskende mindretallet framfor alt har hånd om skolen, pressen og for det meste også de religiøse organisasjonene. Ved hjelp av disse midlene behersker og leder de massenes følelser og gjør dem til sitt viljeløse verktøy.[vi]
Men Einstein vil vite mer om menneskenes psykologi, og det er derfor han henvender seg til psykiateren og spør om hjelp til å forstå hvordan det er mulig at massene kan la seg oppildne til raseri og selvoppofrelser. Er det slik, undrer han, at mennesker har et behov for å hate og ødelegge som ligger latent, og at dette kan vekkes til live i massepsykoser?
Freuds svar er langt, og beveger seg inn i psykoanalysens lære om drifter, som antas å være av to typer: De erotiske driftene på én side, altså kjærlighet, samhold og kreativitet, mot aggresjonen på den andre, altså driften mot død og ødeleggelse. Freud mener at når mennesker oppfordres til krig er begge disse driftene i spill, fordi menneskers motiver kan være både edle og nedrige, «slike som man snakker høyt om og andre som man tier om».[vii] I sitt svar til Einstein legger Freud vekt på samspillet mellom disse to menneskelige driftene, og understreker at hvis viljen til krig er et utslag av ødeleggelsesdriften er det nærliggende at vi da må påkalle den motsatte driften: eros.
Løsningen må være samhold, skriver Freud. Samhold som må organiseres og tas vare på, regler og organer som passer på reglene. Et interessefellesskap der det skapes relasjoner mellom mennesker, som er varig og slitesterkt. Men Freud anerkjenner at dette er lettere sagt (i teorien) enn gjort (i praksis), fordi retten (jussen) man bygger et slikt samfunn på blir laget av de som har makten, mens de som står lavest gis rettigheter av de som har makt. I praksis blir saken komplisert, skriver han. Men likevel: «Alt det som skaper følelsesbånd mellom menneskene, må motvirke krig.»[viii]
Følelsesbånd skapes ved å forholde seg til andre som noen man elsker, «elsk din neste som deg selv», ikke i seksuell forstand, men ved å identifisere seg med andre.
På spørsmål fra Einstein om hvorfor vi blir så opprørte over krig, og ikke bare godtar det som en del av naturens orden man ikke kan unngå, svarer Freud:
Det må være fordi hvert menneske har rett til sitt eget liv, og fordi krigen gjør ende på håpefulle menneskeliv og setter enkeltmennesker i situasjoner som fornedrer dem, tvinger dem til å myrde andre selv om de ikke vil, ødelegger store materielle verdier, resultater av stor arbeidsinnsats, osv.[ix]
[i] Antonio Gramsci (2011), Prison Notebooks
[ii] Andreas Malm (2000), När kapitalet tar till vapen. Om imperialism i vår tid
[iii] Som forklart i Ingeborg Breines (2023), Fredskultur utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ? s. 30
[iv] Fra Albert Einstein og Sigmund Freuds brevveksling utgitt som boken Hvorfor krig? En brevveksling (2008). Boken er oversatt av Kåre A. Lie.
[v] Ibid. s.20-21
[vi] Ibid s.21
[vii] Ibid. s. 37
[viii] Ibid. s. 40
[ix] Ibid. 42-43
/
Linn Stalsberg (f. 1971) er sosiolog og forfatter av flere bøker, blant annet Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesket og natur (2019). Hun er fast spaltist i Dagsavisen og Agenda Magasin, og er en mye brukt foredragsholder og debattant.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 