Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Vi merker allerede virkningene av miljøkrisen. Vi merker dem ikke bare i form av voldsomme værhendelser og tørke, men også i det vi de siste årene har diskutert under tittelen «demokratiets krise». Ekstremvær og ekstremisme? Polsmelting og polarisering?
Disse fenomenene er såpass ulike hverandre med tanke på plausible årsaksforklaringer at man enkelt kan avfeie hypotesen om sammenheng som i beste fall spuriøs, i verste fall mystisk. Og likevel: Må ikke vår tids gjenoppblomstring av reaksjonære verdensbilder og militante ytterligheter ses i sammenheng med at vi lever i apokalyptiske tider?
Der står en voldsom kamp om Lærkesletten i København. Lærkesletten er del af Amager Fælled, et fredet område med et egenartet dyreliv midt i byen. En «fælled» er et gammelt dansk udtryk for et fælles areal, åbent for alle, men nu har Københavns Kommune, som har betalt dyrt for det seneste metroarbejde, besluttet sig for at sælge Lærkesletten til investorer som vil bygge boliger her ved navn Fælledby. Arkitekttegningerne ser selvsagt idylliske ud, men det er ikke til at komme udenom at det drejer sig om et indgreb i flere truede dyrearters habitat. Det drejer sig blandt andet om lærken og vandsalamanderen, sidstnævnte er det tætteste den milde danske natur kommer på en ægte drage. Lærken er en iøjenfaldende fugl i det danske landskab; den hænger næsten stille i luften et stykke fra sin rede nede på marken mens den kvidrer ekstatisk på sin karakteristiske måde. Lærken er stadig en almindelig fugl i Danmark, men er på voldsom tilbagegang.
Forfatternes klimaaksjon inviterer til «kunnskapsdugnad» for å bygge en plattform for større mønstringer til støtte for klimasaken. Bør Den norske kirke anbefale demonstrasjoner og sivil ulydighet?
Kjernen i dette forsøket på å gi et svar er at vi skal fortsette å tro på ord. Kraften i ord skal aldri undervurderes.
Klimasituasjonen er en krise. Krise rommer en mulighet for endring. Omvendelse er et gammelt begrep som blir revitalisert av klimakrisen. Vi kan vende om. Kirken står sammen med «alle mennesker av god vilje» (en kirkelig terminologi når vi samarbeider på tvers av tros- og livssyn) for å hindre at krisen eskalerer, og for å snu utviklingen. Siden Den norske kirke er evangelisk-luthersk har vi tradisjon for å vektlegge betydningen av ord. Vi vil påvirke klimasituasjonen og vi vil gjøre det gjennom ord og handling. Vi tror Guds ord gir føringer for all menneskelig aktivitet, og at Ordet også driver fram en frigjøring til beste for mennesker og skaperverk. «Du skal elske din neste og din biosfære som deg selv.»
James Byrne is a poet, editor, translator and visual artist. His most recent poetry collections are The Caprices, a response to Francisco Goya’s ‘Los Caprichos’ (Arc, 2019), Everything Broken Up Dances (Tupelo, US, 2015) and White Coins (Arc Publications, UK, 2015). He was the editor of The Wolf, an influential, internationally-minded literary magazine between 2002 and 2017. In 2012 he co-translated and co-edited Bones Will Crow, the first anthology of contemporary Burmese poetry to be published in English (Arc, 2012, Northern Illinois University Press, 2013) and he co-edited I am a Rohingya, the first book of Rohingya refugee poems in English. He is the co-editor of Atlantic Drift: An Anthology of Poetry and Poetics (Edge Hill University Press/Arc, 2017) and Voice Recognition: 21 Poets for the 21st Century, published by Bloodaxe in 2009. Byrne received a PhD from Edge Hill University and an MFA in Poetry from New York University, where he was given a Stein Fellowship (‘Extraordinary International Scholar’). He was the Poet in Residence at Clare Hall, University of Cambridge and is currently Reader in Contemporary Literature at Edge Hill University. Byrne has given readings in Libya and Syria and his Selected Poems / Poemas Escogidos are published by Buenos Aires Poetry. He has translated poems by Myanmar and Rohingya poets, among others. He is the International Editor for Arc Publications and his poems have been translated into several languages including Arabic, Burmese and Chinese. Forrest Gander writes that reading Everything Broken Up Dances is ‘like gulping firewater shots of the world’. John Kinsella declares Byrne ‘a complete original’.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
// Photograph by Chris Routledge of original collage by James Byrne entitled ‘Life Raft Awaiting’ (Dhaka → Chittagong)’
Der jeg står: på en jord hvis klimasystem og artsmangfold ødelegges mens jeg skriver. Idet denne ødeleggelsen blir systematisk benektet eller sett bort fra, på subtile så vel som grove måter. Natur og bevissthet blir skadet samtidig. Denne volden og bevissthetsskadingen kaller jeg morderisk og selvmorderisk.
Det er vanlig å satse «alt» for å unngå et enkelt menneskes selvmord. Men dette store selvmordet pågår med spredte og tynne tilløp til motstand. Det er ikke alment og offisielt erkjent og erklært her vi bor. På kloden vet langt fra alle om ødeleggelsen, og derfor heller ikke at motstand og motstemmer trengs; fattige folk lever som oftest lokale liv. Men motstand flerrer opp her og der som plutselige, nær sagt skinnende varder.
Setningen som laget denne tekstens linse er: «There should be a word for when you commit treason against an entire planet.» (Bill McKibben, Falter, 2019) Så viktig kan en setning være. Men hva er et forræderi, og er det et forræderi vi befinner oss midt i?
Snøstorm i Longyearbyen er som en sandstorm, bare mer kjølig. Direkte gjenkjennelig, har man en gang stått i akkurat den snøstormen. Seriøst tørr luft, mikroskopiske iskrystaller som river i halsen, følelsen av å være utenfor kartet. Ja, utenfor været, rent av, siden man fort føler seg som en integrert del av stormen, og motstanden i det å bevege seg forover med en konstant strøm av småspiker i ansiktet utløser tilstrekkelig med endorfiner til at det er på kanten til å slå over i en sjelden form for nytelse. Når det skjer deg for andre gang husker kroppen hvordan det var første gang. Her hvor jeg sitter nå, Café Ni Muser i Trondheim, er det selvsagt ikke sånn. Her veksler været hvert femte minutt utenfor vinduet. Siden jeg hadde kort vei hit rakk jeg bare få med meg to typer vær: Sol og haglstorm. Siden da har det regnet, snødd og blitt sol igjen et par ganger. Men sånn har det bestandig vært. Klimaforandringer er en så integrert del av hvordan man skal forstå denne byen at dette muligens vil ende opp med å være det eneste levelige stedet som er igjen når apokalypsen slår til for alvor. Ingen vil merke noe som helst før marken revner og Nidarosdomen forsvinner ned i et synkehull, til en uutholdelig lyd ingen som hører overlever.
«Det handlar ikkje lenger om å stoppe klimaendringane. Det handlar om å lære å overleve i ei verd som har kollapsa.» …..Orda blir uttala av Javier, ein ung spanjol med flammen frå bålet reflektert i dei mørke auga. Sjølv har han lagt bak seg ei karriere som programmerar, fordi den, stikk i strid med kva media og ekspertar hevdar, ikkje er behov for i framtida. Rundt bålet nikkast det alvorleg. Det er den årlege konferansen til Global Ecovillage Network i 2017, og er det ein ting dei alle verkar einige om, så er det dette: Framtidsmennesket må kunne byggje hus, sanke mat i skogen, og overleve på lite. …..Eg bit meg i leppa. I løpet av halvåret eg studerte økolandsbyar, har høyrte eg mange liknande utsegn. Framleis synest eg dei høyrest vel konspirasjonsteoretiske ut. Korleis foreslår desse folka at vi skal leve godt i ei verd som har kollapsa?
Denne tale holdt jeg til en demonstration ude på Amager Fælled den 11. marts 2021 i kampen for at standse opførelsen af et stort byggeri. Lærkesletten på Amager Fælled var et fredet område, som man har affredet igen, da man for at finansiere den gæld som Københavns kommune har akkumuleret i forbindelse med metrobyggeriet, vil bygge en ny by – Fælledby. Lærkesletten er det eneste sted i København, hvor lærken yngler og bygger rede. Desuden bor den truede og fredede art, stor vandsalamander ude på sletten. En art som ifølge EU-habitatdirektivet ikke må fanges, slås ihjel eller forstyrres med vilje, og dens levesteder må ikke beskadiges eller ødelægges.
Dette er et forsvar for stor vandsalamander og for alt liv på jorden
Tror dere ikke på demokratiet? spurte journalisten i Østlandets Blad på høyttaler over telefon.
Jeg befant meg i et oppholdsrom på en skole i Vevring, like ved Førdefjorden. Året var 2016, ute var det vinter. Jeg og en gruppe andre aktivister hadde nettopp brukt dagen på å lenke oss til en boremaskin på toppen av Engebøfjellet. Vi aksjonerte mot at fjorden skulle bli en avfallsplass for gruvedrift, og nå ville journalisten fra hjemtraktene lage en sak om dette med meg og min med-østlending.
Folk flest er idioter, svarte jeg journalisten uten å tenke meg om, og viste antagelig dermed samme holdning til (den falske dikotomien) menneske versus natur som økologistudentene til Robin Wall Kimmerer, slik hun beskriver dem i Braiding Sweetgrass: Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teachings of Plants.
Under en forelesning gir botanikkprofessor Kimmerer studentene sine et spørreskjema hvor de blant annet blir bedt om å rangere kunnskapen de har om den negative påvirkningen mellom menneskene og menneskenes miljø. Godt skolerte i bevaringsbiologi som de er, svarer så godt som alle at de er svært sikre på at menneske og miljø er en dårlig kombinasjon. Senere i undersøkelsen er det kunnskapen om de positive forbindelsene mellom menneskene og miljøet som skal rangeres, og det viser seg at de fleste rangerer kunnskapen sin lik null.
La meg ta noen eksempler, siden det uansett ikke vil bli forstått riktig. Vi mestrer jo ikke disse tingene, selv om vi tilsynelatende får det til. Nå er undertegnede den type fyr som har et heller fragmentert forhold til potteplanter, samt det som krever enda mer oppmerksomhet og ansvar. Jeg måtte bli ganske voksen før disse pottene og plantene kom inn i livet mitt. Noe som, selvsagt, er kvinnene sin skyld, og da mener jeg både planter og liv – det heter jo «moder jord» av mer åpenbare grunner enn hvorfor det heter «modernisme» liksom, selv om det ikke har noe å si hvor åpenbart noe er når absolutt alle, meg selv inkludert, biter tenna og lever i fornektelse. Men, en av disse kvinnene kom en dag til meg med det som skulle vært et sitrontre og plasserte det i mitt kjøkkenvindu. Hun hadde fått det gratis på blomsterbutikken. Det var strengt tatt bare en s-formet tynn kvist med noen få blader på, og den så ikke ut til å skulle overleve vinteren. Til vår forbauselse og storøyde forundring tok det et par tre uker til denne stakkarslige greinen faktisk bar sitroner. Riktig nok veldig små, men dog. Det lå i kortene at det umulig kom til å bli noen svære frukter – de ville blitt for tunge – men, det fikk meg til å gjøre sånne ting som plutselig å vedlikeholde en skog av basilikum, og diverse chilifrukter.
Babyen vil ikke sove. Er det den femte natta? Sjette? Den trykkende varmen har i løpet av dagen sneket seg inn på soverommet. Flere timer etter midnatt varmer den fortsatt opp den seks måneder gamle kroppen i armene mine. Det myke, røde kinnet kleber seg svett til overarmen, mens vidåpne øyne kikker opp på meg.
Dag etter dag med nye varmerekorder. Natt etter natt med bare noen få timers oppstykket søvn for mor eller far. Sommeren 2018 har vært ekstrem i Sør-Norge. Gresset vokser ikke, og bøndene planlegger nødslakt. Enda verre står det til i andre deler av verden. California opplever sine foreløpig verste skogbranner noensinne. 85 mennesker er omkommet og over 18.000 bygninger forsvunnet i flammene.
En baby som ikke vil sove er ingen katastrofe. Det er langt fra søvnløshet til å miste dyr, hus og hjem. Men å vogge den varme lille bylten gjennom natta er likevel å kjenne på kroppen – på ryggen, armene, i beina og hodet – hvordan klimaendringene virkelig «forandrer alt», slik Naomi Klein har formulert det. Og samtidig innse at forandringene kan komme snikende på helt andre måter enn vi har sett for oss.
Onsdag 21. september 2020 demonstrerte vel hundre borgere utenfor Olje- og energidepartementet og i krysset Frederiks gate-Karl Johans gate mot den norske statens opphenting av olje og gass.
Demonstrantene nøyde seg ikke med å protestere, de benyttet seg av sivil ulydighet og blokkerte inngangen til Olje og energidepartementet. De satte seg ned og hindret trafikken i veikrysset på nedsiden av Slottet.
De ville si klart og tydelig ifra at den norske statens olje- og gassopphenting gjør ubotelig skade på naturen — vårt felles livsmiljø. De protesterte på vegne av kommende generasjoner, på vegne av dine og mine barn og barnebarn. Og de demonstrerte på vegne av den sårbare naturen.
Klimafornektelse er ikke et problem i Norge. De som ødelegger verdens klima, de tror på klimaendringene.
Noen uker før verden stengte ned på grunn av koronapandemien, ble det politiske Norge kjent med den hittil ukjente askøyværingen Knut Amundsen. I løpet av to uker hadde han samlet over 100 000 medlemmer i Facebook-gruppa «Folkeaksjonen mot klimahysteriet».
Amundsen og hans Facebook-gruppe utløste et voldsomt hysteri i det norsk debattklimaet. Hovedpersonen selv fikk gjeste NRKs Politisk Kvarter, der han møtte klimaminister Sveinung Rotevatn i debatt. En motgruppe, «Folkeaksjonen mot folkekasjonen mot klimahysteriet», ble etablert, og nådde også raskt 100 000 medlemmer. Etter kort tid ble også Medie-Norges viktigste politiske kontrollorgan, nettsiden Faktisk.no, satt i sving med å kartlegge hvem det egentlig var som deltok i «Folkeaksjonen mot klimahysteriet». Og i tråd med alle fordommer som Faktisk-redaksjonen satt med på forhånd, viste deres grundige undersøkelser at flere av medlemmene i gruppa også var kritiske til innvandring, islam, vaksiner og barnevernet. Huttemegtu!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 