Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
I tiden framover vil vi introdusere kunstnere som bruker video for å utforske og formidle sitt miljøengasjement. I tillegg vil vi vise noen videopresentasjoner av aktører vi synes er interessante i en kunstøkologisk sammenheng. Til sammen utgjør dette videoutvalget et vidt spekter av prosjekter som spenner fra en poetisk tilnærming til en mer dokumentarisk form. Felles for disse er en dyptfølt drivkraft som overskrider selve prosjektet, og involverer alle aspekter ved livet.
Jeg ligger vågen i sengen, jeg er ikke vant til stilheden på landet. Walter sover uroligt, jeg hiver dynen over mit hoved og mærker, hvordan jeg langsomt mangler ilt under den tunge dyne. Jeg fjerner den igen. Jeg sætter mig ind i stuen og har trukket Walters islandske sweater over mit hoved, mit hår bliver statisk. Jeg snuser til den, den lugter af tobak, den føles tryg. Stuen er et lille rum, der er en sofa og et rundt sofabord. Sofaen knirker, da jeg sætter mig, og jeg hører Walter mumle inde i soveværelset. Uret på væggen tikker. Jeg rækker ud efter en bog og bladrer lidt i den. Jeg tænder for fjernsynet. Der er ikke noget godt klokken tre om natten. Jeg tager Politiken til mig og åbner på en tilfældig side. Det er en artikel om, at vi er for mange mennesker i verden. Jeg lægger en hånd på min mave, jeg mærker ulden under mine fingre. Jeg sidder og kigger på ordene foran mig, jeg er helt alene her, men vi er alt for mange mennesker. Jeg lægger avisen fra mig og går ind på soveværelset igen. Jeg kigger på Walter og lægger mig ind til ham. Les mer «SOFIE DUE: VI ER ALT FOR MANGE»
80
Tanken er kraftverket og bevegelsen som ikke beveger, begynner med strøm
en mild kuppel av smerte, ingenting utenfra, informasjonen er lagret et annet
sted i kroppen: glødende stål kjennes nøyaktig, så nøyaktig Les mer «Nils Chr. Moe-Repstad: Wunderkammer»
/
«Paul Kelleher slo hodet av en Margaret Thatcher-statue med et balltre han hadde gjemt i buksene sine.» Les mer «Anders Smebye: «Flikkflakk gjennom Flick» «
Secret Hotel, med Christine Fentz som kunstnerisk leder, skaber deltagerbaseret, immersiv scenekunst for alle aldre. Centralt har altid været at undersøge menneskets relation til vor omverden; eller vort ophav. I disse år arbejder vi med flere forskellige typer projekter under overskriften ”Landscape Dialogues”.
Fokus er at undersøge krydsfeltet mellem tilskuerinddragende scenekunst og andre kunstformer – bæredygtige tilgange – og landskaber, primært i interdisciplinære samarbejder. Bylandskaber såvel som på landet – det, som i Danmark oftest kaldes ’naturen’, selvom der udelukkende er tale om kulturlandskaber.
Vi finder dette arbejde vigtigt, fordi mennesket altid har været uadskilleligt med livsverden bortset fra i de sidste århundreder, hvor bl.a. oplysningstiden og industrialiseringen, som sideeffekter har skabt mange usunde distancer mellem menneske og ophav; alt det, vi kommer fra og er afhængige af. Hvordan inviterer man, uden at prædike, til at kunne genforbinde sig gennem (scene)kunstoplevelser? Vi har ikke noget gyldent svar, men vi undersøger – med alle de, der arbejder med os på forskellige måder.
/ Tekst av Christine Fentz
Foto: Rolf M. Aagaard
Muterte sommerfugler påvist i Fukushima
og snart er det ikke lenger sommer.
Kan et mønster oppstå av ingenting, og så bli borte?
I margen på arket er det en flekk
som ikke forsvinner,
en larve på undersiden av bladet.
Hva er lettere enn luft
eller sterkere enn ild,
hva kan du se med lukkede øyne. Les mer «Tone Hødnebø: Tre nye dikt»
Av Hilde Lindset / Foto: Kaja Bruskeland
Kjære Hytta,
Astrid og jeg ankom fredag ettermiddag i strålende sol. Undertegnede var spent på om hun ville overleve helgen med utedo, men hun har vært tapper! Mildt og fint vær. Vi har hatt besøk av kjernebiter og grankorsnebb. Astrid imponerte med sine hittil hemmeligholdte ro-ferdigheter. Fangst: Tre ørreter og fire tryter. Vi har lest pensum om trobrianderne. Forspist oss på peanøtter og kokesjokolade. Nå er sekken pakket igjen. Til uken venter eksamen. Vi takker for denne gang.
Bengt
PS: Den alltid morsomme Bengt overdriver som vanlig: At jeg skulle ha problemer med utedo?? Det stemmer overhodet ikke! Hytta var derimot like deilig som han hadde beskrevet den. Det er så stille og fredelig her. Fant roen umiddelbart og har ikke savnet noen verdens ting. Håper på tur tilbake så snart som mulig. A. V.
Dro ens ærend for å plukke sopp fra den ene dagen til den andre. Kan ikke klage over funnet, og drar lykkelige hjem med mengder av kantarell, steinsopp og piggsopp i bagasjen. Nam, nam!
Bengt Les mer «TAKK FOR OSS»
I’ve never been afraid of water. I’ve felt like I’m a dolphin.
Down to 25 metres at the most: beautiful colours, stunning rock formations, shellfish, seaweed, fish … 40 metres down: bits of the same thing here and there. 100 metres: a greyish light and hardly anything growing on the seabed. So nothing reflects the light down there.
I’ve been down to 300 metres: total darkness.
Total.
Total darkness has been an advantage only on two or three of the jobs I’ve done. I am glad I didn’t see what happened. Les mer «Marianne Heier: Diver´s Monologue»
Av Hein Berdinesen / foto: Alf-Robert Sommerbakk
En rapport fra «British research organization Influence Map» gjorde det nylig kjent at oljeselskaper verden over bruker omtrent 115 millioner dollar i året på å motvirke klimatiltak. Mest går til å betale interesseorganisasjoner for å bedrive oljelobbyisme.
Organisasjonen Norsk olje og gass, som ledes av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, er et eksempel. Organisasjonen representerer 49 oljeselskaper, inkludert Statoil, Shell og Esso, og 62 leverandørbedrifter, som Aker, Halliburton og Schlumberger. Les mer «Oljelobbyistene»
By David Farrier
Late one summer night in 1949, the British archaeologist Jacquetta Hawkes went out into her small back garden in north London, and lay down. She sensed the bedrock covered by its thin layer of soil, and felt the hard ground pressing her flesh against her bones.
Shimmering through the leaves and out beyond the black lines of her neighbours’ chimney pots were the stars, beacons ‘whose light left them long before there were eyes on this planet to receive it’, as she put it in A Land (1951), her classic book of imaginative nature writing.
We are accustomed to the idea of geology and astronomy speaking the secrets of ‘deep time’, the immense arc of non-human history that shaped the world as we perceive it. Hawkes’s lyrical meditation mingles the intimate and the eternal, the biological and the inanimate, the domestic with a sense of deep time that is very much of its time. The state of the topsoil was a matter of genuine concern in a country wearied by wartime rationing, while land itself rises into focus just as Britain is rethinking its place in the world. But in lying down in her garden, Hawkes also lies on the far side of a fundamental boundary. A Land was written at the cusp of the Holocene; we, on the other hand, read it in the Anthropocene. Les mer «DEEP TIME’S UNCANNY FUTURE IS FULL OF GHOSTLY HUMAN TRACES»
Photo: Courtesy of the author
by Katie Ford
We wished that if we raked
the sea-carved skeletons from beneath
the house the true soft back of earth
would show a constant bone.
But those same shells trawled from the gulf
held back malarial waters
confused by houses raised above them. Les mer «Two poems by Katie Ford»
Av Charlotte Riise / Foto: Augon Johnsen
I
Sol og tjue grader, ein kveps
slikkar til seg gamal saft
i eit glas. Eg løper
gjennom skogen og årstidene. Frå garden
ser eg nysnøen smelte i fjella. Les mer «Oktober»
Korallreven, havets regnskogar. Trots att de täcker ett par procent av havsbottnen, utgör de habitat för en fjärdedel av allt liv i haven.
Kanariefågeln i kolgruvan är en ofta använd liknelse i miljödebatten. Den kommer från koldistrikten i England, där risken för kvävningsdöd ständigt lurade nere i gruvorterna. När som helst under arbetet bland sten och rök kunde den luktlösa, transparenta kolmonoxiden – ”the silent killer” – tränga fram. En kanariefågel, med sina känsligare lungor, placerades i en bur i gruvgången. När fågeln burrade upp sig, tycktes få panik, var det dags att illa kvickt ta sig upp.
I vår tid brukar Arktis smältande sommaris beskrivas som klimatsystemets skälvande burfågel. Signalen: hettan kommer. Kolmonoxiden har blivit koldioxid. Ett växande lock av gas över jorden. Les mer «Jonas Gren: Kanariefågeln i klimatgruvan»
To me it is an easy decision, a no-brainer. If all the oil still to be found on this planet is extracted and released into the atmosphere, our civilization will quite simply not survive. To go after the most distant and extreme oil on earth simply cannot be lawful, to ours or future generations.
An important basis for all ethics has been The Golden Rule or the Principle of Reciprocity: you shall do unto others as you would have them do unto you. But the golden rule can no longer just have a horizontal dimension. In other words: A «we» and «the others». We must realise that the Principle of Reciprocity also has a vertical dimension: you shall do to the next generation what you wished the previous generation had done to you.
It’s as simple as that. You shall love your neighbour as you love yourself. This must obviously include your neighbour generation. It has to include absolutely everyone who will live on the Earth after us. Les mer «Statement from Jostein Gaarder / Norwegian Environmental Organizations sues Norway over Arctic Oil Drilling»
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 