1. Den posthume tilstand

Vår tid er tiden da alt tar slutt. Vi har sett moderniteten, historien, ideologiene og revolusjonene ta slutt. Vi har vært vitne til hvordan fremskrittet litt etter litt har tatt slutt, og med det fremtiden forstått som løftets, utviklingens og vekstens tid. Nå ser vi hvordan ressursene tar slutt: vann, olje, ren luft – og hvordan økosystemene og deres mangfold forsvinner. Vår tid er definitivt tiden da alt tar slutt, inkludert tiden selv. Vi er ikke i tilbakegang. Enkelte vil si at vi er i ferd med å utarmes eller utryddes. Kanskje ikke som art, men som sivilisasjon basert på utvikling, fremdrift og ekspansjon. 

         Pressen, de akademiske debattene og kulturindustrien konfronterer oss daglig med nødvendigheten av å se oss selv i lys av tiden som renner ut, og tidens ende. Vi leter etter planeter i andre solsystemer. De som oppdager dem, blir det tjueførste århundres Columbus og Marco Polo. Filmheltene erobrer ikke lenger Det ville vesten, men planeten Mars. Noen har i god tro allerede kjøpt billett til reisen. Man er i gang med å tegne opp fluktruten, og rikingene på vår avgrensede planet står allerede i kø. 

Som eremitt og gåsefarmar ved den ytterste grensa for kor mennesket kan bu, i ei tidssone som ligg ein god time framfor sine nye landsmenn, har den gamle raddisen Johan Reichenau Zamora gått rundt og forsømt seg sjølv og samtidig opna seg for nye tankar. I staden for å bera vidare på historisk skuld og skam prøver han å finna noko nytt å tru på, noko med ei historie som ikkje ber med seg lik i lasta. Tilsynelatande ikkje. Ikkje like mange lik i lasta.

Ved kjøkkenbordet i Eremitasjen sit han og held dommedag over seg sjølv. Hos Tyskarten Johan Reichenau viser sjølvransakinga seg ved at han blir einebuar og kler seg i sekk og oske. I si ytre framtoning ifører han seg si indre skam og innett anger, bot og betring. Han ser ut som ein sjølvpiskar, ein mann i krise, ein mann som veit at han har gjort uoppretteleg feil, og vil visa det for all verda. Og som tenker: Når eg har gjort ein feil, må det motsette av feilen vera det rette?

Ecologist and philosopher David Abram is widely renowned for his books on nature, language and perception. Drawing on the philosophical tradition of phenomenology and traditional oral cultures and their practices. In 2014 he held the Arne Naess Chair in Global Justice and the Environment at the University of Oslo. We met him in his home outside Santa Fe, New Mexico.

Jeg elsker de åpne landskapene som bretter seg ut utenfor togvinduet mitt, her jeg farer miljøvennlig nedover i Europa. «Hvem trives vel ikke i best i öppna landskap», spør jeg meg, og smiler med tanke på den ene setningen som alltid skurrer lett skandaløst når Lundells klassiker brukes som allsang: «Där bränner jag mitt brännvin själv…».

Men så melder brått en annen forstyrrende og skyggefull tanke seg, som et svar på mitt indre retoriske spørsmål: «Den som må søke dekning.» Hun trives dårlig der ute på marken. Han som søker skjul, må gjøre seg ubemerket, usynlig, for å overleve.