Sturla J. Stålsett / Verdige og uverdige i migrantenes tidsalder

Jeg elsker de åpne landskapene som bretter seg ut utenfor togvinduet mitt, her jeg farer miljøvennlig nedover i Europa. «Hvem trives vel ikke i best i öppna landskap», spør jeg meg, og smiler med tanke på den ene setningen som alltid skurrer lett skandaløst når Lundells klassiker brukes som allsang: «Där bränner jag mitt brännvin själv…».

Men så melder brått en annen forstyrrende og skyggefull tanke seg, som et svar på mitt indre retoriske spørsmål: «Den som må søke dekning.» Hun trives dårlig der ute på marken. Han som søker skjul, må gjøre seg ubemerket, usynlig, for å overleve.

For migranten er det åpne landskapet et farlig sted.

Ikke en eneste gang på togreisen fra Aarhus til Bologna har noen spurt meg om pass eller ID-papirer. Grensepasseringene oppdager jeg i etterkant, i form av en melding på mobilen om skifte av teleoperatør og en forsikring om at jeg kan surfe fritt som jeg pleier.

Det er som om globaliseringens triumferende drøm om en grenseløs verden er virkelig. Jeg er så fri til å forlate ett land og ankomme et annet at jeg ikke merker det en gang. Turistens privilegium. Jeg surfer som jeg vil.

Annerledes da med migranten. For deg er grensen overalt. Det er ikke noe sted du ikke potensielt kan bli avkrevet identifikasjon. Jeg, som har papirer, trenger dem ikke noe sted. Du som ikke har papirer, av mange mulige og umulige grunner, må vise dem fram over alt – eller gå i dekning.

* * *

Verden er ikke grenseløs for den papirløse.

Grensene er synlige, som piggtråder, droner, murer og kontrollposter.

De er usynlige, som overvåkningskameraer, lydkanoner og digitale antenner.

De er dødelige, som Middelhavet eller den engelske kanal.

De er upersonlige, som disse automatene som ser deg inn i ditt umistelige og uforanderlige identifikasjonspapir: øynenes iris.

De er personlige, som vaktene på kystvaktskip utenfor Hellas som skyver ditt synkende vrak tilbake ut i internasjonalt farvann, for at ingen skal vite at du kom, og ingen skal vite at du drukner.

* * *

Jeg tenker på den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman. Så fikk han rett. I den såkalt globaliserte verden blir mobilitet det skarpeste sorteringskriteriet, forutså han.

Vi er noen – få – som kan reise hvor vi vil, når vi vil. Noen andre – de er langt flere – kan ikke reise noe sted, men tvinges likevel av sted, på flukt.

Må, men får ikke, kan ikke, komme seg unna.

Må, men vil ikke forlate det de har og dem de er glad i.

«Should I stay, or should I go?». En umulig situasjon. Et umulig valg.

Og jeg tenker på Achille Mbembe. Den kamerunske sylskarpe intellektuelle innen post-/anti-/dekolonial teori, som jeg nylig ruslet sammen med opp Bogstadveien, på vei til gjesteforelesningen hans på MF, mitt arbeidssted. Med en dyp, rolig vest-afrikansk stemme, som minner om salig Kofi Annans, tegner den respekterte akademikeren et nedslående bilde av Europa:

Og på toppen av det hele, i eskaleringens tidsalder: Leirene. «Leirenes tilbakekomst. Et leirenes Europa. Samos, Chios, Lesbos, Idomeni, Lampedusa, Vintimile, Sicilia, Subotica – listen fortsetter.»

«I denne stadig mer balkaniserte og isolerte verden, hvor finner vi de mest dødelige flyktningrutene?», spør han i boka Necropolitics (2019). «I Europa!» Og hvem kan gjøre krav på flest skjeletter og den største marine-gravplassen i dette århundret; hvem gjør ørkener, kanaler, øyer, enklaver, elver, havner og flyplasser til teknologiske jerntepper? «Igjen, det er Europa!» Og på toppen av det hele, i eskaleringens tidsalder: Leirene. «Leirenes tilbakekomst. Et leirenes Europa. Samos, Chios, Lesbos, Idomeni, Lampedusa, Vintimile, Sicilia, Subotica – listen fortsetter.»

Underveis på skinner gjennom det samme Europa farer to meldinger forbi i nyhetsfeeden min. 16. juni: 18 migranter er døde og mange såret etter å ha forsøkt å ta seg over grensesperringene til den spanske enklaven Melia. De falt fra toppen av de høye gjerdene. 28. juni: 46 migranter er funnet døde i vogntog i San Antonio. Kvalt i det overfylte lasterommets mørke.

* * *

Flyktninghjelpens flyktningregnskap for 2021 viste igjen en rekord. Ved årsskiftet var 90 millioner mennesker på flukt i verden. Fire av ti av dem var barn. Sju av ti flyktet til nærmeste naboland. Siden da har kurven steget bratt, i takt med det brutale russiske angrepet på Ukraina. Etter fire måneders krigføring er 6,6 millioner ukrainere tvunget ut av hjemlandet, mens 8 millioner er fordrevet innenfor grensene.

Så mye er snudd på hodet. Krigen var varslet, men likevel ufattelig brå og brutal. Flyktningene fra bomber og bakkekrig mottas med varme og raust engasjement av land og folk som tidligere har vist asylsøkere fra sør piggtrådgjerder, illsinte schäfere og sin kaldeste skulder. Opinionen er med ett mer opptatt at det ikke gjøres nok, fort nok, for å ivareta de krigsrammedes behov.

Det er et lyspunkt i krigsmørket. Innerst inne er «vi europeere» kanskje medfølende, solidariske, gjestfrie, likevel?

* * *

Det er samtidig noe dypt urovekkende her. For det er forskjell på folk. Vi gjør forskjell på flyktninger. Og forskjellskriteriet er likhet.

Er det virkelig sånn? At de som liksom likner oss, tar vi imot med åpne armer? De andre overlater vi til en uviss skjebne utenfor stengslene, eller til uendelig ventetid og innesperring uten dom i interneringsleirene? Eller til glemsel?

Det er lenge siden, trodde jeg, at vi sluttet å gjøre forskjell på verdige og uverdige trengende. Menneskerettigheter og velferdsstat skulle være kraftige mottiltak. Vi er alle, som mennesker, like. Når det kommer til verd og rett, er ingen likere enn andre.

Tanken er radikal. Den er en bekjennelse mer enn en beskrivelse. Det er norm mer enn empiri. Den hylles i statsledernes taler og ved jubileets festmiddag som selve fundamentet. Som Europas stolteste arv.

Men den som tar ordene deres på alvor, havner fort utenfor det gode selskap, stemplet som naiv eller ekstrem.

* * *

Europa opererer med verdige og uverdige migranter. Forskjellen som gjøres på dem, er nådeløs. Når flyktningene blir ansett for å være for mange for oss, sniker det seg fram en sortering ut fra likhetskriteriet, der ord som «kulturkrets» og «lett integrerbare» er dårlig skjulte markører for religion og «rase».

Flyktningenes spor er mer synlige enn noen gang. Digitale sporhunder innhenter dem på et øyeblikk

Flykter du fra missiler og politisk forfølgelse, – eller bare gjengvold eller dødelig fattigdom? Eller er det flom eller tørke, jordskjelv eller skogbrann som har tvunget deg av sted? Er myndighetene du flykter fra kanskje en av våre allierte? Har du vært innom andre land før du kom hit?

Nåløyet gjøres trangere jo flere liv som henger i de tynneste tråder.

Siste, perverse eksklusjonslogikk fra toryenes England og – gud forby – danske sosialdemokrater, er denne: Har du vært offer for menneskesmugling? Har du satt livet på spill i de høye bølgene? Da må vi straffe deg. Knuse drømmene dine ettertrykkelig, så alle ser det ikke nytter. Sende deg til Rwanda med første fly, til skrekk og advarsel for andre fortvilede der ute.

De har i desperasjon betalt noen for å hjelpe seg hit.

Vi betaler andre – i Rwanda, i Tyrkia, i Libya – for å holde dem unna.

Flyktningenes spor er mer synlige enn noen gang. Digitale sporhunder innhenter dem på et øyeblikk. Migrantenes ansikter granskes og sorteres utfra algoritmiske verdighetskriterier som sjelden uttales, eller revurderes. Ansvaret smuldrer opp i ansiktsløst byråkrati.

Den kunstige intelligensen er verken intelligent eller kunstig for migrantene den slippes løs på. Den er like dum som den er døv; like ekte som den er dødelig.

Det er som jeg hører en stemme, jeg tror den må komme fra studiedagenes hebraiskpugging over kjente passasjer fra Det gamle testamentet: «Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det vonde…Velg da livet!»

I migrantenes tidsalder høres ikke dette som en guddommelig stemme. Det er heller ikke migrantene som får avgjøre utfallet. Det er myndighetene og opinionen, det er «vi», som enerådig taler. Og det er vi som egenmektig velger.

* * *

For du vet du må reise når netter blir kalde

når bombene smeller og makter vil kalle

deg inn på geledd

og ut for å falle

i striden som ingen har bedt om men alle

som ett vil de varmeste hjerter bli kalde

Av sted

For du vet du må lete når alt er blitt vekke

for du kan ikke sovne når ingen vil vekke

deg opp til en jobb

som du aldri vil rekke

og hun som du elsker har sagt hun vil dekke

deg hvor enn du går er hun aldri langt vekke

Av sted

For du vet du må spille når alt du kan vinne

er alt det du har og som alt kan forsvinne

men varsomt og varmt

som en vaktsom løvinne

lar du timene fare til tiden er inne

så satser du alt som er alt du kan vinne

Av sted

For du vet ikke når du kan si du er fremme

du vet bare at du er ennå en fremmed

som går hvileløst rundt

og prøver å gjemme

seg synlig usynlig hos dem som er hjemme

men aldri kan si om de ennå er fremme

Av sted.

Foto: Eivor Veiteberg Stålsett.

Flyktningene som forlater det krigsherjede Ukraina for å søke beskyttelse, tilhører en mer omfattende form for unntakstilstand. Tiltakende migrasjonsstrømmer har preget politikken og mediebildet i mange år. Mye tyder på at massemigrasjon også de kommende årene vil være den synligste og mest politisk utfordrende konsekvensen av den pågående ødeleggelsen av planeten. En tallrik global underklasse tvinges på flukt av tørke, krig, ressursknapphet og stigende havnivå. En liten global overklasse foregriper katastrofescenarioer ved å sikre seg landområder på New Zealand eller drømme om en ny start på andre planeter. Samtidig brer det seg en epidemi av nostalgi og romantiserende forestillinger om naturlig stedstilhørighet, som kan ramme både migrantene selv og de som føler seg truet av dem. Med grensekonfliktene i Europa ser vi dessuten konturene av en ny form for ondskap, der desperate flyktninger blir brukt som politisk våpen i kyniske maktspill.

Hvordan endrer flyktningene fra Ukraina europeernes selvforståelse? Mens mange ukrainere håper på at en ny verden skal oppstå i ruinene av fortiden – hvilke av dagens fortellinger bærer vitnesbyrd om migrantenes tidsalder? Hvordan forandrer ideer om hjem og tilhørighet seg i vår tid? Hvordan ville våre ideer om politikk og fellesskap arte seg om vi tok utgangspunkt i migranten i stedet for borgeren? Hva slags utopisk og frihetlig potensial kan migrasjon romme? Og hva kan dette si oss om fremtidens muligheter?

Vi takker for støtten fra Fritt Ord!