1. Den posthume tilstand
Vår tid er tiden da alt tar slutt. Vi har sett moderniteten, historien, ideologiene og revolusjonene ta slutt. Vi har vært vitne til hvordan fremskrittet litt etter litt har tatt slutt, og med det fremtiden forstått som løftets, utviklingens og vekstens tid. Nå ser vi hvordan ressursene tar slutt: vann, olje, ren luft – og hvordan økosystemene og deres mangfold forsvinner. Vår tid er definitivt tiden da alt tar slutt, inkludert tiden selv. Vi er ikke i tilbakegang. Enkelte vil si at vi er i ferd med å utarmes eller utryddes. Kanskje ikke som art, men som sivilisasjon basert på utvikling, fremdrift og ekspansjon.
Pressen, de akademiske debattene og kulturindustrien konfronterer oss daglig med nødvendigheten av å se oss selv i lys av tiden som renner ut, og tidens ende. Vi leter etter planeter i andre solsystemer. De som oppdager dem, blir det tjueførste århundres Columbus og Marco Polo. Filmheltene erobrer ikke lenger Det ville vesten, men planeten Mars. Noen har i god tro allerede kjøpt billett til reisen. Man er i gang med å tegne opp fluktruten, og rikingene på vår avgrensede planet står allerede i kø.
Faktisk er det en god stund siden man erklærte fremtidens og fremskrittsideens død. Det var i 1980-årene, da fremtiden ble til en idé fra fortiden som tilhørte de gamle opplyste, de visjonære og de nostalgiske revolusjonære. Globaliseringen lovte en evig nåtid, en ankomststasjon der utviklingslandene ankom ett for ett og alle verdens borgere i økende grad koblet seg til hverandre. Men i det siste har historiens ende begynt å endre fortegn. Det vi har foran oss, er ikke lenger en evig nåtid eller et ankomststed, men en trussel. Det er blitt sagt og skrevet at med 11. september 2001 ble virkeligheten og historien igjen satt i bevegelse. Men i stedet for å spørre oss selv «hvor hen», er spørsmålet vi stiller oss i dag, «hvor lenge».
Hvor lenge har jeg jobb? Hvor lenge kommer jeg til å bli boende sammen med partneren min? Hvor lenge vil jeg motta pensjon? Hvor lenge vil Europa forbli hvitt, sekulært og rikt? Hvor lenge vil vi ha vann i springen? Hvor lenge vil vi fortsette å tro på demokratiet? Fra de mest intime spørsmålene til de mest kollektive, fra det individuelle til det planetariske, alt blir til og opphører i skyggen av et «hvor lenge». Selv om historien har satt seg i bevegelse, har vi fortsatt ingen fremtid. Det som har endret seg, er forholdet til nåtiden: Fra å være det som skulle vare evig, har den blitt til det som ikke lenger holder ut. Til det som bokstavelig talt ikke er bærekraftig. Dermed haster vi av gårde i en tid preget av noe overhengende der alt kan endre seg radikalt, eller der alt kan ta ugjenkallelig slutt. Det er vanskelig å vite om dette overhengende innebærer en åpenbaring eller en katastrofe. Fascinasjonen for apokalypsen dominerer den politiske, den estetiske og den vitenskapelige scenen. Denne nye herskende ideologien må isoleres og analyseres før den, som et virus, overtar vårt innerste sinn.
I tillegg til «hvor lenge» våkner også «nå eller aldri»-impulsen, eller «om ikke nå, når da»-impulsen, til liv. Ut fra denne impulsen fødes dagens protestbevegelser, bevegelser for egenorganisering av livet, for inngripen i kriger, for et grønt skifte, for fri kultur, de nye kvinnebevegelsene … Begge sider av spørsmålet deler samme innsikt: at dette ikke går, det vil si at dette ikke kan fortsette uten at det hele bryter sammen. Det de deler, er opplevelsen av yttergrensen. Denne yttergrensen er ikke en hvilken som helst yttergrense, men yttergrensen for det levelige. Hinsides denne terskelen kan det tenkes at det finnes liv, men ikke nødvendigvis for oss, for menneskelivet. Levelig liv: Det er vår tids største spørsmål. Noen omtaler det nå i rene overlevelsestermer, om det så dreier seg om å brøyte seg vei vekk fra denne planeten. Andre av oss legger nok en gang det gamle spørsmålet på bordet, eller presenterer det midt på torget: Levelig liv er verdig liv. Det er yttergrensene for dette vi fremdeles har mulighet til å kjempe for.
Når man i dag slår fast at tiden renner ut og slår seg til ro med å vandre over vår egen døds ugjenkallelighet, hvilken tid og hvilken død er det da vi snakker om? Ganske riktig, den levelige tiden. Det dreier seg ikke om den abstrakte tiden, den tomme tiden, men tiden der vi fortsatt har innflytelse over våre livsvilkår. Konfrontert med utarmingen av det levelige livet, og i siste instans med det antropologiske skipbruddet og det ugjenkallelige i vår egen utryddelse, er ikke vår tid lenger postmodernitetens tid, men en tid som ikke er bærekraftig. Vi befinner oss ikke lenger i den postmoderne tilstand, som gladelig hadde lagt fremtiden bak seg, men i en annen opplevelse av slutten, den posthume tilstand. I denne indikerer post det som åpner seg etter at modernitetens store visjoner og referanser er tilbakelagt. Vårt post er det som følger etter «etter»: det post-posthume, en henstandstid vi kommer inn i når vi har forstått og til dels akseptert den reelle muligheten for vår egen ende.
Uten bærekraft
Den stadig mer utbredte bevisstheten om at «dette» (kapitalismen, den økonomiske veksten, forbrukersamfunnet, produktivismen, hva man nå enn velger å kalle det) ikke er bærekraftig, strider radikalt mot tingenes nåværende tilstand. Det er derfor det er umulig for oss å sette ord på. Eller det er derfor uttrykket i årevis har vært nøytralisert med alskens terminologiske og ideologiske eufemismer. Fra og med 1970-årene har bærekraftbegrepet, og da mer spesifikt bærekraftig utvikling, vært en av hovedstrategiene for å holde den radikale kritikken av kapitalismen nede.
Bærekraft kom opp i form av et spørsmål, eller som et problem, da Romaklubben i sin rapport Hvor går grensen? fra 1972 hevdet at ubegrenset vekst på en begrenset planet ikke var mulig. Også spørsmålet denne rapporten lanserte for verden, inneholdt et «hvor lenge»: Hvor lenge kan planeten, som summen av de naturressursene som er nødvendige for at man skal kunne leve, holde ut det utvinnings- og nedbrytningstempoet som menneskets produktive og vitale aktivitet utsetter den for, uten å bryte sammen?
Dette problemet ble besvart med begrepet bærekraftig utvikling, som ikke lenger ble lagt frem som en selvmotsigelse man måtte finne en løsning på, men som en løsning man kunne foreslå. Slik Brundtlandrapporten definerte det i 1987, skulle bærekraftig utvikling tilfredsstille nåtidens behov uten å sette behovene til fremtidige generasjoner på spill. Begrepet utløste allerede den gangen en terminologisk kontrovers som i virkeligheten var en politisk konflikt. Slik blant andre økonomen José Manuel Naredo har beskrevet det, fikk denne konflikten selveste Henry Kissinger til å gripe inn. Det man oppnådde med den ideologiske lukningen rundt utviklingens bærekraft, var å avskjerme all diskusjon rundt bærekraften til selve det økonomiske systemet. Nyliberalismen var i ferd med å vinne idékampen og billedspråket som frem til i dag skulle komme til å dominere de personlige og kollektive lengslene på kryss og tvers av planeten. Det at miljøspørsmålet fikk innpass gjennom bærekraftdiskursen, nøytraliserte enhver ny spørsmålsstilling som måtte oppstå på den andre siden av kommunismens historiske fall.
Fra og med krisen i 2008 er det imidlertid nettopp selve kapitalismens kraft det for alvor er blitt stilt spørsmål ved. Spørsmålet som i dag gir næring til de apokalyptiske fortellingene og avlysningen av fremtiden, tar for seg levedyktigheten til et økonomisk system basert på vekst og spekulasjon. Spørsmålet om «hvor lenge» omfatter ikke lenger bare ressursenes og de naturlige energikildenes tilgjengelighet. Det strekker seg lenger enn som så: Hvor lenge kan det kapitalistiske systemet leve med sitt eget veksttempo uten å punktere? Spørsmålet flyttes fra planeten og dens tålegrenser og over til boblene og deres manglende stabilitet. Vi lever på en avgrenset planet på sammenbruddets rand og på bobler (finansbobler, boligbobler osv.) som konstant er på bristepunktet.
Krisen er et problem som er iboende for kapitalismen, slik blant andre de klassiske økonomene og Marx har påpekt. Imidlertid dreier det seg nå om selve premisset om vekst som betingelse for økonomisk aktivitet. At veksten på 1700-tallet gikk hånd i hånd med samfunnsøkonomien, ga mening, for det var nettopp det man opplevde: kolonimaktenes ekspansjon, eksponentiell velstandsøkning, industrialiseringens tekniske sprang, befolkningsvekst osv. Men i dag er oppfatningen den stikk motsatte. Hvorfor skal man holde fast på et prinsipp som strider mot den reelle erfaringen vi i dag gjør oss rundt våre livsvilkår? Det er da et prinsipp, som bekreftes av seg selv og er i strid med ethvert bevis, blir til et dogme. Et dogme som på ny støtter seg til ideen om bærekraft. Nå er ikke bærekraften som forkynnes, knyttet til naturressurser alene, men også til det økonomiske systemet som sådant. Det nye mottoet er: å gjøre systemet bærekraftig. Dette har vært det viktigste argumentet for såkalt innstrammingspolitikk. Det vil si kutt i og privatisering av offentlige tjenester, særlig i Sør-Europa.
Det dreier seg om en justering av rammene for et verdig liv.
«Innstramming» er et av ordene som i dag er i spill i krysningen mellom vår tids kollektive beslutninger. Langt fra innstrammingen som etisk verdi, som et standpunkt om antikonsumerisme, antivekst og respekt for miljøet, fungerer innstrammingene man tyr til for å sikre systemets bærekraft, som en maskin for å redusere offentlige utgifter og forventningene om et godt og privilegert liv. Sagt på en mer direkte måte: Det dreier seg om en justering av rammene for et verdig liv.
Dermed åpner det seg en ny dimensjon ved spørsmålet om «hvor lenge» der det er vi, menneskene, og våre livsvilkår det settes spørsmålstegn ved. Hvor lenge kan vi mennesker holde ut de livsvilkårene vi pålegger oss selv, uten å bryte sammen (individuelt) eller utrydde oss selv (som art)? Spørsmålet om bærekraft, som i 1970-årene var knyttet til planetens begrensethet, kommer nå tilbake til oss som en boomerang og peiler seg direkte inn på vår sårbarhet, vår egen begrensethet. Med det står vi overfor en tredje yttergrense, utover den som gjelder for planeten og systemet, nemlig den som har med vårt livs sårbarhet å gjøre. Denne sårbarheten, som er blitt et tilbakevendende tema innen filosofien, kunsten og samfunns- og humanvitenskapene i vår tid, har mange ansikter, uten at disse nødvendigvis er sammenfallende. Fra det psykiske og fysiske ubehaget som herjer i de rikeste samfunnene, til selvbergingsøkonomiens sammenbrudd i de fattigste. I begge ender av skalaen lider man, fra sjelen til magen, av en maktesløshet som er knyttet til umuligheten av å ta tak i og gripe inn i egne livsvilkår. Det er slutten på den levelige tiden, som vi nevnte i begynnelsen av boka. En ny følelse av fortvilelse.
En forfatter som Günther Anders skrev allerede i 1950-årene om menneskets utdaterthet i sine essay. Han hevdet den gangen at mennesket hadde gjort seg lite. Lite, ikke lenger overfor verdens uendelighet eller under den endeløse himmelen, men lite med hensyn til konsekvensene av sine egne handlinger. Anders skrev i en tid da den tekniske rasjonaliteten hadde avstedkommet og administrert konsentrasjonsleirene og atombomben. Men han snakket ikke bare om denne nye evnen til programmert ødeleggelse. Han pekte på den stadig mer urovekkende følelsen av at den menneskelige aktiviteten, så vel den individuelle som den kollektive, ikke lenger holder tritt med den kompleksiteten den selv genererer, og som den må utvikle seg innenfor. Det menneskelige subjekt som bevissthet og vilje har mistet evnen til å styre det som foregår i verden, og dermed til å stå ved historiens ror. I denne forutanelsen fornemmet man også nederlaget for den moderne revolusjonssyklusen og dens trang til å forandre verden radikalt gjennom politisk handling. Siden den gangen har vi nørt opp under et problematisk størrelsesforhold som stiller oss ved korsveien til en smertefull motsigelse: Vi er små og sårbare, men har grenseløst stor makt.
Marina Garcés (f. 1973) er filosofiprofessor og essayist. Hun underviser ved Universitetet i Zaragoza og har skrevet flere essaysamlinger om politikk og kritisk tenkning, for eksempel Filosofía inacabada (2015), Textos de filosofia de guerrilla (2016), Nova ilustració radical (2018) og Ciutat Princesa (2018). Hun er også medlem av «Espai en Blanc» (Blank Space), et prosjekt som fokuserer på en kritisk og eksperimentell holdning til filosofi. Til Møllebyen Litteraturfestival gir forlaget H//O//F ut en oversettelse av boken Nova ilustració radical / For en ny radikal opplysningstid.
Boken er oversatt av Kaja Rindal Bakkejord.
Foto: Ruth Marigot
//
Forfatternes klimaaksjon takker Marina Garcés og H/O/F for tillatelsen til å publisere dette utdraget.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 