I.
1. (alva)
tette grenser:
språket, bevegelsens fangevokter;
søkelyset som stråler med lammende kraft.
men også:
et beskyttende avslag.
porøse grenser:
flertydigheten, uklarhetens lysning;
a alva: gryningen etter de elskendes møte;
men også:
en utsettelse av svaret.
2. (stjernebilder)
stjernebilder
er grenser
ankere
historier
beroligelser
motgifter
stjerner
intime
søstre
siden vi blir født
(eller tidligere enn det)
3. (de som tiltrekkes av lys)
Langs motorveiene
vil de som tiltrekkes av lys
erfare kollisjonen
De som tiltrekkes av lys
gjør labyrinten om til et hjem
og beveger seg uten trøst
i lysstrålen
De som tiltrekkes av lys
drikker de første timene,
fantaserer med lukkede øyne:
Midtrabbater
og arbeidsbevegelser
— de samme som i våken tilstand, her vakre,
siden de sees i mørket
4. (misteltein)
Mens de skjærer med vingene
i nattens frukthage
uten å stjele en bloddråpe,
leter trostene etter bærene til misteltein,
drømmens gjennomsiktige
og stadig sjeldnere perler
som slår seg ned på epletrærnes
utstrakte armer
og om vinteren
blir deres melkehvite smykker.
Av denne dyrebare busken
laget noen en felle:
derfor kalles misteltein,
når den oppdages blant greinene,
de levende fuglers vekst
men når den blandes med
sevje og olje
omdøpes den til
de døde fuglers vekst
5. (ubestemthetens omfavnelse)
I lav flyvning over gresset
ser vi natten senke seg,
den som løser oss fra vårt fangenskap
Vi lytter:
bjellene fra dyrene som vandrer
— vi er dyr som vandrer
susen fra dyrene som flyr
— vi er dyr som flyr
pusten fra dyrene som svømmer
— vi er dyr som svømmer
språkets oppløste kropp
— vi er dyr som nekter
ubestemthetens omfavnelse
— vi er dyr som er
6. (gåter)
Dikt av luft?
— Sorglette ord.
For å sone sine sorger[1]?
— Luftlette ord.
Og for å rense luften?
— Reise avsted.
*
II.
1. (alva)
På portugisisk gir den korte, runde lyden i dette ordet navn til et sted eller tidspunkt som er ubestemt, hvis ytterpunkter man fånyttes forsøker å berøre: den «ubestemte klarheten» i gryningen, der natten og dagen smelter sammen, siden de ennå ikke eller ikke lenger finnes som adskilte enheter. Ordet rommer også flere betydninger: et hvitt klesplagg (fra latin alba), de torturertes bluse, øyets ytre, hvite hinne og hvite druesorter… Det betegner også en sjanger innen trubadurpoesien som skildrer daggryet etter de elskendes avskjed, et øyeblikk da alt blir synbart og som bryter den nattlige trolldommen som hadde opphevet tidens gang. Det handler altså om avskjedsstunden – som i det begynnende daggryet likevel synes å kunne utsettes på ubestemt tid. Alvas, som også kalles albas eller alvoradas er kjærlighetsdikt som synges av kvinnelige fortellere ( om enn de ble skrevet av menn) i dialog med mødre, søstre, venninner eller de naturlige elementene: De er cantigas de amigo, det vil si dikt om en venn.
I motsetning til cantigas de amor, som kom fra Provence til Portugal, der et mannlig lyrisk jeg besynger den høviske kjærlighetens ridderlige ideal, har cantigas de amigo sitt opphav i folkediktningen, og er eldre. De spredde seg gjennom folkesanger, danser og fester (romarias). Det er forvirrende å møte språket de ble skrevet i, galesisk-portugisisk, som moderne galisisk og moderne portugisisk stammer fra. Dette språkets underlige, skjønt forståelige, formuleringer påkaller umiddelbart en annen tid, fjern og nær samtidig. Alvas ble skrevet på et tidspunkt der det portugisiske språket ennå ikke fantes i egen form, men hadde begynt å utkrystallisere seg gjennom avstanden fra latin og inkorporeringen av nye ord i møte med det arabiske språket. Slik fikk også denne lyriske formen som var viet vennen sin skumring – og dermed en talende måte å tolke kjærlighet på, der den elskede er venn blant venner, elsker, kjæreste… – en form der daggryet, som avslutning og begynnelse, ble tatt imot med like mengder glede og melankoli. Ringen fra min venn / jeg mistet den under den grønne furuen / og jeg, den skjønne, gråter over den (…). (O anel do meu amigo / perdi-o sô lo verde pino / e chor’eu bela (…)).[2]
2. (stjernebilder)
Vi åpner øynene om natten. I det naturlige mørket – det vil si i fravær av kunstig belysning – omgis jordens overflate ikke bare av stjernehimmelens prikkete stoff, men også av et tynt og farget slør som får den til å gløde med grønne, gule, røde og blåe skjær. Dette magiske sløret har fått navnet atmosferisk luminescens og er et resultat av ulike prosesser som finner sted i atmosfærens øvre lag, blant annet fotokjemiske reaksjoner der atomer, molekyler og ioner eksiteres av solens UV-stråling og frigir energi i form av lys når de kommer tilbake til sin grunnleggende tilstand. Det er kun mulig å se den atmosfæriske luminescensen om natten og i fravær av kunstig belysning: et syn som er forbeholdt noen få.
For byenes innbyggere (det store flertallet av verdens menneskelige beboere) framstår natthimmelen på grunn av lysforurensning som et tykt teppe av gulaktig støv, lagt over bysentrene og de kvasi-landlige områdene som omgir dem. Her og der er det mulig å se, en gang iblant, hull boretav noen stae stjerner. Insisteringen på å opprettholde en allestedsnærværende belysning ser ut til å gjennomsyre de kapitalistiske samfunnene, som et symptom på manglende evne til å håndtere mørket (eller kanskje på en gammel redsel?). Byene, disse produkjsonssentrene som tjener som forbilder for den resterende verdens innretning, inkludert det man kaller «natur», tvinges selv inn i en tilstand av permanent søvnløshet. På den ene siden framstår lyset som en forutsetning for den kontinuerlige produksjonsprosessen, mens det på den andre siden må tjene som garantist for en innbilt trygghet, oppnådd gjennom kontinuerlig overvåking. Slikt erstatter belysningen den dype og reparerende søvnen med en kontroll over nattens egne bevegelser – det vil si bevegelsene til det eller de som ikke er kjent og kan sees. Grensene er synlighetssonene par excellence: under lysstoplene kommer plikten til å vise ansiktet og papirene, til å gjøre identiteten entydig og la seg innskrive i begrepenes klarhet, som kommer forut for den konkrete eksistensen. Faktisk tjener forsøket på å herske over lys og mørke, gjennom kontrollanordninger, den frie bevegelsen av varer og kapital. Den har som baksideden tvungne bevegelsen av mennesker og andre levende vesener, som en konsekvens av ekspropriasjoner utført av økonomiske og politiske årsaker. Sistnevnte bevegelse støter stadig på hindere – men i denne vedvarer også underjordiske former for oppfinnsomhet og motstand.
3. (de som tiltrekkes av lyset)
Også fugletrekket forstyrres av høyintenst lys. Fuglene bringes ut av sin kjente kurs, sonene med sterkere belysning de tiltrekkes av er potensielt utrygge. Antallet kollisjoner øker og store endringer påføres levekårene til planter og dyr som samarbeider med fuglene på ferden (og som er legitime beboere av sine territorier). Disse problemene har ført til at miljøaktivister har bedt om en dimming av belysningen om natten og om valg av teknikker som gjør kunstig belysning tryggere for trekkfuglene, for eksempel ved å ty til bestemte deler av lysspekteret som synes å ha mindre påvirkning på deres orienteringsmetoder. På den andre siden har trekkfuglenes egenskaper gitt opphav til undersøkelser med den hensikt å fostre nye dødsteknologier. Jonathan Crary åpner sitt essay om et søvnløst livs dystopi, 24/7: Late Capitalism and the Ends of Sleep, med en henvisning til forskning utført av USAs Forsvarsdepartement på hvitkronespurven, en trekkfugl som kan fly om natten med stor utholdenhet og søke næring om dagene. Dette muliggjør en dekning av lange avstander uten hvile. Denne forskningens hittil uoppnådde mål er å finne ut av hvordan disse egenskapene kan overføres til mennesker, slik at behovet for å sove kan utslettes hos soldater som sendes ut på krigsoppdrag. Det vakre bildet av en uavbrutt og livsviktig flyvning perverteres gjennom en instrumentalisering for et militært formål, og Crary forutsier at en slik oppdagelse, hvis den skulle konkretiseres, snart ville ha blitt overført til arbeidets sammenhenger. På så sett ville søvnbehovet oppheves – dette behovet som Marx mente var den siste biologiske forhindringen til den videre utbredelsen av kapitalismen og dens produksjonsprosess. Denne krever nemlig en kontinuitet som motsetter seg de naturlige syklusene, med alle øyeblikk av relativ inaktivitet de innebærer, og som er nødvendige for restitusjon.
4. (misteltein)
La oss senke farten og se oss omkring. På portugisisk får mistelteinen, denne eviggrønne busken, navnet visco eller erva-de-passarinho, det vil si fuglevekst, på grunn av de hvite eller røde bærene den tilbyr overvintrende fugler, og som gir dem næring i den kalde årstiden, når andre matkilder blir knappe. Visco (eller visgo) henviser også til en type felle som brukes i fuglefangst og ofte består av gummi fra misteltein eller sevje fra kristtorn. Med disse lages en klebrig substans som deretter smøres på greinene og fanger småfuglene når de lander, slik at de blir fratatt muligheten til å fly videre. Denne typen ikke-selektiv felle er forbudt i en rekke land. Men hva er statusen til en slik isolert gest? Dette lille forbudet mot å drepe utstedes midt i et destruktivt økonomisk system der dødstrusler mot levende vesener (menneskelige og ikke-menneskelige) sprer seg gjennom de svake sømmene som holder sammen rettigheter og garantier. Mistelteinen forsvinner fra enkelte områder i Europa. Det er fuglene som sprer dens frø, ved å slippe dem ned på greinene til popler, eike-, eple- og andre trær som gror ved elvekanter. Disse kommer til å tjene som næringskilder for mistelteinen, uten at den fullt og helt er avhengig av dem – siden den, i tillegg til å utvinne sevje fra sine verter, er i stand til å produsere egne organiske stoffer gjennom fotosyntese. Sånn gror den også i samspill med fuglene, trærne og solen. I Portugal ble den sist sett i gamle olivenlunder og forlatte frukthager. Det er uvisst om den framdeles forekommer i dag. Flere appeller (for eks i Portugal og i Frankrike[3]) har i det siste blitt rettet mot oppmerksomme observatører, som blir bedt om å se etter vekstens blad og bær om vinteren, når de synliggjøres i den nakne løvtrærne, for å så rapportere dens forekomst. Årsakene til at mistelteinen møtes stadig sjeldnere på visse områder er ikke helt forstått, men mistanken retter seg mot endringene i landbruksmetoder for dyrking av olivenlunder og frukthager, som i våre dager underkastes intensive driftsregimer – samt mot endringer i trekkfuglenes vaner, som selv er et resultat av den stadige intensiveringen av landbruk og andre akselerasjonsregimer.
5. (ubestemthetens omfavnelse)
Driften mot uavbrutt produksjon er uatskillelig fra en uunngåelig utmattelse: av de som arbeider, men også av selve jordens naturlige systemer. Økosystemenes utmattelse som konsekvens av intensiveringen av produksjonsprosessene er tett og intimt tilknyttet tiltakende migrasjonsbevegelser hos mennesker og ikke-mennesker, som er forårsaket av klimaendringer.
Når jorden slutter å produsere næring på grunn av vannmangel eller høye temperaturer, når områder som før var beboelige oversvømmes, når det ikke lenger finnes arbeidsmuligheter av de samme grunnene, og når det ikke finnes alternativer til lønnet arbeid for å dekke grunnleggende og vitale behov, da er det nødvendig å dra. I dag finnes det ikke noen definert juridisk status for klimaflyktninger, siden det er vanskelig å etablere de primære årsakene til deres bevegelser. Men hvorfor er det nødvendig å definere dem med avgjørende klarhet? Migrasjonsbevegelser motivert av en søken etter bedre levekår – enten der av politiske, økonomiske eller klimatiske årsaker (også her er grensene porøse) -, er like gammel som menneskearten selv, det vil si uten tvil eldre enn nasjonalstatenes grenser. Slik fuglenes flukt, i Saint-John Perses ord, avtegner jordklodens krumning, og dermed får oss til å anerkjenne muligheten for å skape et hus – et sted for å livnære seg, elske, skape og le, gråte og hvile -, etter mulighetsrommets innsnevring i det første hjemmet en tvinges til å forlate. Den tsjekkiske filosofen Vilém Flusser, en migrant i flere sammenhenger[4], skrev om migrantenes særegne frihet, som erobres med smerte: friheten i en bred flyvning over ens egen kultur som forlates, i et utenfrasyn på egne betingelser (i denne, og hvilken som helst annen kultur), og som ville være motgiften mot enhver nasjonalisme forstått som overtak, som ville tillate den som drar til å frigjøre seg fra de gitte lenkene, for å bygge et valgt liv[5]. Skjønt tolkningen hans er polemisk (og uten tvil betinget av tilgangen, i eksil, til visse levekår som ikke gjelder alle migranter), passer Flusser på å understreke at bejaelsen av en slik “frihet” er forbeholdt de som migrerer, ikke de som blir (og desto mindre de som utviser). Dette får meg, som tenker i sittestilling, til å påkalle hans ord for å kunne se litt lengre. I denne “stemningen av manglende grunnlag”[6], slik Flusser kalte det, migrantene – både menneskelige og ikke-menneskelige – famler og responderer til det de møter i mørket: de går fram og tilbake som i en dans. Vi vet hvordan lyset såvel som mørket kan stilles i metaforenes tjeneste – om frykt eller undring. Det handler ikke her om å lovprise mørket uten forbehold, heller ikke om å fordømme klarheten, men snarere om å forsøke å se etter de svake lysene som kan skimtes når synet venner seg til mørket: om å dyrke mulighetene i uklarheten, i det reduserte synet, i det naturlige mørket…
6. (gåter)
*
(etterord)
Disse øvelsene i lys og mørke er et forsøk på å reflektere over menneskelig og ikke-menneskelig migrasjon ut fra et felles grunnlag, i en tid der de urettmessige konsekvensene av global oppvarming krever nye allianser. Vi ser rundt oss og leter etter steder der vi kan vinne rom for å puste. Kanskje vi kan finne dem uten på nostalgisk vis å iverksette noen av fortidens muligheter; ved å lytte med oppmerksomhet på de av nåtidens stemmer som bejaer livet; ved å utvikle radikale former for omsorg med tanke på tidene som skal komme. Hvis det stemmer at kampen for klimarettferdighet må støtte seg på nøyaktige tall og umiddelbar handling, så krever den like mye lidenskapelig fantasi. Under dempet lys og i mørket kan den kjærlighetsfulle fornemmelsen av små forskjeller skjerpes. Der kan vi søke inspirasjon til å utforske mer bærekraftige måter å leve, å tenke, og å bebo jorden på.
_____________
En spesiell takk til Naïd Mubalegh, Lars Tore Håvardsholm og Freddy Fjellheim.
Exercícios de luz e de escuridão
I.
1. (alva)
fronteiras estanques:
a linguagem carcereira de movimentos;
o holofote que ilumina com força irresistível.
mas também:
uma recusa protectora.
fronteiras porosas:
a homonímia, clareira de indistinção;
a alva, a madrugada após o encontro dos amantes;
mas também:
uma resposta adiada.
2. (constelações)
constelações
são fronteiras
âncoras
histórias
consolos
antídotos
estrelas
íntimas
irmãs
desde que nascemos
(ou muito antes disso)
3. (os que são atraídos pela luz)
Junto às auto-estradas
os que são atraídos pela luz
experimentam a colisão
Os que são atraídos pela luz
fazem do labirinto um lar
e despidos de consolo
movem-se no clarão
Os que são atraídos pela luz
bebem as primeiras horas
de olhos fechados deliram
separadores centrais
e gestos de trabalho
— os da vigília, ali belos,
porque vistos no escuro
4. (visco)
Cortando com as asas
o pomar nocturno
sem dele extrair gota de sangue
os tordos buscam o visco,
pérolas translúcidas
rareantes dos sonhos
que se instalam nos braços
estirados das macieiras
e são no Inverno
seus brincos esbranquiçados.
Com o precioso arbusto
alguém urdiu uma armadilha:
eis porque quando avistado
nos galhos lhe chamam
erva-de-passarinho-vivo,
mas como manha feita de seiva
misturada com azeite
foi baptizado de
erva-de-passarinho-morto
— cruel engano
que sem cortar as asas
imobiliza o voo.
5. (o abraço da indistinção)
Em voo rasante sobre a erva
observamos o cair da noite
que irá desfazer a nossa prisão
Escutamos:
os chocalhos dos animais que caminham
— somos animais que caminham
o rasgo dos animais que voam
— somos animais que voam
o sopro dos animais que nadam
— somos animais que nadam
o corpo rarefeito da língua
— somos animais que negam
o abraço da indistinção
— somos animais que são
6. (adivinhas)
Poemas de ar?
— Palavras de pena.
Para pagar as penas?
— Palavras leves como ar.
E para purgar o ar?
— Partir.
*
II.
1. (alva)
O som curto e arredondado desta palavra dá nome, em português, a um lugar ou momento de indistinção, cujos extremos se procura em vão tactear: o “clarão indeciso” da madrugada, em que a noite e o dia se confundem, não existindo nenhum deles — já ou ainda não —, como entidade separada. Nela cabem outros significados: uma veste branca (do latim, alba), a túnica dos supliciados; a membrana branca exterior do olho; a casta de uva branca… Assim como um género de poesia trovadoresca que versa sobre a aurora após o encontro dos amantes, momento em que sobre tudo recai uma nova visibilidade e se quebra o feitiço do tempo suspenso. É, assim, o momento da separação — mas parece poder ser indefinidamente adiado. As alvas, também chamadas de albas ou alvoradas, são cantigas de amigo, poemas de amor cantados pela voz narrativa de mulheres (embora escritos por homens), em diálogo com as mães, as irmãs, as amigas ou os elementos da natureza. Ao contrário das cantigas de amor, de influência provençal, em que um eu lírico masculino canta o ideal cavaleiresco do amor cortês, as cantigas de amigo têm uma origem popular, mais antiga, tendo sido transportadas por cantos, danças e romarias. É desconcertante o encontro com as suas palavras em galego-português, língua ancestral comum ao galego e ao português modernos, cujas feições estranhas mas familiares convocam sem esforço outro tempo, simultaneamente próximo e muito longínquo. As alvas foram escritas num momento em que o português não existia ainda numa forma própria, tendo-se então lentamente coagulado através do afastamento face ao latim, e da incorporação de novas palavras no encontro com o árabe. Assim se deu também o crepúsculo desta forma lírica dedicada ao amigo — eloquente forma de pensar o amor, em que o amado é amigo entre amigos, namorado, amante… — e em que o nascer do dia, fim e princípio, é recebido com iguais partes de alegria e de melancolia. O anel do meu amigo / perdi-o sô lo verde pino / e chor’eu bela (…).[7]
2. (constelações)
Abrimos os olhos no escuro. Na escuridão natural — isto é, na ausência de luzes artificiais —, além de um pontilhado de estrelas, um véu ténue e colorido envolve a superfície da Terra, conferindo-lhe brilhos verdes, amarelos, vermelhos e azuis. Este véu mágico, que tem o nome de luminescência atmosférica, é o resultado de diversos processos que acontecem nas camadas superiores da atmosfera, entre os quais reacções fotoquímicas em que átomos, moléculas e iões são excitados pela radiação ultravioleta do Sol, libertando energia sob a forma de luz ao regressarem ao seu estado fundamental. Apenas é possível ver a luminescência atmosférica à noite, na ausência de luz artificial, sendo por isso uma visão reservada a poucos. Para os habitantes das cidades (a grande maioria da população humana mundial), a poluição luminosa faz com que o céu nocturno apareça como um cobertor grosso de poeira amarelada pousado sobre os centros urbanos e as zonas limítrofes de quase-ruralidade que os rodeiam. Por vezes, é possível ver aqui e ali retalhos esburacados pela teimosia de algumas estrelas. A insistência numa ubíqua iluminação parece permear as sociedades capitalistas, sendo o sintoma de uma incapacidade de lidar com o escuro (ou talvez de um antigo medo?). Empurra as cidades — centros produtivos que servem de modelo à configuração do resto do mundo, mesmo que “natural” —, para um estado de insónia ininterrupta. A luz surge, por um lado, como condição do processo de produção contínuo e, por outro, como garantia de uma pretensa segurança conquistada através da vigilância permanente, que troca o sono profundo e reparador pelo controlo das movimentações próprias da noite — daquilo ou daqueles que não se conhece ou não se vê. As fronteiras são por excelência lugares de visibilidade: sob os holofotes, a obrigação de mostrar o rosto e os documentos, de desambiguar a identidade inscrevendo-se na clareza dos conceitos, que precedem as existências concretas. De facto, a tentativa de dominar a luz e a escuridão, o sono e a vigília, serve o livre movimento de bens e de capital, tendo o seu reverso no movimento forçado de pessoas e de outros seres vivos, em decorrência de expropriações por motivos económicos e políticos. Estes movimentos migratórios são constantemente cerceados por obstáculos — mas neles subsiste uma subterrânea inventividade e resistência.
3. (os que são atraídos pela luz)
Também as rotas migratórias dos pássaros são perturbadas pelas luzes de alta intensidade, fazendo com que estes se desviem dos percursos conhecidos ao serem atraídos para zonas de maior luminosidade, potencialmente menos seguras, aumentando a incidência de colisões e provocando alterações profundas à vida das plantas e dos outros animais que com eles colaboram em viagem (e que são habitantes legítimos dos seus próprios territórios). Esta questão tem levado ambientalistas a pedirem a diminuição da intensidade das luzes nocturnas,[8] assim como a adopção de medidas que as tornem menos perniciosas para os pássaros migratórios, tal como a escolha de determinados espectros de cor que parecem ter um menor impacto sobre os seus métodos de orientação. Ao mesmo tempo, as qualidades de alguns pássaros migratórios têm inspirado investigações com o fim de gerar novas tecnologias de morte. Jonathan Crary abre o seu ensaio sobre a distopia de uma vida sem sono, 24/7: Late Capitalism and the Ends of Sleep, com uma referência às pesquisas levadas a cabo pelo Departamento de Defesa dos EUA sobre o pardal-de-coroa-branca, pássaro migratório que consegue voar longas horas de noite e procurar alimento durante o dia, percorrendo, assim, grandes distâncias sem descansar. O objectivo da pesquisa — até agora fracassada —, seria descobrir como transferir esta capacidade para os seres humanos, suprimindo a necessidade de dormir nos soldados destacados para cenários de guerra. A bela imagem de um voo ininterrupto e vital é pervertida ao ser instrumentalizada para fins militares, e Crary prevê que tal descoberta, a concretizar-se, não tardaria a ser exportada para o contexto do trabalho. Assim seria ultrapassada a necessidade do sono, segundo Marx o último impedimento biológico à expansão do capitalismo e do seu processo produtivo, cuja continuidade se opõe aos ciclos naturais — com os seus momentos de relativa inactividade, necessários à regeneração.
4. (visco)
Abrandemos para observar em redor. Em português o visco, arbusto de folha perene, é também chamado de erva-de-passarinho, devido às bagas esbranquiçadas ou vermelhas que oferece aos pássaros invernantes, providenciando-lhes alimento na estação fria, quando outros escasseiam. Visco (ou visgo), designa igualmente uma armadilha para pássaros, substância pegajosa preparada com a goma da planta com o mesmo nome ou com seiva de azevinho. A mistura é aplicada nos ramos das árvores para aprisionar os pequenos pássaros que ali pousam, impedindo-os de voltar a voar. Este tipo de armadilha não-selectiva é ilegal em diversos países — mas qual o significado deste gesto pontual? Trata-se de uma pequena proibição no seio de um sistema económico destrutivo, em que a ameaça de morte aos seres vivos, humanos e não-humanos, alastra pelas costuras débeis dos direitos e das garantias. O visco vai, assim, desaparecendo em algumas partes da Europa. São os pássaros que disseminam as suas sementes, lançando-as sobre os ramos dos choupos, dos carvalhos, das macieiras e das outras árvores das matas ribeirinhas que hão de servir-lhe de alimento, sem que contudo dependa inteiramente delas — pois além de extrair seiva das suas hospedeiras, o visco é capaz de produzir os seus próprios compostos orgânicos através da fotossíntese. Cresce, assim, em interacção com os pássaros, as árvores e o sol. Em Portugal, foi avistado pela última vez em antigos olivais e em pomares abandonados, mas hoje parece ser impossível encontrá-lo. São, por isso, vários os apelos (tanto em Portugal quanto em França, por exemplo[9]) aos observadores atentos que possam vislumbrar e sinalizar as suas folhas e bagas, mais visíveis no Inverno, quando as árvores de folha caduca estão despidas. Não se sabe com certeza porque é que os encontros com o visco são cada vez mais raros nestes territórios, mas há fortes suspeitas de que se relacione com a transformação das práticas de exploração de olivais e de pomares, hoje maioritariamente geridos em regime intensivo, e à alteração dos hábitos dos pássaros migratórios em resultado destas e de outras acelerações.
5. (o abraço da indistinção)
A deriva em direcção à produção ininterrupta é indissociável de um necessário cansaço: se não dos que trabalham, dos sistemas naturais da Terra. A exaustão dos ecossistemas em resultado da intensidade do processo produtivo está intimamente ligada a crescentes movimentos de migração humana e não-humana, provocados pelas alterações climáticas. Quando a terra deixa de produzir alimentos por falta de água ou devido às temperaturas elevadas, quando zonas antes habitáveis ficam submersas, quando não há trabalho por estes mesmos motivos, e não há alternativas ao trabalho assalariado para suprir as necessidades vitais, é necessário partir. De momento, não existe um estatuto legal definido para os migrantes climáticos, devido à dificuldade em aferir os fundamentos últimos das suas movimentações. Mas porque é necessário determiná-los com final clareza, perguntamo-nos? Os movimentos de migração motivados pela busca de melhores condições de vida — seja por razões políticas, económicas ou climáticas (e, também aqui, as fronteiras são porosas) —, são tão antigos quanto os seres humanos, e certamente mais antigos do que as fronteiras dos estados-nação. Como o voo dos pássaros, nas palavras de Saint-John Perse, desenham a curvatura da Terra, reconhecendo ainda nela a possibilidade de criar uma casa — um lugar onde alimentar-se e amar, onde criar e rir, chorar e descansar —, após o estreitamento das possibilidades na casa primeira. O filósofo checo Vilém Flusser, migrante de várias ordens[10], escreveu sobre a particular liberdade dos migrantes, conquistada com sofrimento: a liberdade de um voo amplo sobre a própria cultura que se abandona, de uma visão a partir de fora sobre os seus condicionamentos (dessa, e de qualquer outra), que seria o antídoto para todos os nacionalismos enquanto movimentos de dominação, e permitiria a quem parte libertar-se dos laços dados, para então erigir uma vida escolhida[11]. Se a sua proposta interpretativa é polémica (e, certamente, condicionada pelo acesso, no exílio, a determinadas condições de vida não extensíveis a todos os migrantes), Flusser tem o cuidado de referir que a afirmação de tal “liberdade” é reservada aos que migram, não aos que ficam (e, muito menos, aos que expulsam). É por isso que, pensadora sentada, convoco as suas palavras, para ver um pouco mais além. Neste “clima de falta de fundamento”[12], assim lhe chamou Flusser, migrantes humanos e não-humanos tacteiam e respondem ao que encontram na escuridão, avançando e recuando como numa dança. Tanto a luz quanto a escuridão podem ser postas ao serviço de metáforas, do terror e da maravilha, bem o sabemos. Não se trata, pois, de tecer um elogio sem reservas à escuridão nem de emitir uma condenação da claridade, mas antes de procurar observar as luzes ténues que se vislumbram quando a vista se habitua ao escuro: de cultivar as possibilidades da indistinção, da visibilidade parcial, da escuridão natural…
6. (adivinhas)
*
(pós-escrito)
Estes exercícios de luz e de escuridão procuraram responder ao desafio de pensar os movimentos migratórios humanos e não-humanos a partir de um terreno comum, num momento em que as consequências iníquas do aquecimento global requerem alianças novas. Olhamos em redor à procura de recantos em que possamos ganhar espaço para respirar. Eis algumas práticas para encontrá-los: a actualização não-nostálgica de possibilidades do passado; a escuta atenta do presente e dos que nele afirmam a vida; o cuidado radical com o tempo por vir. Pois se a luta pela justiça climática deve apoiar-se em números precisos e acção urgente, ela requer igual dose de imaginação apaixonada. Na escuridão e no abrandamento, a percepção amorosa das pequenas diferenças agudiza-se. Nelas procuremos inspiração para experimentar formas mais sustentáveis de viver, de pensar e de habitar a Terra.
___________
Um agradecimento especial a Naïd Mubalegh, Lars Tore Håvardsholm e Freddy Fjellheim, assim como à Fritt Ord pelo seu generoso apoio.
[1] På portugisisk lyder dette verset “- Palavras de pena” og neste “Para pagar as penas?”. Ordet “pena” kan bety både (fugle)fjær, sorg, straff og medfølelse, en flertydighet som ikke umiddelbart lar seg gjengi på norsk (Oa).
[2] Pero Gonçalves de Portocarreiro, «O anel do meu amigo» in Cantigas Medievais Galego-Portuguesas, URL: https://cantigas.fcsh.unl.pt/cantiga.asp?cdcant=927&pv=sim. «Under den grønne furuen» fant det sted amorøse og erotiske møter.
[3] Se for eksempel: https://www.wilder.pt/naturalistas/estamos-desafiados-descobrir-ha-visco/ og
[4] Vilém Flusser (1920-1991) ble tvungen til å forlate sin hjemby Praha for å flykte fra nazismen. Han levde først i eksil i London, før han slo seg ned i Brasil, et land der han levde i en lang periode og skapte en betydelig del av sitt verk, alltid i transitt mellom det tsjekkiske, det tyske og det portugisiske språket (blant annet). Desillusjonert i møte med en gryende ny nasjonalisme i Brasil, levde Flusser sitt livs siste år i Robion, i Frankrike, og døde i en bilulykke på vei fra Praha, der hans lange vandring som satte dype preg i hans tenkning hadde begynt.
[5] De ulike refleksjonene om migrasjon jeg påkaller her legges fram av Flusser i ”Wohnung beziehen in der Heimatlosigkeit (Heimat und Geheimnis — Wohnung und Gewohnheit)” , som er en del av boken Bodenlos: Eine philosophische Autobiographie (Düsseldorf: Bollmann, 1992).
[6] I innledningen til den samme boken gir Flusser tre eksempler på denne “stemningen”, som han mener oppleves av de som tvinges til å dra: erfaringen av blomstene som tas bort fra jorden og legges i en vase, som slår røtter i vannet og forsøker forgjeves å klamre seg til et substrat; solsystemet som beveger seg uten hvorfor, men også tomgangen i administrative systemer; og den logiske meningsløsheten som utløser en «følelse av å flyte som en bøye». Det finnes i alle disse bildene en stemning av smertefull rotløshet som samtidig krever at mening skapes i et tomrom, for at livet skal kunne fortsette. Migrantens kår er altså framstilt av Flusser som en intensivering av det eksistensielle kravet om å besvare spørsmål om ens egen tilværelse uten vanens «beskyttende kappe» (et eksistensielt grunnlag det ikke settes spørsmålstegn ved, som ikke er valgt). Denne smertefulle prosessen er også, hos Flusser, forhåpningsfull, siden muligheten av en fri skapelse av seg selv ligger i den.
[7] [O anel do meu amigo / perdi-o sob o pinheiro verde / e choro eu bela (…)]. “Sob o pinheiro verde” tinham lugar encontros amorosos e eróticos. Pero Gonçalves de Portocarreiro, «O anel do meu amigo» in Cantigas Medievais Galego-Portuguesas, URL: https://cantigas.fcsh.unl.pt/cantiga.asp?cdcant=927&pv=sim
[8]Em 2022, a campanha do World Migratory Bird Day centrou-se precisamente no apelo a uma diminuição da intensidade das luzes nas cidades, com o lema: “Noites escuras, migrações seguras”. [Em inglês: “Dim the lights for birds at night.”].
https://www.waddensea-worldheritage.org/news/dim-lights-world-migratory-bird-day-2022
[9]A título de exemplo: https://www.wilder.pt/naturalistas/estamos-desafiados-descobrir-ha-visco/ e
[10] Vilém Flusser (1920-1991) foi forçado a abandonar a sua cidade natal de Praga para fugir ao nazismo, tendo-se primeiro exilado em Londres e depois no Brasil, país onde viveu um longo período, ali tendo criado uma parte significativa da sua obra, sempre em trânsito entre as línguas checa, alemã e portuguesa (entre outras). Desiludido com o despontar de um novo nacionalismo no Brasil, Flusser viveu os seus últimos anos em Robion, em França, tendo morrido num acidente de viação a caminho de Praga, lugar onde iniciara a longa errância que deixaria marcas indeléveis no seu pensamento.
[11] As várias reflexões sobre migração que aqui convoco são expostas por Flusser em «Habitar a casa na apatridade (Pátria e mistério — Habitação e hábito)», que integra o livro Bodenlos: Uma Autobiografia Filosófica (São Paulo: Annablume, 2007).
[12] Na introdução do mesmo livro, Flusser dá três exemplos deste “clima”, que crê ser experimentado por aqueles que são obrigados a partir: a experiência das flores retiradas da terra e colocadas numa jarra, que lançam raízes dentro de água e procuram, em vão, agarrar-se a algum substrato; o sistema planetário que se move sem porquê, mas também o girar no vazio dos aparelhos administrativos; e o sem-sentido lógico, que conduz à «sensação de estar-se boiando». Há em todas estas imagens uma atmosfera de desenraizamento doloroso que, ao mesmo tempo, exige uma criação de sentido no vazio para se poder continuar a viver. Assim, condição migrante é representada por Flusser enquanto intensificação da exigência existencial de dar resposta à pergunta acerca da própria existência, sem o auxílio da «capa protectora» do hábito (um fundamento existencial não escolhido e inquestionado), processo que é doloroso, mas ao mesmo tempo esperançoso, pois nele reside a possibilidade da auto-criação livre.
Filipa Cordeiro (f. 1988 i Coimbra, Portugal) er en forfatter og musiker basert I Lisboa. Både som utøvende kunstner og som PhD-student i kunsthistorie og -teori (NOVA FSH) er hun interessert i kunstnerisk samarbeid og forholdet mellom kunst og politikk. Hun utforsker eksperimentelle tilnærminger til skrivekunst og arbeider for tiden med sin første diktsamling, som skal utgis i 2023. Som musiker spiller hun solo under navnet Riva Mut og bruker stemmen og elektronikk for å skape nye komposisjoner i dialog med anonyme sanger.
Naïd Mubalegh (f. 1989) er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Lisboa, Sorbonne og Universitetet i Oslo. Forskinga hennar fokuserer på påverknaden økonomiske teoriar har hatt på evolusjonsbiologien, og omvendt. Ho jobbar også som skribent og omsetjar av fag- og skjønnlitteratur.
///
Om Klimaaksjonens nye serie «Migrasjon og trekkruter, menneske og natur»:
Migrasjonen, og bevegelsene den innebærer, blir ofte utredet fra de fastboendes synspunkt (nasjonale medier, vitenskapelige institusjoner, osv.). I en verden hvor den grunnleggende geopolitiske inndelingen er nasjonalstaten, blir migrasjonen fort en motpol til idéer om tilhørighet, forankring, stabilitet og identitet. Et paradoksalt eksempel er hvordan bestanden av låvesvaler som hekker i Skandinavia kan omtales som «våre fugler», mens flyktninger og innvandrere tvert imot betraktes som utenforstående. Finnes det ikke rom for å innvende at begge disse beskrivelsene er ufullstendige?
Dikteren Saint-John Perse skriver at fuglen er «den i vår blodslekt som brenner sterkest etter å leve». I hans poetiske uttrykk er slektskapet mellom menneske og fugl nærmest et blodsbånd. Bidragsyterne i dette prosjektet tar sikte på å prismatisk gi innsyn i dette fellesskapet, under betegnelsen migrasjon, hvor både landegrenser og artsgrenser krysser over i hverandre. I samme dikt om fuglen, skriver Perse: «Stadig på trekk og hjemsøkt av solinflasjon ferdes den om natten, ettersom dagene er for korte for dens aktivitet».
I migrantenes fellesskap er natten (eller det obskure) og overflod (inflasjon) grunnleggende dimensjoner ved tilværelsen. Bidragsyterne til denne «migrasjonsfrisen» vil spore de nattlige fluktrutene og vise hvordan landflyktighet og rotløshet kan sees på som overskuddsfenomen, og ikke bare gjennom de rådende fortellingene om optimalisering og mangel.
Fugler og mennesker har dessuten dette tilfelles at de i stor grad bruker syn og hørsel for å orientere seg og kommunisere. Fugler – i sitt veldige mangfold – har i alle verdens hjørner vært synlige og hørbare for mennesker, og vice-versa: et slikt forhold mellom mennesker og fugler har preget kulturelle uttrykk i de fleste samfunnene.
Denne serien er kuratert av vår redaktør Naïd Mubalegh, med støtte fra Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Norsk Kulturråd.
SAINT-JOHN PERSE / FUGLER / Gjendiktet fra fransk av Lars Tore M. Håvardsholm
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 