Myrsangere. Migrasjonens endeløse lydspor / Naїd Mubalegh (essay) og Maël Mubalegh (film)

Vi arbeider for Sahar Ødegaard, en ornitolog som er så gammel at hun nesten ikke forlater huset lenger. Hun sender oss ut etter trekkfugler på noen hekkeplasser hun kjenner til. «Ikke skjelv når dere fanger dem», sier hun, «selv om dere holder et levende ikon som gjennom lydportretter forbinder dere, der dere står i Norge, med blant annet Zambia, Kenya, Etiopia, Sudan, Egypt, Romania, Ukraina eller Danmark…». Av og til synes Ødegaard å glemme hvorfor hun sender oss, og vi glemmer det selv innimellom: Både jakten og fuglene fanger vår oppmerksomhet, ja oppsluker oss…

DAGFILM

I mange kulturer er trekkfugler blitt et tegn eller symbol på vårens tilbakekomst: De er de som kommer tilbake og ringer våren inn på-å ny. Måltrosten er glad, suggerer Alf Prøysen, lærka jubler høyt i sky; for her er sol og glede. Eller synger den så surt, med harde unoter og ekle skarpe toner – slik Shakespeares Julie fornemmer den, siden den forkynner morgengryet og dermed atskillelsen fra Romeo? Dompap og heilo ytrer sine vemodige toner: Ole Paus spør sistnevnte, sin «fjellsøster» – «Hvorfor er sangen din krumbøyd av gru?»… Men det finnes også alle disse fuglene hvis uttrykk står i et motsetningsforhold til den indre tilstanden eller prosessen de har sin opprinnelse i (på en uendelig rikere måte enn forholdet mellom «sannhet» og «løgn»!): Kanarifuglene hos Gunnar Ekelöf viser hvordan «det er lidelse som er det skapende / også når det skapte klinger i dur», fuglen i buret hos Maya Angelou åpner sin strupe for å synge, siden det er den eneste av dens kroppsdeler som ikke har blitt klippet eller bundet; dikternes tolkning av fuglesang er en mangslungen kunst – enten født av en direkte opplevelse, der en fuglestemme gir gjenklang til en indre tilstand eller en erfaring, vekker et minne, eller framkaller et bilde… Fuglenes indre stemning forblir i prinsippet utilgjengelig, og hvem vet i hvilke tilfeller en lystig sang kan sees på, fra deres hold, som «et smil åt verdens ansikt», slik den eksilerte forfatteren Dany Laferrière beskriver den haitiske kunsten – det vil si et gledefylt uttrykt, født av uhyre smerte, eller gjenspeiler en gledestilstand? Selve dette spørsmålet åpner for et uendelig tolkningsrom. Sahar Ødegaard vandrer også i dette rommet der fugler og mennesker aldri slutter å tale til hverandre, men hun er ikke en dikter. «Dyr bøyer ordløst verb», sier hun…

Grunnen til at Ødegaard nå sender oss til fuglene er at hennes påbegynte studium, utført på 2000-tallet, er fullt av hull: Hvert år på samme tidspunkt i juli måtte hun forlate Norge, det vil si myrsangerne. Fornavnet hennes vitner om utenlandsk tilknytning og notatbøkene om gjentatte vanskeligheter med å unngå det hun kaller «utidsmessig trekkuro^[1]»: Tiden for årlige familiebesøk og noen ganger alvorstyngede forpliktelser sammenfalt urokkelig med fuglenes hekkesesong. Ødegaard noterer: Migranten har både de beste og de verste forutsetningene for å studere den hekkende trekkfuglen. De beste i den grad hen kan utvide tolkningsrommet for forholdet mellom uttrykkene og de indre tilstandene de har rot i, og fordi hen ofte sliter med å sove; de verste fordi migranten konstant er utsatt for egne episoder med trekkuro, som hefter hen bort fra ethvert fastpunkt, ofte nok på «verst tenkelig tidspunkt». Men nå er hun gammel, kommer seg så vidt ut og i hvert fall ikke vekk. Slik hun sier er trekkfuglene som våre forfedres skygger: pålitelige og uberegnelige samtidig. Pålitelige i den grad de ikke flyr fra det reviret de har slått seg ned i (vår egen historie, med vårt familietre i), uberegnelige fordi de ikke alltid enkelt lar seg lokke, og fordi de store deler av tiden forblir urokkelig stumme. Hvis jeg skal søke gjenklang hos fuglene, sier Ødegaard, må jeg våke ved dem så uavbrutt som mulig. Derfor sover vi, som arbeider for henne, så lite, for myrsangere synger mest om natten. De er de som ikkje sovar bort sumarnatta, ho er for kort til det! Eller dreier det seg også om migrantenes insomnia^[2], slik Ødegaard antyder…?

NATTFILM

Både migranter og trekkfugler har i det siste fått en viktig plass i medienes og politikernes ordrike: Mens de førstnevnte (ofte nok på feilaktig grunnlag) blir framstilt som en stadig sterkere strøm, utløsere av en krise, blir endringer i fugletrekket presentert som et illevarslende tegn på naturødeleggelsenes omfang og klimakrisens virkelighet. Hvilket speil kan fuglenes migrasjon utgjøre for menneskenes migrasjon? Dette er ikke noe enkelt spørsmål, men forslag vil med fordel innledes med en påminning om etymologien til ordet «speil». «Speil» kommer fra latinsk speculum, som selv er konstruert på ordet specio: Jeg observerer. Speculum deler roten specio med speculatio (opprinnelig spionering eller kontemplasjon), et ord som i senere tid kom til å betegne abstrakt tenkning (filosofi), overveielse…

«Migranten» som en ny arketype i vår tid framtrer som «den fastboendes» komplementære figur. Forholdet mellom de to skikkelsene minner i første omgang om Walter Benjamins skildring om «den fastboende bonden» og «den handelsdrivende sjømannen», eller en legemliggjøring av fortellerkunstens natur og rekvisita, som en kunst som henter sin materie både fra det utilgjengelige fjerne og fra faststedets lange, muntlig overførte historie. Kan oppfatningen av migrantenes ankomst til Europa som en krise sees i sammenheng med en annen krise: fortellerkunstens bortgang? I 1945 skrev Walter Benjamin: «Fortelleren – hvor fortrolig navnet enn lyder – øver ikke lenger sitt levende virke blant oss. Han er allerede fjern for oss og han fjerner seg mer og mer». Grunnene til dette var flere: Den første verdenskrigs grusomme, grensesprengende erfaring skapte en generasjon med språkløse tilbakekommere (soldatene), informasjonens logikk hadde innhentet hele kulturen… Denne logikken motsetter seg vesentlig fortellingens, skrev Benjamin, ettersom det med informasjonen «ikke lenger er beretningene fra det fjerne som finner gehør, men heller informasjonen som knytter an til det nære. Beretningen fra det fjerne – de fremmede lands romlige fjernhet, det overlevertes tidsmessige fjernhet – rådet over en autoritet som skjenket den gyldighet, selv når den unndro seg kontroll. Informasjonen gjør derimot krav på øyeblikkelig etterprøvbarhet. Først og fremst må den fremstå ”forståelig i og for seg”. Ofte er den ikke mer nøyaktig enn tidligere århundrers beretning har vært. Men der denne gjerne lånte fra mirakelet, er det absolutt nødvendig for informasjonen å lyde plausibel. Dermed viser den seg uforenlig med fortellingens ånd». Migrasjon lar seg med andre ord ikke lett oversettes til informasjonens språk. Et talende bilde på dette er de tekniske vanskelighetene som oppstår i nøyaktig sporing av spurvefuglenes bevegelser: de er for små for å kunne bære presise GPS-loggere…

Sånn sett er de også fortellere. Med sin iboende motstand mot kontinuitet og etterprøvbarhet tvinger de til og med den vitenskapelige redegjørelsen til å avdekke seg selv som fortelling – de såkalte «nattsangerne» i særegen grad, med sin kjærlighet til menneskets utilgjengelige stunder. Slik råder det ulike fortellinger om dem. Mens den ene, som har hatt forrang og støtter seg på en smalere samling observasjoner, reduserer myrsangerens sang til tiltrekningen av en make og forsvar av et revir^[3] (slik fuglesangens raison d’être ofte nok oppsummeres), understreker den andre sangens potensielle myriader av funksjoner, blant annet en overflod av energioverskudd, som utspiller gjennom en sosial form for synging, utført av hanner som tar pause fra rugingen og overlater reiret til hunnene for å synge sammen^[4]. Denne virksomheten virker lett å overse, siden den framgår i form av kortere utbrudd som er spredd ut gjennom dagen og natten og helst foregår når været er fint^[5] (Anima sociologica). Den første fortellingen derimot framstiller fuglen som en økonomiserende skikkelse, som slutter å bruke sangen når den ikke er nyttig lenger (Anima œconomica)…

I Farid ud-Din Attars Fuglenes tale^{^[6]} fra 1100-tallet samles et fulgeutvalg av deres leder, hærfuglen. Den oppfordrer dem til å begi seg ut på en farefull reise til Simorgh, fuglenes konge. Fuglene i utvalget representerer hver sin art, og disse står for karaktertrekk eller tilbøyeligheter: Alle har de en innvending mot oppfordringen til å forlate sitt bosted og sin identitetsladede tilværelse. Anden viser til sin renhet, siden den tilbringer hele sitt liv i det rensende vannet. Hvorfor skulle den da begi seg på en dannelses- eller pilegrimsreise? Nattergalen, den lidenskapelige kjærlighetsfuglen «lader hver eneste av de tusen notene i sin sang med følelser; og hver eneste note rommer en verden med hemmeligheter». Nattergalen hevder å kjenne alle kjærlighetens hemmeligheter, og betrakter i tillegg tanken om å forlate rosen, dens elskede, med gru^[7]. Til slutt følger likevel tusenvis av fugler hærfuglen. Flere mister seg selv på ferden, og dermed mister leseren spor etter dem, slik ringmerkeren mister spor etter trekkfuglene hun ringmerket, så snart hekkesesongen er over. Når reisefølget kommer inn på kongens domene, er det bare tretti fugler igjen. De finner et tilsynelatende ubebodd sted, og undrer seg fortvilet og utslitt over kongens fravær. Brått får de se sine avspeiliger, og i disse ser de bildet av sin konge, Simorgh. Navnet si-morgh betyr «tretti fugler»… Ødegaard skriver om myrsangeren: «Hva ville myrsangeren innvendt hærfuglen? …». Myrsangerens sang har lite å misunne nattergalens både når det gjelder rikdom og utholdenhet. Men i motsetning til nattergalen, lærer ikke myrsangeren å synge av voksne artsfrender… Hvis nattergalen lydliggjør kjærligheten – som riktig nok er en form for reise og eksil, så lydliggjør myrsangeren selve migrasjonen som tilværelsens vesen. Ødegaard svarer sitt eget spørsmål: Når det er myrsangerens tur til å svare hærfuglen åpner den nebbet som nattergalen, og legger likeens følelser i hver eneste av de tusen og én notene i sin sang… Men, der nattergalens røst med egne sangmotiver forteller om hvor sterkt båndet er til sin elskede urørlige rose, skyter myrsangeren ut en evigvarende, aldri monoton komposisjon av oppstykkede sangbiter, samlet fra afrikanske og europeiske standfugler som aldri kommer til å møte hverandre andre steder enn nettopp i dens sang: stillits, hvitpannebieter, tornirisk, savanedrongo, svarttrost, hagebulbul… Myrsangeren plukker opp nattergalens rose, river den sønder og inkorporerer bitene i sin egen tonestrøm^{^[8]}. Myrsangeren har aldri hørt sine foreldre synge på sitt mål. Den lager en sang utifra det den finner, eller det som slår den underveis: et utall fuglespråk, lemlestet og satt sammen til et forrykende uttrykk… Hva ville myrsangeren da innvendt hærfuglen? Den ville sikkert framskyndet reisen, siden selve dens språk oppnår sin rikdom gjennom migrasjon…

Alle ulikhetene til tross, har sangfugler og mennesker mye til felles når det kommer til lydlige uttrykk – noe diktere aner bedre enn strenge behaviorister. På det bredeste nivå er vi kroppslige vesener som kan produsere lyder. Våre ytringer vitner om et samspill mellom indre betingelser (besittelsen av stemmebånd eller syrinx, nevrologiske prosesser, genetiske betingelser,…), individenes livshistorie (hva og på hvilket tidspunkt individet har vært utsatt for av språklige eller lydmessige impulser) og de ulike sammenhenger de inngår i. Mange sangfugler lærer å synge gjennom eksponering for sin artsspesifikke sang og ved å herme etter voksne individer av samme art, omtrent slik menneskebarn tilegner seg språk^[9]. Om sensommeren kan for eksempel en ung gransangers klumsete mynteopptelling falle i hodet på oss fra en trekrone – mindre monoton i sin vaklende framføring enn hos sine voksne artsfrender. Det erfarne eller våkne øret vil umiddelbart fornemme noe av stemningen et bablende barn tilkjennegir. Men hos noen arter har det aldri blitt registrert hvordan ungfuglene tilegner seg sin egen sang. Blant nordisk hekkende fugler er gulsangeren og myrsangeren slike arter. De tyske pionerene innen etologi, Oskar og Magdalene Heinroth, oppdro på 1920-tallet noen myrsangere i fangenskap og noterte at disse begynte å produsere sangliknende lyder etter fire uker. Disse lydene bar dog lite preg av deres artsspesifikke sang. Myrsangere lar seg ikke lenge oppdra i fangenskap, og den vakre, høgst komplekse sangens tilblivelse forsvinner inn i migrasjonen, som også er dens eksistensbetingelse…

^[1] Norsk oversettelse av det tyske begrepet Zugunruhe («In accordance with their inherited calendars, birds get an urge to move. When migratory birds are held in captivity, they hop about, flutter their wings and flit from perch to perch just as birds of the same species are migrating in the wild. The caged birds ‘know’ they should be travelling too. This migratory restlessness, or Zugunruhe, was first described by Johann Andreas Naumann…[who] interpreted Zugunruhe to be an expression of the migratory instinct in birds.»)

^[6] منطق الطیر, Mantiq at-Tayr, ofte oversatt til Fuglenes forsamling, eller parlament. Vi velger her betydningen av mantiq som tale, som får fram denne talens kobling til mennesketilværelsen.

^[7] Nattergal og rose står ofte for den forelskede og den elskede; en paring som kan ha sine røtter i selve språket, der bolbol (nattergal) og gol (blomsten) framtrer som et naturlig par.

^[8] Myrsangere inkorporerer ofte sangbiter fra nattergal i sin sang.

^[9] Det har i det siste blitt understrekt forbausende kognitive likheter i språktilegnelse hos menneskebarn og ungfugler.

Maël Mubalegh (f. 1997 i Frankrike) studerte filosofi og litteratur på Sorbonne Universitet før han tok mastergrad i kunst- og språkhistorie/-teori på Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales (EHESS, Paris). Han har siden regelmessig publisert tekster om filmkunst og intervjuet regissører for ulike filmtidsskrifter, blant annet REVÜ, et tidsskrift grunnlagt av unge studenter ved Filmhøyskolen i München. Parallelt har han jobbet med filmredigering, som «script doctor» og virket som skuespiller i videokunstverk (bl.a. Paysages intimes av Florent Trochel).

Naïd Mubalegh (f. 1989) er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Lisboa, Sorbonne og Universitetet i Oslo. Forskinga hennar fokuserer på påverknaden økonomiske teoriar har hatt på evolusjonsbiologien, og omvendt. Ho jobbar også som skribent og omsetjar av fag- og skjønnlitteratur.

///

Om Klimaaksjonens serie «Migrasjon og trekkruter, menneske og natur»:

Migrasjonen, og bevegelsene den innebærer, blir ofte utredet fra de fastboendes synspunkt (nasjonale medier, vitenskapelige institusjoner, osv.). I en verden hvor den grunnleggende geopolitiske inndelingen er nasjonalstaten, blir migrasjonen fort en motpol til idéer om tilhørighet, forankring, stabilitet og identitet. Et paradoksalt eksempel er hvordan bestanden av låvesvaler som hekker i Skandinavia kan omtales som «våre fugler», mens flyktninger og innvandrere tvert imot betraktes som utenforstående. Finnes det ikke rom for å innvende at begge disse beskrivelsene er ufullstendige?

Dikteren Saint-John Perse skriver at fuglen er «den i vår blodslekt som brenner sterkest etter å leve». I hans poetiske uttrykk er slektskapet mellom menneske og fugl nærmest et blodsbånd. Bidragsyterne i dette prosjektet tar sikte på å prismatisk gi innsyn i dette fellesskapet, under betegnelsen migrasjon, hvor både landegrenser og artsgrenser krysser over i hverandre. I samme dikt om fuglen, skriver Perse: «Stadig på trekk og hjemsøkt av solinflasjon ferdes den om natten, ettersom dagene er for korte for dens aktivitet».

I migrantenes fellesskap er natten (eller det obskure) og overflod (inflasjon) grunnleggende dimensjoner ved tilværelsen. Bidragsyterne til denne «migrasjonsfrisen» vil spore de nattlige fluktrutene og vise hvordan landflyktighet og rotløshet kan sees på som overskuddsfenomen, og ikke bare gjennom de rådende fortellingene om optimalisering og mangel.

Fugler og mennesker har dessuten dette tilfelles at de i stor grad bruker syn og hørsel for å orientere seg og kommunisere. Fugler – i sitt veldige mangfold – har i alle verdens hjørner vært synlige og hørbare for mennesker, og vice-versa: et slikt forhold mellom mennesker og fugler har preget kulturelle uttrykk i de fleste samfunnene.

Denne serien er kuratert av vår redaktør Naïd Mubalegh, med støtte fra Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Norsk Kulturråd.