Zahir Athari / Flyktningeruta som tenkerute

Det handler om å reise seg; på med sko og ut døra, før presserende oppgaver har rukket å holde deg igjen, eller de utallige kranglevorne stemmene i hodet: før man blir demotivert av det moderne livet. Løpe uten å vente, fortsette rett inn i Østmarka, i samspill med terrenget. Vende blikket opp mot trærne og ned mot den ujevne stien. Skanne kroppsholdningen: hodet opp, skuldrene ned, ryggen rett, armbevegelsene jevne og rytmiske, knærne i lett bøy, fotlandinger i jevn avstand. Puste sakte inn med nesen, helt ned i magen, sakte ut fra munnen.

Det tar ikke lang tid før musklene mykner, tankene damper bort, og øynene kan forsyne seg av den enestående naturen som fortsatt finnes her. Men Østmarka gir ikke bare frisk luft og urørt villmark. Den rommer historiske minner, minner som vi i Norge ikke må glemme, men heller bør fundere på, særlig nå som krigens ondskap sprer seg raskt og klimaendringer setter hele kloden i fare. Med ett forbindes verdifulle minner og verdifull natur av Flyktningeruta.

Stien starter fra Skullerud i Oslo, strekker seg gjennom Østmarka til Enebakk, krysser over elva Øyeren og fortsetter gjennom Eidskog til Sverige. Hele ruta strekker seg over 120 kilometer krevende terreng. Kurérer og flyktningeloser satte sine egne liv i fare for å redde andres. Mellom 10 000 og 15 000 nordmenn flyktet via disse rutene under andre verdenskrig. På den tiden fantes det et asylmottak i Skillingsmark, sannsynligvis bare for nordmenn.

Så kom fredstida. Men sporene etter den mørke tida har bestått, bortgjemt i dybden av villmarka, som et arr i et vakkert ansikt, som ømme punkter i en vakker sjel. Naturen fortrenger ikke minner slik vi mennesker gjør og Flyktningeruta kunne innvies femti år etter krigen, den 9. juni 1995. I 2015 ble den nymerket og lansert som historisk vandrerute av DNT Oslo og Omegn, Riksantikvaren og Foreningen Flyktningeruta.

Tenkespor

Østmarka er mitt tilfluktssted, når jeg er sliten, når jeg trenger ro, eller når jeg behøver en dose adrenalin. Viktigst av alt: Her kommer jeg til meg selv, uansett om det dreier seg om en varm sommerdag eller en vintermorgen i frosten. Her føler jeg meg selv som et medmenneske, skreller bort alle tillagte og påtvungne lag med identitet: nasjonalitet, religion, språk og farge, alt som splitter mennesker mellom «oss» og «andre», alt som skaper grenser og avstand mellom meg og andre. Her er jeg et menneske på jorden, et levende vesen, uten flere eller færre rettigheter eller større eller mindre verdi enn andre. Jeg løper, som en flyktning fra krigen, jeg samles bit for bit, fungerer som et jeg, selvbevisst: en flyktning, et nakent menneske, Homo Sacer. En flyktning som har mistet alt, bortsett fra det som ikke kan skilles fra eller deles opp: det å være et menneske, med en indre kraft til å kjempe for overlevelse og trygghet, og til å vise solidaritet med andre i samme situasjon. Der er alle mennesker i slekt. Slik ubuntu, ordet i de bantiske språkene viser til: «Menneskehet» definert som «I am because you are», en ny tilhørighet, en ny identitet som var tilslørt.

Å løpe Flyktningeruta er ikke bare kroppstrening eller en vandring i naturen, men en hedring av og en dialog med minnene fra en tid vi ikke vil ha tilbake. Ved å løpe i fotsporene til tusener av mennesker som flyktet via den samme trange stien for å komme seg i trygghet, føler jeg meg i slekt med Østmarka, i slekt med hver og én av flyktningene og flyktninglosene, selv om jeg ikke vet hva de het, hvem de var. Jeg vet bare at de flyktet fra krig og hat, slik jeg gjorde. Jeg vet at deres liv som flyktning stort sett var avhengig av andres hjelp og solidaritet, slik mitt var.

Slik er også livet til 100 millioner mennesker på flukt i dag. 100 millioner, en gruppe mennesker tjue ganger så stort som Norges befolkning, men uten universiteter, skoler, aviser eller fjernsyn. Uten stemme, uten ansikt og uten tilgang til sine egne menneskerettigheter. På Flyktningeruta kan man tenke på dem, ikke som tall, men som enkeltmennesker. 100 millioner enkeltmennesker. De omkommer i Middelhavet, sulter i Sahara, fryser på grensene til Tyrkia, er papirløse i Norge. De blir ikke sett, blir ikke møtt, de blir aldri gjenkjent. En av dem er Dawit. Han ”har levd i Norge i 19 år som en ikke eksisterende». En annen var Yemane Teferi som døde 8. januar 2016 etter 25 år på asylmottak. Slik gjør de livet lettere for oss andre. For så lenge vi ikke ser dem med våre egne fysiske øyne, går det fint. Vi får ingen dårlig samvittighet.

Flyktninger og trær

Flyktningerutas første stykke begynner fra Skullerudstua med en motbakke helt til Rundvannet ved Østmarkskapellet. Flyktningene, kurérene og flyktninglosene som flyktet under andre verdenskrig var redde og slitne. De var sultne og tørste. Kunne de ta pause når de ble andpustne? Jeg hører den tunge pusten deres, de stressede fotlandingene. Å nå Skullerud var sikkert en lettelse for dem. Å komme fra Oslo og dit forbi nazipatruljer og kontrollpunkter var tungt. Å ha kommet til Skullerud betød at de nesten var trygge, at sannsynligheten for at de ville klare å redde seg selv hadde økt. Et stykke til, så kunne de forsvinne inn i villmarka. De tettvoksende, store trærne ga dem dekning, usynliggjorte dem slik at nazister og nazisoldater ikke lenger kunne finne dem eller spore dem opp. I Østmarka kan hver sti forgreine seg i et utall stier, som fort blir blinde for hverandre. Slik er villmark. Den avslører ikke sine stier før man trer inn på dem. Og slik gir den mulighet til tryggere flukt – hvis ikke dette er et fullstendig oksymoron…

Trærne har alltid vært der for mennesker. Uten dem ville det ikke vært noe liv. De forsyner oss med frukt, tilbyr oss skygge når det er varmt, gir oss ved når det er kaldt, rengjør lufta så vi kan puste og gir oss skjul når vi krysser landegrenser uten tillatelse fra nasjonale myndigheter. I landsbyen der ble jeg født i Afghanistan fikk jeg en kjølig høstmorgen i 1985 øye på bevæpnede menn oppe på fjellet over dalen. De fyrte løs mot oss. Jeg og min storebror – gutter på 10 og 12 år – løp til mandeltrærne nedover mot huset. Vi løp videre oppover dalen, gjennom trærne, så fort vi kunne. Kulene suste rundt oss. Jeg måtte kaste jakka mi. Det var tungt. Broren min falt og skrek. En kule suste så nært hodet hans at han ble svimmel, men han reiste seg opp igjen. Vi fortsatte å løpe. Dalen bøyde seg til venstre, og slik fikk vi gjemt oss i en dalside. Den dagen ville vi ikke overlevd hvis det ikke var for de store mandeltrærne som dekket oss mens vi løp for livet. Mandeltrærne hadde vi lekt under hele livet. De var vår lekeplass, men den dagen beskyttet de oss mot kuler.

Flyktningen som budbringer

Hver flyktning er også en budbringer fra helvete, et helvete som kan spre seg over hele jorda hvis det ikke blir stoppet i tide. Flyktninger prøver å vekke vår samvittighet: Budskapet deres er ikke bare at vi skal vise solidaritet med dem, men også at vi skal lytte til deres store menneskelige erfaringer og kjempe for fred og rettferdighet i andre verdenshjørner. Men flyktninger er ikke bare budbringere fra det helvetet de har flyktet fra, de er også fortellere om et usynlig helvete: den fredelige demokratiske verdenens stumme mørke som de har tatt seg gjennom eller lever i – asylmottak, interneringssentre, og de papirløses tilværelse i europeiske gater.

Flyktninger planter kimen til solidaritet og medmenneskelighet ved å lide selv, ved å synliggjøre sine egne lidelser og sårbarhet som offer. Slik holder de igjen den nådeløse ødeleggelseskraften som tvinger seg på deres liv, som en advarsel til alle andre. Hver flyktning er et rop om fred, for solidaritet. I dag finnes det 100 millioner rop. «Ikke glem oss, fortell verden – hva som skjer med mennesker på flukt» slik lyder en sitat fra prologen til boka Budbringeren fra helvete av Kristina Quintano. Dette sitatet er ikke kun ett menneske sine ord, de tilhører et utall mennesker.

Enhver flyktning, når hun forlater sitt hjem, midt på natta, i solnedgangen, eller tidlig en morgen, ser seg tilbake og sier til seg selv: «Jeg kommer snart tilbake og bygger opp boligen min – når krigen tar slutt».

Jeg synker gradvis inn i ruta, samles bit for bit, fungerer som et selvbevisst jeg. Jeg rekker Rundvannet, går en runde og fortsetter til Langvannet. Det ujevne terrenget, opp, ned, trerøttene, zigzag, til høyre, til venstre, bratt ned, bratt opp, et hopp, vær forsiktig, til Milorghula, .. Skrittene likner ikke hverandre. Hver fotlanding er unik, slik livet er, slik livet til en flyktning er. Hvert skritt i det ukjente kan enten felle deg i døden eller redde livet ditt. Fra ett ytterpunkt til et annet. Fra det ukjente til det ukjente. Men en flyktning har ikke noe valg. Hun må løpe bort, bort, bort. Langt borte finnes kanskje beskyttelse. Stumme stier, stadig nye stier, ofte uendelig lange stier. Enhver flyktning flykter på grunn av ytre press, men hens overlevelsestrategi skyldes også en indre drivkraft. Det løper så mange Flyktningeruter over kloden vår; den eneste forskjellen er at de fleste ikke er markerte. De bærer ikke noe skilt.

Enhver flyktning, når hun forlater sitt hjem, midt på natta, i solnedgangen, eller tidlig en morgen, ser seg tilbake og sier til seg selv: «Jeg kommer snart tilbake og bygger opp boligen min – når krigen tar slutt». Hun løper, selv om hjertet hennes bor i huset som brenner. Bak henne blir fortida til aske, til en traumatisk opplevelse. Hun må løpe bort, skjønt hun vet ikke hvor: hvor som helst, bare bort fra eksplosjonene, fra krigen, fra hatet. Hvor som helst, bare til et tryggere sted. Kommer de til å kunne dra tilbake? Hun løper bort. Slik vi har gjort, slik vi har overlevd ved å løpe bort fra død og fare. Kanskje får hun aldri komme hjem igjen. Det er så mange kriger og så mange masters of war, den ene krigen mer katastrofal enn den andre. En voksende spiral av krig, vold og hat. Tenk bare på Libya, Afghanistan, Irak, Syria, nå Ukraina…. Verden står i brann, en brann som sprer seg stadig nærmere, både gjennom krig og i form av klimaendringer.

Katastrofene som er forårsaket av mennesker ødelegger ikke lenger bare menneskeliv. Vi har satt hele kloden i fare. I Østmarka er det fortsatt fred, villmark og trygghet, men slik situasjonen i verden utvikler seg, vil villmarka være den samme om noen tiår? Hvor kan trærne flykte? Til nå har de reddet oss. Nå er det også vår tur både til å redde dem og oss selv. For første gang i historien ser det ut til at å løpe fra farene ikke kan være en løsning, siden det blir stadig færre trygge steder. Når flammene kommer fra alle hold, er det ikke lurt å løpe lenger.

Vår verden har aldri før vært så nært en masseutryddelse. Likevel er ikke opptrappingen av krigene eller økningen i konfliktnivået i seg selv det mest truende. Det mest truende er krigens diskursive makt. Debatten om Russlands invasjon av Ukraina er et god eksempel. Å bidra til krig er presentert som moralsk og politisk dyd. Ord om fred ser nå ut til å ha blitt moralsk tabu, og ethvert avvik fra den dominerende diskursen, et politisk selvmord.

Her i Østmarka løper jeg som en ukrainsk flyktning, som en libysk flyktning. Flyktninger binder grensene sammen, dyrker solidaritet, og roper etter fred og rettferdighet. Her på Flyktningeruta, på denne stien, kan man skrelle bort påtvungne lag med identitet og føle seg i slekt med hele menneskeheten og naturen, som et nakent menneske.

/ I august 2020 gikk Kronprinsen Haakon deler av Flyktningeruta for å « levendegjøre frigjøringshistorien». Mon det kunne bli et politisk ritual for norske politikere og byråkrater i UD, UDI og regjeringen (særlig de som bestemmer om asylpolitikk og deltagelse i kriger), å ta jevnlige grubleturer på Flyktningeruta. Den friske lufta og de historiske minnene ville kanskje bidra til bedre avgjørelser.

// Zahir Athari (f. 1975 i Uruzgan, Afghanistan, bosatt i Oslo) er utdannet medieviter og har en lang virksomhet som aktivist og frihetsforkjemper. Han jobber nå som vitenskapelig assistent på Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo. Athari var frontfigur for afghanernes sultestreik i 2006 og Asylmarsjen (Oslo-Nidaros) i 2007 og har siden sin ankomst til Norge i 2006 problematisert solidaritetskrise som et kjennetegn ved vår tidsalder, samt skrevet en rekke innlegg i nasjonale aviser om situasjonen i Afghanistan.

///

Om Klimaaksjonens serie «Migrasjon og trekkruter, menneske og natur»:

Migrasjonen, og bevegelsene den innebærer, blir ofte utredet fra de fastboendes synspunkt (nasjonale medier, vitenskapelige institusjoner, osv.). I en verden hvor den grunnleggende geopolitiske inndelingen er nasjonalstaten, blir migrasjonen fort en motpol til idéer om tilhørighet, forankring, stabilitet og identitet. Et paradoksalt eksempel er hvordan bestanden av låvesvaler som hekker i Skandinavia kan omtales som «våre fugler», mens flyktninger og innvandrere tvert imot betraktes som utenforstående. Finnes det ikke rom for å innvende at begge disse beskrivelsene er ufullstendige?

Dikteren Saint-John Perse skriver at fuglen er «den i vår blodslekt som brenner sterkest etter å leve». I hans poetiske uttrykk er slektskapet mellom menneske og fugl nærmest et blodsbånd. Bidragsyterne i dette prosjektet tar sikte på å prismatisk gi innsyn i dette fellesskapet, under betegnelsen migrasjon, hvor både landegrenser og artsgrenser krysser over i hverandre. I samme dikt om fuglen, skriver Perse: «Stadig på trekk og hjemsøkt av solinflasjon ferdes den om natten, ettersom dagene er for korte for dens aktivitet».

I migrantenes fellesskap er natten (eller det obskure) og overflod (inflasjon) grunnleggende dimensjoner ved tilværelsen. Bidragsyterne til denne «migrasjonsfrisen» vil spore de nattlige fluktrutene og vise hvordan landflyktighet og rotløshet kan sees på som overskuddsfenomen, og ikke bare gjennom de rådende fortellingene om optimalisering og mangel.

Fugler og mennesker har dessuten dette tilfelles at de i stor grad bruker syn og hørsel for å orientere seg og kommunisere. Fugler – i sitt veldige mangfold – har i alle verdens hjørner vært synlige og hørbare for mennesker, og vice-versa: et slikt forhold mellom mennesker og fugler har preget kulturelle uttrykk i de fleste samfunnene.

Denne serien er kuratert av vår redaktør Naïd Mubalegh, med støtte fra Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Norsk Kulturråd.