Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Erling Kittelsen debuterte med diktsamlingen Ville fugler i 1970 og har utgitt dikt, fabler, et par romaner, gjendiktninger og dramatikk. Han har fått mange litterære priser og utmerkelser. Hans seneste diktsamling, Diktet løper som en by, utkom i 2010, og i 2013 kom romanen Jeg, Jako. Kittelsen er kalt motstandsdikter, at han kommer med nødvendig motkraft til vår økonomiserte kultur. Samtidig finner han innganger til mytologi og urgammel erfaring som bærer og viderefører vår menneskelighet. Det mørkeste sted er der det skjer, midt i verden, sier han. Han peker på det som kan bli framtidas kollektive bilder, det som binder folkeslagene sammen.
Han har vært en pionér når det gjelder samarbeid med eksilpoeter og har gjendiktet deres lyrikk til norsk. I tillegg har han gjendiktet sammen med språkeksperter, latvisk folkediktning og klassiske tekster fra persisk, sumerisk og koreansk. Sentralt i forfatterskapet står hans litterære dialoger med egne gjendiktninger av norrøn poesi.
Erling Kittelsen er aktuell med utgivelsen Dikt i samling (2021). / Forfatternes klimaaksjon takker!
I have always been deeply fascinated with the natural world and its phenomenon. I have vivid memories of devouring issues of the National Geographic magazine as a child, collecting their wonderfully detailed fold-out maps, watching Carl Sagan and David Attenborough’s documentaries on the cosmos, wildlife and our planet. I marvelled at how solar and lunar gravitational pulls choreograph the seasonal orchestra — how the wind’s slipstreams dance, the oceans churn, and earth’s tilted rotation creates the vicissitudes of tides.
I lys av nederlaget i klimarettsaken mot den norske staten og regjeringens insistering på fortsatt oljeutvinning i mange tiår framover, synes både rettens og demokratiets veier uegnet til å oppnå en ansvarlig klimapolitikk i Norge. Sivil ulydighet byr seg dermed fram som et viktig alternativ, selv om – eller kanskje nettopp fordi – denne typen opprør blir slått uvanlig hardt ned på i Norge den siste tiden, med bøter som har det uttalte formål å holde folk unna sivile ulydighets-aksjoner.
Viktige aktører innen de tre statsmaktene – utøvende, lovgivende og dømmende – aksepter riktignok i teorien at klimaendringene er alvorlige og at de må tas på alvor, men i praksis er de politiske arenaene lukket for effektiv klimakamp. Klimaforkjemperne nå er henvist til protest innen den fjerde statsmakten, media – den åpne offentlighetens arena og teater. Målet blir dermed ikke bare å presse på for klimatiltak, men å skape hendelser som avdekker det moralsk uforsvarlige skillet mellom teori og praksis innen statens maktsektorer. Dette har også blitt hovedbudskapet tilde internasjonale gruppene Extinction Rebellion og Youth for Climate og Natur og Ungdom som saksøkte den norske staten.
Kristin Berget (f. 1975) debuterte i 2007 med diktsamlingen loosing louise. Hun har siden det gitt ut fem diktsamlinger, samt miniatyr-romanen Sonja Sacre Coeur. Kristin Bergets poesi er oversatt til en rekke språk. Hun har vært innstilt til flere litterære priser, bl.a. Brage-prisen i 2017 for samlingen og når det blir lyst blir det helt fantastisk. I 2012 mottok hun Tanums kvinnestipend, og i 2014 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris.
Over kan du høre poeten lese diktene hun har skrevet for Forfatternes klimaaksjon, og på de følgende sidene kan du lese dem. Vi takker Fritt Ord for støtten!
Jeg var overbevist om at det kunne lade sig gøre. Mit kamera er ikke verdens bedste, men heller ikke verdens dårligste. Selv i mørke kan det ofte tage interessante billeder. Selvfølgelig skulle jeg tage billeder af fuldmånen. Omkring halv elleve sejlede den op over horisonten og hang dekorativt omfavnet af de sorte træer. Jeg forsøgte to nætter i træk. Til sidst ville naboens hund ikke finde sig i denne uorden mere og bestemte sig for at vække nabolaget med sine højlydte, kritiske kommentarer. Jeg så skuffet de mange billeder igennem; der var en del interessante fejl og spontan impressionisme, men jeg endte alligevel med at aflyse projektet. Det alternative – og mere interessante – projekt, at gå ind i den mørke skov uden kamera, blev heldigvis også aflyst.
Canisia Lubrin is a writer, editor, and teacher. Her work is published widely and has been frequently anthologized, including translations into French, German, Italian and Spanish. Lubrin’s most recent poetry collection, The Dyzgraphxst, was awarded the OCM Bocas Prize for Caribbean Literature, named a finalist for the Derek Walcott Poetry Prize and the Griffin Poetry Prize, and longlisted for the Raymond Souster Award and the Pat Lowther Memorial Award. Her debut poetry collection Voodoo Hypothesis, was named a CBC Best Poetry Book, longlisted for the Gerald Lambert Award, the Pat Lowther Award, and a finalist for the Raymond Souster Award. She was a finalist for the Toronto Book Award for her fiction contribution to The Unpublished City: Vol 1 and twice longlisted for the Journey Prize. In 2019, she was Writer in Residence at Queen’s University, and was named a Writers Trust 2020 Rising Star. In 2021, Lubrin was a recipient of the Windham-Campbell Prize. She holds an MFA in Creative Writing from the University of Guelph. Her fiction debut Code Noir is forthcoming from Knopf Canada.
“Universal history was born in cities, and it reached maturity with the city’s decisive victory over the country. For Marx, one of the greatest merits of the bourgeoisie as a revolutionary class was the fact that it “subjected the country to the city,” whose “very air is liberating.” But if the history of the city is a history of freedom, it is also a history of tyranny — a history of state administrations controlling not only the countryside but the cities themselves.”
(Guy Debord: The Society of the Spectacle, thesis176)
According to the approach of two scientists, the earth has entered a new epoch: The Anthropocene. What we are facing is not only an environmental crisis but a geological revolution of human origin. A new era in geological history has emerged since two thousand years ago, in which the first activity, humanity has become the most decisive factor in the evolution of the planet Earth. One of the prominent features of this period is the large-scale ecological disruptions caused by human activity. (Bonneuil, Fressoz 2016) Taking advantage of a deeper look, it is obvious that in the social relations of capitalist production, human has caused fundamental changes in nature, not only externally, but also internally. And this approach challenges the theoretical conception of the intrinsic human, the inherent separation of human from nature, human from society, and human beings from the relations of production within which they are formed.
En dag på nyhetene så jeg bilde av et smelta isberg i Arktis. De smelter enda fortere enn antatt, sa skriften som kjørte i bunnen av skjermen. Eller det kan være noen sa det. En mann sto der med mikrofon, mikrofonen hadde vott på seg. Mannen sto uten lue. Det trengtes ikke. Det burde trengs i Arktis, tenker jeg. Men jeg har jo aldri vært der. Kanskje det er overdrevet hvor kaldt det er der. Pingviner er jo tjukke, det må det være en grunn til. Men hva har det egentlig med saken å gjøre. De bor på Sydpolen. Dit dro en jeg kjente nå nylig. Han skal være på forskningsstasjonen i et år, sånn de gjør. Han er mekaniker. Jeg kjenner ham kanskje ikke som sådan, men jeg møtte noen som fortalte om ham med stolthet. En kompis av meg skal bo et år på Sydpolen. Vi diskuterte hvorvidt han burde passe seg for isbjørner, men vi kom vel frem til at isbjørner er på Nordpolen og pingviner er på Sydpolen.
Vi merker allerede virkningene av miljøkrisen. Vi merker dem ikke bare i form av voldsomme værhendelser og tørke, men også i det vi de siste årene har diskutert under tittelen «demokratiets krise». Ekstremvær og ekstremisme? Polsmelting og polarisering?
Disse fenomenene er såpass ulike hverandre med tanke på plausible årsaksforklaringer at man enkelt kan avfeie hypotesen om sammenheng som i beste fall spuriøs, i verste fall mystisk. Og likevel: Må ikke vår tids gjenoppblomstring av reaksjonære verdensbilder og militante ytterligheter ses i sammenheng med at vi lever i apokalyptiske tider?
Der står en voldsom kamp om Lærkesletten i København. Lærkesletten er del af Amager Fælled, et fredet område med et egenartet dyreliv midt i byen. En «fælled» er et gammelt dansk udtryk for et fælles areal, åbent for alle, men nu har Københavns Kommune, som har betalt dyrt for det seneste metroarbejde, besluttet sig for at sælge Lærkesletten til investorer som vil bygge boliger her ved navn Fælledby. Arkitekttegningerne ser selvsagt idylliske ud, men det er ikke til at komme udenom at det drejer sig om et indgreb i flere truede dyrearters habitat. Det drejer sig blandt andet om lærken og vandsalamanderen, sidstnævnte er det tætteste den milde danske natur kommer på en ægte drage. Lærken er en iøjenfaldende fugl i det danske landskab; den hænger næsten stille i luften et stykke fra sin rede nede på marken mens den kvidrer ekstatisk på sin karakteristiske måde. Lærken er stadig en almindelig fugl i Danmark, men er på voldsom tilbagegang.
Forfatternes klimaaksjon inviterer til «kunnskapsdugnad» for å bygge en plattform for større mønstringer til støtte for klimasaken. Bør Den norske kirke anbefale demonstrasjoner og sivil ulydighet?
Kjernen i dette forsøket på å gi et svar er at vi skal fortsette å tro på ord. Kraften i ord skal aldri undervurderes.
Klimasituasjonen er en krise. Krise rommer en mulighet for endring. Omvendelse er et gammelt begrep som blir revitalisert av klimakrisen. Vi kan vende om. Kirken står sammen med «alle mennesker av god vilje» (en kirkelig terminologi når vi samarbeider på tvers av tros- og livssyn) for å hindre at krisen eskalerer, og for å snu utviklingen. Siden Den norske kirke er evangelisk-luthersk har vi tradisjon for å vektlegge betydningen av ord. Vi vil påvirke klimasituasjonen og vi vil gjøre det gjennom ord og handling. Vi tror Guds ord gir føringer for all menneskelig aktivitet, og at Ordet også driver fram en frigjøring til beste for mennesker og skaperverk. «Du skal elske din neste og din biosfære som deg selv.»
James Byrne is a poet, editor, translator and visual artist. His most recent poetry collections are The Caprices, a response to Francisco Goya’s ‘Los Caprichos’ (Arc, 2019), Everything Broken Up Dances (Tupelo, US, 2015) and White Coins (Arc Publications, UK, 2015). He was the editor of The Wolf, an influential, internationally-minded literary magazine between 2002 and 2017. In 2012 he co-translated and co-edited Bones Will Crow, the first anthology of contemporary Burmese poetry to be published in English (Arc, 2012, Northern Illinois University Press, 2013) and he co-edited I am a Rohingya, the first book of Rohingya refugee poems in English. He is the co-editor of Atlantic Drift: An Anthology of Poetry and Poetics (Edge Hill University Press/Arc, 2017) and Voice Recognition: 21 Poets for the 21st Century, published by Bloodaxe in 2009. Byrne received a PhD from Edge Hill University and an MFA in Poetry from New York University, where he was given a Stein Fellowship (‘Extraordinary International Scholar’). He was the Poet in Residence at Clare Hall, University of Cambridge and is currently Reader in Contemporary Literature at Edge Hill University. Byrne has given readings in Libya and Syria and his Selected Poems / Poemas Escogidos are published by Buenos Aires Poetry. He has translated poems by Myanmar and Rohingya poets, among others. He is the International Editor for Arc Publications and his poems have been translated into several languages including Arabic, Burmese and Chinese. Forrest Gander writes that reading Everything Broken Up Dances is ‘like gulping firewater shots of the world’. John Kinsella declares Byrne ‘a complete original’.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
// Photograph by Chris Routledge of original collage by James Byrne entitled ‘Life Raft Awaiting’ (Dhaka → Chittagong)’
Der jeg står: på en jord hvis klimasystem og artsmangfold ødelegges mens jeg skriver. Idet denne ødeleggelsen blir systematisk benektet eller sett bort fra, på subtile så vel som grove måter. Natur og bevissthet blir skadet samtidig. Denne volden og bevissthetsskadingen kaller jeg morderisk og selvmorderisk.
Det er vanlig å satse «alt» for å unngå et enkelt menneskes selvmord. Men dette store selvmordet pågår med spredte og tynne tilløp til motstand. Det er ikke alment og offisielt erkjent og erklært her vi bor. På kloden vet langt fra alle om ødeleggelsen, og derfor heller ikke at motstand og motstemmer trengs; fattige folk lever som oftest lokale liv. Men motstand flerrer opp her og der som plutselige, nær sagt skinnende varder.
Setningen som laget denne tekstens linse er: «There should be a word for when you commit treason against an entire planet.» (Bill McKibben, Falter, 2019) Så viktig kan en setning være. Men hva er et forræderi, og er det et forræderi vi befinner oss midt i?
Snøstorm i Longyearbyen er som en sandstorm, bare mer kjølig. Direkte gjenkjennelig, har man en gang stått i akkurat den snøstormen. Seriøst tørr luft, mikroskopiske iskrystaller som river i halsen, følelsen av å være utenfor kartet. Ja, utenfor været, rent av, siden man fort føler seg som en integrert del av stormen, og motstanden i det å bevege seg forover med en konstant strøm av småspiker i ansiktet utløser tilstrekkelig med endorfiner til at det er på kanten til å slå over i en sjelden form for nytelse. Når det skjer deg for andre gang husker kroppen hvordan det var første gang. Her hvor jeg sitter nå, Café Ni Muser i Trondheim, er det selvsagt ikke sånn. Her veksler været hvert femte minutt utenfor vinduet. Siden jeg hadde kort vei hit rakk jeg bare få med meg to typer vær: Sol og haglstorm. Siden da har det regnet, snødd og blitt sol igjen et par ganger. Men sånn har det bestandig vært. Klimaforandringer er en så integrert del av hvordan man skal forstå denne byen at dette muligens vil ende opp med å være det eneste levelige stedet som er igjen når apokalypsen slår til for alvor. Ingen vil merke noe som helst før marken revner og Nidarosdomen forsvinner ned i et synkehull, til en uutholdelig lyd ingen som hører overlever.
«Det handlar ikkje lenger om å stoppe klimaendringane. Det handlar om å lære å overleve i ei verd som har kollapsa.» …..Orda blir uttala av Javier, ein ung spanjol med flammen frå bålet reflektert i dei mørke auga. Sjølv har han lagt bak seg ei karriere som programmerar, fordi den, stikk i strid med kva media og ekspertar hevdar, ikkje er behov for i framtida. Rundt bålet nikkast det alvorleg. Det er den årlege konferansen til Global Ecovillage Network i 2017, og er det ein ting dei alle verkar einige om, så er det dette: Framtidsmennesket må kunne byggje hus, sanke mat i skogen, og overleve på lite. …..Eg bit meg i leppa. I løpet av halvåret eg studerte økolandsbyar, har høyrte eg mange liknande utsegn. Framleis synest eg dei høyrest vel konspirasjonsteoretiske ut. Korleis foreslår desse folka at vi skal leve godt i ei verd som har kollapsa?
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 