Noe av det mest frustrerende med hvordan vi «forstår» miljøkrisa er handlingslammelsen både jeg selv og de fleste jeg kjenner sliter med.

Da jeg begynte å skrive denne teksten var tanken at jeg skulle gi uttrykk for den fortvilelsen jeg – og svært mange med meg – føler når det gjelder vår tids miljø– og klimakrise. Språket skulle tvinges til sin yttergrense for på den måten finne det språklige motsvaret til skriket som, tenkte jeg, måtte være det eneste mentale stedet mine kvaler rundt disse problemene kunne lede. Eller, mer presist, skulle jeg først beskrive en dyp følelse av resignasjon, drevet av manglende tiltro til internasjonalt samarbeid for å løse vår tids største utfordring, før det språklige vrælet skulle settes på som en økosofisk hale etterpå. Det ville blitt et fint lite smykke i holdningshatten.

Les mer «Mellom resignasjon og håp / Kjetil Røed» →

Foto: Hilde Honerud /

Et nytt menneske kommer til syne, en ny verden?

Kjedereaksjonene etter karantener, reiseforbud og stengte offentlige rom er det ingen som kan eller bør forutsi, men de som har erfaring med sykdom og nød vet at fryktens spådommer er tilfriskningens verste fiende. Spådomsspøkelset nøyer seg ikke med å frykte i ord og handling, men påvirker holdningen til fremmede: «Du får klare deg sjøl».

I Norge har p.t. et tusentalls virussyke medført en alarmberedskap som klimaomveltningene kunne fortjent for flere år siden. Korona-viruset blir første test på hvordan enkeltmennesker og myndigheter håndterer en verdensomspennende krise, ifølge utviklingsprofessoren Ian Goldin som forutså pandemien.

Les mer «Korona: naturkrise / Freddy Fjellheim» →

Erlend Berge / foto

Da Gud hadde skapt hele verden, og mennesket som kronen på det hele, fikk mennesket en oppgave av Gud: Det skulle gi navn til alle fuglene og dyra. Mennesket gikk i gang med arbeidet, og med det gjorde mennesket naturen om til kultur. 

Denne fortellinga om navngivingen står i 1. Mosebok og er den andre skapelsesberetningen i Bibelen, etter den med Adam og Eva. I vår fortelling finnes enda ikke noen Adam og Eva, kun et urmenneske. Å gi alt det skapte sitt navn var ikke menns eller kvinners arbeid, det var menneskers arbeid, urmenneskets urarbeid.

Mellom skrapende hover og våte snuter, smygende bak haler som dasker og under fuglesangens gåte, vandret det første menneske og begynte å peke, skjelne, forme lyder med munnen, kategorisere. Og slik ble virkeligheten kledd i språkets drakt, ble en del ikke bare av det øynene så og hendene kjente, men av det mennesket tenkte. I navngivingen får pels og poter og jur og fjær ord og blir dermed ikke bare eksterne fenomener, men innvevd i den menneskelige tenkningen om dem, ja, tar bolig i mennesket selv. 

Les mer «Et litani for alt det skapte / Åste Dokka» →

Bildet er hentet fra samling.nasjonalmuseet.no /

Jeg hadde aldri vært i Nasjonalgalleriet før, da jeg en ettermiddag stoppa utenfor. Bestemte meg for å gå inn, tok fatt på den doble, monumentale trappa opp i andre etasje. Kikka ned på beina som arbeida, så opp mot toppen og rett inn i et par øyne, en mann på et maleri, og ei kvinne, begge halvnakne, hutrende, småløpende, vekk fra ei svart og truende sky.

Uttrykket i øynene og holdningen i de tumlende kroppene, er det engstelse, skam, fortvilelse, eller noe annet og mer enn det, og jeg tenker: det er meg, det er min livsfølelse. Jeg går bort til maleriet, kikker på den lille gullplaketten ved nederste rammekant. Hans Heyerdahl, Adam og Eva drives ut av Paradiset. Jaså, intet mindre. 

Les mer «Kunnskapens tre / Ellen Grimsmo Foros» →

Les mer «BRUTALITET OG SKJØNNHET» →

Michael Pinsky

Pollution Pods

Ikke så langt unna hvor jeg sitter akkurat nå, på andre siden Trondhjæmsfjorden, ligger Tautra. En knøttliten øy, ikke kjent for stort mer enn at det er et gammelt kloster der, og i det siste som et viktig utgangspunkt for Pollution Pods av Michael Pinksy – en portabel forurensingsinstallasjon. Luftkvaliteten på Tautra er begynnelsen på en alt mer krevende ekskursjon i pusting, sammen med de noe mer tettbefolkede geografiske punktene London, New Delhi, Beijing, og Sao Paolo. Den oppmerksomme ser øyeblikkelig forbindelsen mellom de fire sistnevnte; dette er steder hvor det å puste i varierende grad forkorter livslengden og reduserer luktesansen. Den smarte skjønner at Tautra er å foretrekke, med mindre man hadde tenkt seg på kino eller puben.

Les mer «Akkurat her, akkurat nå» →

/ Hilde Honerud, from the Exhibition «It is a Light Which Objectifies Everything and Confirms Nothing», 2019. Foto: Øystein Thorvaldsen

«An international environmental action for the public sphere of expressions is required.»

Where and how will authors and artists express themselves during the life-threatening nature upheavals? The journal Vinduet recently interviewed some authors under the title “Norwegian literature today.” A couple of them questioned whether authors should speak out in public debates. Not a word was mentioned of the climate exacerbations. Was it the journal or the authors that left the impression of an understanding of literature that is out of touch with reality?

Discussions are ongoing in several countries. Authors are called for in the public conversation, or in what is left of it. Maybe the authors simply must learn how to write and express themselves in an environmentally damaged media-sphere. History will judge us if we continue to employ the purely literary, without reflecting on the threats against our whole future as humans and writers.

Les mer «Fighting Spirit and Communication Trash / Freddy Fjellheim» →