Photo: Natasha Kravchuk

Det er allment kjent at i Sovjetunionen havnet barna til «folkets fiender» under oppsyn av statlige sikkerhetstjenester. Bestefaren min var nettopp et av slike barn og fikk oppleve alle «fordelene» med et sånt oppsyn. Men det er ikke det jeg vil snakke om. Selv om jeg var barnebarnet til en av folkets fiender, skilte jeg meg ikke ut på noen måte. Jeg var en helt vanlig russisktalende gutt fra Donetsk som frem til tjueårene sine var helt uvitende om den sanne historien, verken om familien sin eller om fedrelandet sitt.  

Ut av polykrisen

Alt kan eies og kontrolleres i dagens verden, fra strender og skoger til blodprøver og sinnsstemninger. Kampen for frihet og rettferdighet er en kamp mot eiendom og for allmenningen.

Plutselig er det krise overalt, enten vi retter blikket mot matpriser, krig, klima eller demokratiske institusjoner. Nå er jo ikke krise et nytt ord. I antikkens Hellas ble krisis (κρίσις) ofte brukt som et medisinsk begrep. I mangel på antibiotika og vaksiner var krisen et vendepunkt med to mulige utfall: Du døde, eller du ble frisk. I den teknovitenskapelige tidsalder leter vi etter krisenes årsaker for å finne en vei ut av labyrinten. Noen av de større navngitte krisene i vår levetid har vært oljekrisen, dot com-krisen og finanskrisen, som alle førte til økonomisk destabilisering og sosial misnøye. Likevel er det noe som er nytt i det 21. århundrets tredje tiår: Krisestemningen flyter nå i modernitetens hjerteblod.

Photo: Lars Verket

It is possible to think like a mountain, Aldo Leopold famously suggests in his seminal book A Sand County Almanac (Leopold 1949). In light of this observation, I ask: is it possible to love like a mountain or at least love the mountain—an inanimate (e.g., stones) part of the world? I propose that such love can be practiced. To explain how that can be done, I coin the concept of ecological love (Lysaker 2020b). In the following, I outline that term and relate it to the experience of ecological grief.

En uskyldig og stimulerende leg er: Hvilken bog ville du tage med hvis du strandede på en øde ø? Sandsynligheden for at strande på en øde ø er dog forsvindende lille. Det realistiske spørgsmål må i stedet være: Hvilken bog ville du tage med hvis du blev tvunget til at flygte? Og svaret på det spørgsmål er rimeligvis: Ingen. Mobiltelefon, varmt tøj og vand virker som mere oplagte genstande. Men hvis man nu alligevel skulle få mulighed for at tage en bog med så burde den bog være Homers Iliaden – sangen om Ilion, sangen om grækernes 10 år lange krig mod Troja – også selvom den er tung. For Iliaden er af mange grunde den nødvendigste bog der findes. Den beroliger og trøster alene via heksameterets stadige fastholdelse og udvidelse af tiden. Den viser menneskelivet frem som det er: Med dårskab og dumhed, kærlighed og kløgt. Den er et læredigt som lærer os hvad krig er og hvilke konsekvenser den har. Den lærer os om, hvordan vi skal huske de døde, hvordan vi tager deres historier med os. Og sidst men ikke mindst så tilbyder den os et glimt af, hvordan vi kan forholde os til krigen, hvis vi vil undgå at den overhovedet går i gang.

Eit taust språk

Då eg gjekk på ungdomsskulen skjedde det brått. Læraren bad meg om å lesa høgt. Og som frå ingenstad kom brått ei redsle over meg som heilt overvelda meg. Eg liksom forsvann inn i redsla og var berre den. Eg reiste meg og sprang ut or klasserommet.

I morgentimene lørdag den 14. april 2018 ble de forbrente levningene av en framstående New York-advokat, David S. Buckel funnet i Prospect Park. Ifølge brevet han etterlot seg, tente han på seg selv for å skape oppmerksomhet omkring de ødeleggende virkningene fossile brennstoffer har for den enkelte og planeten som helhet. «Forurensning ødelegger planeten og sørger for at luften, jorden, vannet og været blir ubeboelig», skrev han. «De fleste mennesker på jorden puster nå inn luft som er blitt usunn på grunn av fossilt brensel, og mange dør derfor tidlig – min tidlige død på grunn av fossilt brensel gjenspeiler hva vi gjør med oss selv». I hans egen dødelighets mikrokosmos gjenskapte Buckel de makrokosmiske konsekvensene av fortsatt bruk av kull, olje og naturgass i energiproduksjonen. Vi brenner vi oss kollektivt til døde, antydet han, samtidig som vi trekker med oss utallige andre arter og selve planetens levelighet inn i katastrofen.

Vi, de ufødte, kommer til å hate dere.

Vi kommer til å forbanne deres navn og alt dere stod for. Vi vil forbanne det dere hadde kjært, som først og fremst var dere selv og deres egen bekvemmelighet.

Hatet skal brenne hvitglødende. Vi skal danse på gravene deres, hvor vi står til knes i gjørme, hvor regnet som aldri stopper trenger stadig lenger ned i det fuktige tynne jordlaget over knoklene deres.

Photo: Märta Thisner

Ahmad Shamloo och poetens solidaritet med folket

1954 skriver Ahmad Shamloo:
Jag är den gemensamma smärtan
Skrik mig^[1]

Dear friend,

Since the beginning of the full-scale Russian invasion, I have lost almost all words. They have become so tiny in the shadows of griefs and pains that they are hardly to be found among the latter. The very words that used to be a home for my restless thinking are now a lonely wall of a house bombed by the Russians, with only two sides: testimony and resistance. Language has no other forms nowadays than testimony: the testimony of those who have lived or continue to live in the catastrophe; and it has no other purpose than resistance: the resistance to those who deny your very existence. Everything else around is absorbed by the silence that settles in the destroyed cities and villages, in the yards and basements, among the lumps of concrete, metal, pieces of cloth and furniture, invisible mines and tripwires in houses and gardens, broken glass pieces, mangled trees, and blackened blood. Perhaps it would be easier to talk about all of this at a certain distance, and perhaps the right words, texts, and books about Russian crimes will be discovered by those who have never known this silence but will open themselves to it, so will be able to find its scattered signs everywhere. It is quite possible that they won’t even be Ukrainians; perhaps they will be Norwegians: yourself, your colleagues, or friends. I would like it to be so.

Der er en ting, jeg frygter, når vi taler om kunst og klima: Didaktikken.

Den kunst, der beskæftiger sig med klimasammenbruddet, løber altid en fare for, at indskrænke sig til sit oplysende formål og ikke komme længere end det didaktiske og pædagogiske. Robert Louis Stevenson advarede i et af sine erindringsstykker, “Across the Plains”, mod den realisme, “der består af mudder og gammelt jern, billigt begær og billig frygt”, og så fortalt han en fabel om en munk, der forlader sit kloster og går ud i skoven for at lytte til en fugls triller. Da munken vender tilbage, viser det sig, at han har været borte i halvtreds år. Det er måske ikke realisme, men poesi, en poesi, vi kan lære mere af end mange bind fyldt med didaktiske pegefingre.

Photo: Valentyn Kuzan

Russia’s aggression against Ukraine, which has been ongoing since 2014 and took the form of an open armed invasion in 2022, was from the very beginning centered around the region called Donbas. In Russian (and often also in foreign pro-Russian) media, this region is considered as “having the right to self-determination”, “debatable” or – in line with Putin’s pseudo-history – even “historically Russian”. Russian ideological and political manipulation around Donbas is often compared with the situation around the Georgian regions of Abkhazia and South Ossetia, which also gained pseudo-independence due to military support of the Russian Federation and have remained in their status of unrecognized states under Russian political and military control to the present day. However, the independence aspirations of the peoples of Abkhazia and Ossetia were based on the obvious ethnic identity, cultural and linguistic specificity, which determined the distinctiveness of these groups against the background of the cultural landscape of the region. We cannot see anything like that in Donbas.