By David Farrier

Late one summer night in 1949, the British archaeologist Jacquetta Hawkes went out into her small back garden in north London, and lay down. She sensed the bedrock covered by its thin layer of soil, and felt the hard ground pressing her flesh against her bones.

Shimmering through the leaves and out beyond the black lines of her neighbours’ chimney pots were the stars, beacons ‘whose light left them long before there were eyes on this planet to receive it’, as she put it in A Land (1951), her classic book of imaginative nature writing.

We are accustomed to the idea of geology and astronomy speaking the secrets of ‘deep time’, the immense arc of non-human history that shaped the world as we perceive it. Hawkes’s lyrical meditation mingles the intimate and the eternal, the biological and the inanimate, the domestic with a sense of deep time that is very much of its time. The state of the topsoil was a matter of genuine concern in a country wearied by wartime rationing, while land itself rises into focus just as Britain is rethinking its place in the world. But in lying down in her garden, Hawkes also lies on the far side of a fundamental boundary. A Land was written at the cusp of the Holocene; we, on the other hand, read it in the Anthropocene. Les mer «DEEP TIME’S UNCANNY FUTURE IS FULL OF GHOSTLY HUMAN TRACES» →

Korallreven, havets regnskogar. Trots att de täcker ett par procent av havsbottnen, utgör de habitat för en fjärdedel av allt liv i haven.

Kanariefågeln i kolgruvan är en ofta använd liknelse i miljödebatten. Den kommer från koldistrikten i England, där risken för kvävningsdöd ständigt lurade nere i gruvorterna. När som helst under arbetet bland sten och rök kunde den luktlösa, transparenta kolmonoxiden – ”the silent killer” – tränga fram. En kanariefågel, med sina känsligare lungor, placerades i en bur i gruvgången. När fågeln burrade upp sig, tycktes få panik, var det dags att illa kvickt ta sig upp.

I vår tid brukar Arktis smältande sommaris beskrivas som klimatsystemets skälvande burfågel. Signalen: hettan kommer. Kolmonoxiden har blivit koldioxid. Ett växande lock av gas över jorden. Les mer «Jonas Gren: Kanariefågeln i klimatgruvan» →

I am here today, as a philosopher and human being, to show my support for this historic lawsuit.

To me it is an easy decision, a no-brainer. If all the oil still to be found on this planet is extracted and released into the atmosphere, our civilization will quite simply not survive. To go after the most distant and extreme oil on earth simply cannot be lawful, to ours or future generations.

An important basis for all ethics has been The Golden Rule or the Principle of Reciprocity: you shall do unto others as you would have them do unto you. But the golden rule can no longer just have a horizontal dimension. In other words: A «we» and «the others». We must realise that the Principle of Reciprocity also has a vertical dimension: you shall do to the next generation what you wished the previous generation had done to you.

It’s as simple as that. You shall love your neighbour as you love yourself. This must obviously include your neighbour generation. It has to include absolutely everyone who will live on the Earth after us. Les mer «Statement from Jostein Gaarder / Norwegian Environmental Organizations sues Norway over Arctic Oil Drilling» →

Foto: Oddleiv Apneseth

Når nokon melder seg til orde uventa frå ”periferien”, kan det høve å helse særskild.

Før fanst det noko dei kalla romersk helsing. Det tykkjer eg høyrest bra så eg helsar med det, dei greidde jo skape storarta fred desse, sjølv om dei var ikkje heilt fredelege. Pax Romana.

Ørlite grand som glimt, såkalla verefilosofi (værenstenkning på bokmålet): Eg helsar det verande.Det er det aller første. Dette forunderlege at noko i det heile er, finst, i staden for det motsette, nemleg at 0 er og at ingenting finst, ikkje eit univers. Eg helsar det verande som er i fart dvs eigenleg alt, for i partikkelnivå er jo alt i fart seier fysikarane. Les mer «Økopolitikk og eksistensialisme» →

Foto: Kjetil Alsvik

Me var ikkje fattige kring 1970. Velstanden i samfunnet var så høg at mange evnerike unge menneske styrte unna dei jobbane som gav høgast inntekt, og tok utdanning i noko som dei likte og interesserte seg for. Husprisane var lågare, og me hadde kjøleskåp og vaskemaskin og kunne dusja så ofte me ville. Bilane gjekk like fort som no, og flyreisene var mykje raskare fordi me slapp all kontrollen før me gjekk ombord.

            Me var heller ikkje uvitande om forureining og ressurskrise. Sjølv om det berre fanst halvparten så mange menneske i verda som no, hadde me lenge vore klar over at jordkloten var i ferd med å gå under i skit.

            Me skulle akkurat til å gjera noko med det. Så fann dei olje i Nordsjøen. Les mer «Solveig Aareskjold: Total luksus» →

Af Helene Hagel

’Naturen’ er måske et af de mest komplekse ord i det moderne sprog. Det optræder i så mange afskygninger, i så forskellige kontekster, at selve konceptet har en fundamental flertydighed og uklarhed.

Naturen er i dag både den materielle verden og hele universet; det grundlæggende fundament for eksistens; de elementære drivkræfter for al liv; naturvidenskabens genstandsfelt; tidsløse og universelle love; evolution; det ikke-menneskelige og ikke-sociale og det ikke-intellektuelle og spirituelle. Vi kan aldrig helt forstå naturen, men naturen er alligevel måden, vi giver verden og dele af os selv mening på.

Forholdet mellem ’natur’ og ’samfund’ har altid været det fundamentale organiserende princip for politisk tænkning på miljø- og klimaområdet og dermed er den måde, vi forstår ’naturen’ på, med til at forme vores handlinger (og ikke-handlinger). Les mer «HVORDAN SKAL VI LEVE?» →

Av Sunniva Gylver / FOTO: Lars Oddbjørn Flydal

«Så vidunderlige dere enn er, kjære nordmenn, dere må innse fakta: Norge må slutte å bore etter mer olje.»

Kommentaren falt under klimakonferansen i Durham. Den ble visstnok avvist av noen norske kirkelige delegater, som mente det var et lite konstruktivt innspill. Jeg skjønner det. Som en statsstøttet folkekirke, fullstendig avhengig av en oljebasert statlig økonomi, står Den norske kirke midt i dette med begge beina. Med vår avhengighet av oljen, kan man få abstinenser bare ved tanken. Et Norge uten oljeproduksjon (begrepet tilslører at olje egentlig ikke er noe vi mennesker produserer, men et lager vi tømmer) er rett og slett vanskelig å se for seg. Kirken sliter vel nok med sitt eget dommedags-omdømme, om ikke vi skal ta over miljøbevegelsens svoveltale i tillegg, preke helvete på begge sider av døden, og rope ut hvilken katastrofe av bibelske dimensjoner som er under oppseiling her og nå? Les mer «DEN SISTE OLJE» →

Av Arne Johan Vetlesen

Har politikerne vi har valgt til å styre landet forstått noe som helst av klimakrisen de snakker om? Nei.

   Når svaret er negativt, kunne man tro det skyldes det ofte påpekte gapet mellom hva politikerne sier de skal gjøre, og hva de faktisk gjør, nemlig lite eller ingenting. Erna Solbergs uttalelser på Oljemessen nylig om at Høyre, sammen med Frp, ikke på noen måte har gitt opp å iverksette oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, bør ikke overraske noen. Ei heller at Jonas Gahr Støre ikke oppgir Ap’s ønske om konsekvensutredning.

Når toget har gått for å fortsette i det gamle nærings- og utslippssporet, så skyldes det følgende fakta: Samtlige siste femten måneder har satt nye varmerekorder – mars var 1,35 grader varmere enn normalen for 1951-1980, og hele 1,55-1,75 grader over det førindustrielle nivået. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har ligger over 400 ppm., det vil si godt over det nivået som klimaforskeren James Hansen har erklært som «game over». Trenden er entydig: hvert år settes ny varmerekord. Les mer «Arne Johan Vetlesen: Oljeforbudet» →

Av Agnar Lirhus

Sørhellingene grønnes og jordene damper i varmen. Alt strutter denne solfulle dagen, knoppene på trær og busker ligner de første antydningene til bryster, eller de klumpete knoklene på ungdommer: håndledd, albue, kne, ankel. Hvor mange år vil det ta før artsnavnene er glemt? Han skriver en privat flora. Slik er knoppskytingen i år: Funn #1: Klovelignende knopp, partået som geiter, med svarte pigger i bakkant, lik negler. Funn #2: Artisjokklignende knopp som opptrer i klaser, grønne blader med tykk, lilla tupp. Han skriver: Artsnavnene forteller ikke annet enn at inndelingen av naturen gjorde det mulig å beskrive og differensiere tannhjul, flenser, stempler, mikrochips. Hva om jeg likevel tok på hatten til de store naturoppdagerne og skrev min egen flora? Da måtte forandringen ligge som en mulighet i blyantstrekene, og floraen måtte være utstyrt med beskrivelser av klover, geiter, artisjokker. Et bibliotek i et bibliotek i et bibliotek. Et liv i en kropp i atmosfæren. Hva skal jeg med navnene? Les mer «Grønnglimt. Hvitglimt.» →

Foto: Lea Meilandt

Dagtemperaturen strejfer efterhånden de tolv grader. Alt vokser, og vores grund dufter grønt. Vi spiser skvalderkålsskud, mælkebøtte og spinat. Læggekartoflerne, som vi har haft med fra lejligheden, er spiret i vinterens løb. De giver allerede nye kartofler. Kenneth er færdig med ydermurene, taget og skillevæggene.
– Det er utroligt, hvad du kan, siger jeg.
Han har lært det hele af sin far. Selvom han aldrig uddannede sig til tømrer, var han god til at regne og planlægge byggerier. De andre arbejdsmænd havde bare deres kræfter, men de var heller ikke uvæsentlige, når de store master skulle rejses, for at liftsystemet kunne blive udvidet. Les mer «Charlotte Weitze: Feld nordmannsgranen» →

Foto: Mattis Sandblad/VG

«Tenk hvor vanskelig det er å gi språk til den ufattelige komplekse og rike verden vi lever i. Bare de største dikterne klarer det. Hvor uendelig mye vanskeligere vil det være å gi språk til det naturtapet Steinar Opstad vier sin oppmerksomhet».

Klimaaksjonen har møtt Jostein Gaarder for å utveksle om Steinar Opstads dikt Bibliotek, skrevet for denne nettsiden, og en artikkel av den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener, Dypøkologi og nødvendigheten av en økologisk revolusjon. Vi møtes i Bibliotekbaren på Bristol der et selskap med franske turister konkurrerer om å snakke høyest på det syngende språket sitt. Den økende gaffelklirringen mot hvitt porselen minner om en komposisjon av John Cage. Les mer «Samtale med Jostein Gaarder: Franske gloser og en overopphetet atmosfære» →

/ Foto: Natur og Ungdom

Silje Lundberg har aksjonert, fastet og lenket seg for klimaet i mer enn ti år. Nå har hun gått fra Natur og Ungdom til Naturvernforbundet DER HUN jobber for å få med seg folk flest i KLIMAKAMPEN.

Ja tin oss menneske

Ja tin oss menneske

en utopi for oss

en dystopi for deg

// Torgeir Rebolledo Pedersen – «Mammut». Libretto til en mikro-opera / Opera buffo for mannskor

Du har vært aktiv i norsk miljøbevegelse så og si hele livet. Hvor synes du bevegelsen står i dag?

Jeg vil si den står sterkt, i hvert fall sterkere i folket enn hos politikerne som styrer. Vi ser det på medlemstallene i miljøorganisasjonene, de øker både hos oss i Naturvernforbundet og i de andre. Det tydelig i meningsmålinger at befolkningen er villig til mer enn politikerne tror, for eksempel å la bilen stå i Oslo sentrum, og flertallet er mot oljeboring i Lofoten. Med det bakteppet er det ekstra utfordrende at denne regjeringen fører en miljøpolitikk som er alt annet enn ambisiøs. Les mer «Silje Ask Lundberg: Miljøaktivisten» →

På disse sidene leter vi etter et språk for en virkelighetserfaring så omfattende at vi ofte må vedstå oss overveldelse og famling. Les mer «MANGFOLDETS ENHET» →

Fotografier: Sosialantropologisk institutt, UiO.

-Jeg har spilt squash i dag tidlig. Sønnen min sier at det er viktig å få i seg raske karbohydrater etter trening, så jeg kjøpte disse nøttene. De er kanskje ikke så raske, men de får gjøre nytten, sier Eriksen og setter seg overfor meg.

Vi har begge med oss utskrifter av to tekster fra Forfatternes klimaaksjon: Inger Elisabeth Hansens dikt om korallrevet Lophelia utenfor Fredrikstad, og danske Victor Boy Lindholms intervju med litteraturprofessor og forfatter av boken Dark Ecology, Timothy Morton.

-Hvordan leser du diktet til Inger Elisabeth Hansen?

-Det er helt klart et politisk dikt. Jeg tenker umiddelbart på nyliberalisme og fremmedgjøring. Men man kan også se det i en større sammenheng, og si at diktets tema er politikkens forfall til administrasjon, forbundet med fremveksten av byråkrati og teknokrati på begynnelsen av 1800-tallet. Hansen er inne på det, med referansen til Marx og Engels: «Når politikken er slutt, sa Engels, får vi en administrasjon av ting». Les mer «Thomas Hylland Eriksen: «En tolkende tilnærming til naturen»» →

Av Gregers Andersen 

I 2009 udkom der en bog i Storbritannien, hvis konklusion alle danske politikere i dag burde have med i deres tanker og daglige arbejde .

Konklusionen lyder: ”Den økonomiske vækst, der så længe har været fremskridtets motor, har snart udspillet sin pligt i de rige lande . Ikke alene har øget trivsel og glæde ikke været resultatet af perioder med økonomisk vækst, men antallet af angsttilfælde, depressioner og talrige andre problemer har over en længere årrække været tiltagende . Befolkningen i de rige lande er nået til enden på en lang historisk rejse .” Denne konklusion, som de to professorer Richard Wilkinson og Kate Pickett underbygger gennem et bredt statistisk materiale i Lighed – hvorfor alle klarer sig bedre i lige samfund, er vigtig af flere årsager . Ifølge de to forfattere selv er trivslens afkobling fra den økonomiske vækst for eksempel et udtryk for, at den stadigt voksende ulighed i verdens rigeste samfund fører til samfund med mindre sundhed, glæde og velvære . Men som de også fremhæver, har den ved tærsklen til Antropocæn ligeledes en stærkt økologisk betydning . For vi lever i en tid, hvor også klimaforandringerne og den økologiske systemkrise med al tydelighed illustrerer, at vækstimperativet ikke automatisk fører til bedre liv eller en bedre fremtid . Det er helt enkelt sådan, at samfund verden over står over for udfordringer, der kræver langt mere komplekse svar end blot: ’Mere vækst!’ Les mer «En vej ud af hjælpeløsheden» →

By Jenna Coughlin 

Based on two presentations given at the Center for Research in Contemporary Poetry (CERCOP) conference “Experiments in Contemporary Poetry” on December 3-5, 2015 in Aalborg, Denmark and at the Department of Linguistics and Scandinavian Studies at the University of Oslo on December 7, 2015

         Norwegian nature became central to Norwegian national identity during the 19th century period of nation building in part through the medium of poetry. The uniqueness of Norwegian nature was important to the nation-building project, and it was important too that the language be unique—that is, distinct from other national languages. During the latter half of the 19^th century, changes in transportation and agricultural systems, along with increased human mobility, posed challenges to the idea of the uniqueness of Norwegian nature. From the latter half of the 20^th century, further challenges to the representation of nature as a unique aspect of national identity were posed first by pollution and then climate change. These threats, in particular, created an awareness of the porous nature of place—ecology has no respect for national borders and, as such, concern for the kind of “nature” that provides a basis for national identity is not necessarily sufficient to promote policy that protects the planet.     Les mer «“Language and Language Metaphors in the Norwegian Writer’s Climate Campaign §112”» →