Claudy Jongstra (1963) er en nederlandsk kunstner, internasjonalt kjent for sine store filtinstallasjoner. Disse befinner seg i offentlige rom på mange steder i verden, fra Lincoln Center i New York til Amsterdams offentlige bibliotek. Hennes metoder og arbeidsprosesser er fundert i dyp respekt for naturen, i bærekraftige handlinger og i ærbødighet for de fantastiske egenskapene hos materialene hun benytter seg av. Jongstra er bosatt på en gård i Friesland hvor hun, sammen med et lite team av medarbeidere, forvalter, dyrker og har kontroll over alle prosesser. Dette gir henne en unik oversikt og innsikt i alle deler av arbeidet, og ikke minst gjør det henne så å si selvforsynt. Hun har sin egen saueflokk som gir henne fiber, hun dyrker planter for å farge fiberen og hun holder til og med bier. Alt hun gjør er knyttet til det å arbeide med hendene. Hun er levende opptatt av kulturarv og håndverkstradisjoner. Uten den kunnskapen og de erfaringene som dette gir oss, mister vi kontakten med naturen og det levende livet rundt oss, mener hun.
I vippepunktet / Sara Sølberg
Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik
Metanisen under havbunnen er vanligvis stabil, men ved undersjøiske jordskred kan gassen frigjøres i bobler som utvider seg eksplosivt og jager opp mot havoverflaten. Et skip som ligger i veien for en slik boble suges umiddelbart ned til havets bunn. Er boblen stor nok kan den også skape vakuum i luftrommet, slik at fly mister høyde og trekkes ned i dypet. Varmere hav frigjør mer metangass. Hundrevis av gigatonn nedfrosset metan venter under havbunnen på å omdannes til metangass og slippes løs – opp fra havet og ut i atmosfæren, for der å bidra i den globale oppvarmingen. I overgangen mellom paleocen og eocen skjedde lignende store endringen i hav og atmosfæresirkulasjonen, temperaturen økte, havene steg, oksygennivået i havene sank, liv forsvant.
Gunnar D. Hansson: (Österöd)
Foto: Jäger Arén
«Skalbärgen räknas med rätta ibland et af de största Bohus-Läns under; ty de ligga uppå Landet nästan hela quarten på somliga ställen, ifrån hafvet. Desse skalbärgen bestå af Snäcke- och Musselskal, som här äro samlade i den myckenhet, at man kan undra det så många lif lefwat i werlden». (Carl von Linné, Wästgöta-Resa, På Riksens Högloflige Ständers Befallning Förrättad 1746)
Det gick bra en hel vecka. Riktighetsbeskrivare,
inte poet, som danskan sa. Sedan återfall, som för
de flesta. Riktigheten ville sig inte, för mycket
sjävbekräftande pedagogik, de flesta surfade vidare.
Fjärilarna steg upp (som i den danska dikten)
en sommarmorgon för niotusen år sedan.
Kanske inte mot Gud som på den tiden
knappast var påtänkt i sin senare skepnad.
Jane Hirshfield: On the Fifth Day
/Credit: dodgepoetry.org
On the fifth day
the scientists who studied the rivers
were forbidden to speak
or to study the rivers.
The scientists who studied the air
were told not to speak of the air,
and the ones who worked for the farmers
were silenced,
and the ones who worked for the bees.
Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel
I.
Ulike former for økologisk orientert diktning har etter hvert blitt et såpass utbredt fenomen at det synes rimelig å regne økopoesien som en av vår egen epokes definerende litterære fenomener.
I Norge er oppblomstringen av litteratur av denne typen tett forbundet med forfatternes klimaaksjon, hvis nettsider utgjør den viktigste plattformen for økopoetisk litteratur i norsk sammenheng. Riktignok er nettsidens ansvarlige redaktør Freddy Fjellheim tydeligvis ikke helt komfortabel med betegnelsen «økopoesi». I en kronikk i Aftenposten i 2015, snakker han istedet om «den nye poesien», men det dreier seg ikke desto mindre fremdeles om en økologisk bevisst poesi. Nettsidens ambisjon er ifølge Fjellheim å skape grunnlaget for «et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel».[1] Selv om denne formuleringen er åpen nok til å inkludere mange ulike skrivemåter, synes den for poesiens vedkommende likevel å innebære et krav om at poeten på en eller annen måte må gi seg i kast med den trusselen klimakrisen representerer. Spørsmålet blir da om poesien kan leve med et slikt krav – må ikke poesien være fri dersom den i det hele tatt skal være?
Les mer «Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel»
Det hastar
Av Oddbjørn Aardalen / Foto: Privat
det hastar, snart
blir beverhyttene bensinstasjoner
utan kundar, alle nyingar
blir daue neonlys i handlegatene,
det må skaffast fleire
private kyrkjegardar for førskulebarn,
snart legg isen seg
i helvete, og alle kvinner
som skal ha barn, veit at det blir
ei soppsky, ingen
er i tvil om
kven faren er
//
Redaksjonen takker Oddbjørn Aardalen for lov til å publisere dette diktet som ble kåret til månedens dikt i Diktkammeret i februar 2016. Aardalen har utgitt flere diktsamlinger, og hans siste bok heter Bever (2016).
Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch
På vej til Legzira. / Foto: Susanne Christensen
At stå på en strand og iagttage bølgerne inspirerer ofte til en slags ærefrygt.
Skandinaviske kystlinjer kan være vilde nok, men magtbalancen ændrer sig markant når det er Atlanterhavets øjne man stirrer ind i. Dette hav har jeg stiftet bekendskab med langs den 3.500 kilometer lange marokkanske kystlinje, og her forstår man hurtigt at man bør internalisere viden om ebbe og flod. Det er en rytme af største vigtighed hvis man vil færdes på stranden, størstedelen af tiden er Atlanterhavet nemlig et humorforladt, iskoldt hav. På turiststrandene er man i rimelig sikkerhed, men de fleste strande er mindre gæstfrie. Du ser næppe dine børn forsvinde i Agadirs bølger, men en mere konfronterende og individualistisk omgang med havet passer ofte bedst; kystlinjen mod Atlanterhavet tilhører først og fremmest heroiske singulariteter med surf boards under armen.
Les mer «Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch»
Jacob Nicolai Wilse – en tidlig økolog
Av Tore Stubberud
Økologi er i dag brukt mest i dagligspråket; særlig om en del av landbruket hvor det tas hensyn til naturens sårbarhet; at den ikke skal bli ødelagt gjennom politisk og menneskelig uforstand.
Det legges da vekt på fremgangsmåter og metoder og dyrkningsmidler som skal ivareta slike hensyn. I dag er økologiske bønder registrert i Debio her i Norge. I Sverige er det Krav som gjelder. I tillegg til at dyrene skal ha mer velferd, er ideen å produsere landbruksprodukter som er sunnere; slik at konsumentene kan utsette døden, noe som er et sterkt utbredt, menneskelig, nesten evigvarende behov.
SASHA DUERR: IN LIVING COLOR
Sasha Duerr is an artist and designer who works with plant-based palettes, natural dyes and place-based recipes. She is a professor at the California College of the Arts with a joint appointment in textiles and fine arts where she designs curriculum and teaches courses in the intersection of natural color, slow food, slow fashion and social practice .
Nora Bateson: An Ecology of Assholes
Credit: Indiana Vatikiotis-Bateson
The world is a beautiful place, full of souls that want only to be loved. Humanity has achieved wondrous feats of elegance, humor, grace and poetic creativity… but there is also the asshole factor.
By asshole I mean jerk, I don’t mean murderer. Certainly murderers are assholes, but not all assholes are murderers. With all the name calling and finger pointing right now why not take a minute to apply the axioms of systems thinking and ecological patterning to something closer to home than saving the world. We all know a few assholes, and those that can admit it might confess to having even occasionally joined in on the assholery. That much is given.
Stinne Storm: At tænke på silke
1
at gentage indkøbslisten hele vejen til nærbutikken
bange for at glemme noget hun skal bruge
2
at sove med ørepropper og tage dem ud i søvne
slippe vanviddet inde i kroppen ud
3
at vågne ved at nogen klapper i hænderne to gange
åbne altandøren, luften er flad
4
at have mistet alt og ikke have arbejde
og klare sig med det der er, der bliver mindre
at tænke på silke
og syninger ned gennem silken
Fra markerne / Feltnoter, Arbois, Frankrig
Af Sofie Isager Ahl
- marts
Plantesaften er som vinstokkens blod, siger hun. Vi binder de druebærende grene rundt om stålwirerne, så tæt som mulig, så traktoren kan køre langs rækken.
Hun spørger tit, om jeg er kold. Hun fryser tydeligvis. Jeg kan ikke mærke mine tæer længere. Lerjorden sætter sig i kilotunge klumper om mine støvler. Når vi er kommet igennem en række, banker vi støvlerne mod endepælen, for at leret slipper.
«Naturen er meget stærkere end os, den skyder løs, selvom vi intet gør,» hun peger på de små blomster, der skyder i græsset.
”Men det finnes inget skydd mot människan”
Av Ann Lingebrandt
Är ekopoesin framförallt förlustens poesi?
Ja, om det finns en klar skiljelinje mellan den klassiska naturlyriken och det som går under namnet ekopoesi är det kanske det akuta hotet som drar det strecket. Den dikt som idag tar naturen till ämne kan inte göra det utan en medvetenhet om vad vi riskerar att förlora, eller snarare förstöra, och om vad som redan gått förlorat genom människans försorg.
«I den mest drømmeløse av alle tider / skal vi igjen skrive dikt i aske», förkunnar Steinar Opstad i dikten «Bibliotek», skriven särskilt för Forfatternes Klimaaksjon. Med en visionär kraft låter Opstad det förflutna spegla sig i nutidens flod och bokhyllornas förkolnade manuskript berätta för oss om ”den lesende gudinnen, / hun som tolker livene våre som tegn / og rynker pannen over oss.” Nog finns det skäl att rynka pannan. Betydligt mer än papper blir till aska i vår värld. Opstad skriver:
Hør Røst
Av Aina Villanger / Foto: Finn Ståle Felberg
Hør Røst
røper et reir
reiret er
et rop
en urrøst i røysa
det ytterste øyfjellet Les mer «Hør Røst»
Terje Osmundsen: Historien om 2030 bevegelsen
Det var ikke akkurat optimistisk stemning da en gruppe unge mennesker fra UWC-nettverket møttes på Studenthytta utenfor Oslo noen vinterdager tidlig på nyåret 2017.
Jeg var invitert for å fortelle om en bok jeg lanserte i forbindelse med min 60 års dag og ble slått av frustrasjonen og nervøsiteten blant deltakerne. Verden var fortsatt i nervøs sjokktilstand etter innsettelsen av USAs nye president Donald Trump, en som i valgkampen hadde lovet å stanse klimalover, angripe frihandelen, deportere mexicanere og stenge for muslimer. Tidsvinduet for å treffe tiltak for å stanse en ukontrollert oppvarming syntes i ferd med å lukkes. Bestrebelsene for et internasjonalt samarbeid basert på tillit og åpne grenser var skrudd tiår tilbake.
Drage omsorg for denne krise
Av Andreas Vermehren Holm / Foto: Boksalongen, Litteraturhuset i Bergen
En samtale med Tomas Espedal – 9.11. 2016 Øyjordsveien, Bergen
Andreas Vermehren Holm: Du beskriver i Året en række markante nyhedsbilleder fra 2015. Fortælleren kæmper med at forstå den fulde dybde af de ting, der er hændt i verden og i hans eget liv. Er denne kamp mellem virkelighed og uvirkelighed et grundlæggende fænomen i dag?
Tomas Espedal: Nyhederne giver et indirekte billede af en ulykke, der er sket ud fra Lampedusas kyst. Lyden af nyhederne bliver forstyrret af lyden af kaffemaskinen; de blander sig. Kaffemaskinen overdøver formidlingen af den tragiske begivenhed. Han smager på kaffen. Han hører ikke det rigtige dødstal, får ikke alle detaljer med. Han er modtageren af tragedier.
AVH: Forudsætningerne for hans oplevelse af virkelighed er svækkede.
TE: Der opstår en fundamental fremmedgørelse i den måde at modtage verden på. Han hører det der bliver sagt og mærker det rent kropsligt, men det bliver forstyrret, mister følelsen af virkelighed, der opstår en afstand og den afstand er reel.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 