Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
– Hvordan kommuniserer man klimakrisa mest effektivt? Hva er din strategi?
– Jeg tror vi trenger en kombinasjon av å vise alvoret i klimakrisa og samtidig at det går an å løse den. Hvis vi mister trua på det, er det fare for at folk ikke lenger vil være med på den store jobben som faktisk må gjøres. Nå trenger vi ikke lenger snakke om hvorvidt klimaendringene skjer, vi kan snakke om hvordan vi skal løse dem og mobilisere folk til å være med på den jobben.
Hold din svinesti karbonfri, sier individualistene
La ikke sinnet få ta overhånd, hvisker forsvareren
La ikke sannheten få ta overhånd, råder aktor
Lyv ærlig og anstendig, mumler dommeren
Dikt diktene underfulle, tankeklare og paradoksale, nynner poetene
Lag bøker som leser seg selv, skriver linjemakerne
Skriv bøker som varer et helt år, klinger falskmynterne
Gå stille i dørene, smeller dørvokterne i det norske drømmehuset.
Snakk aldri rett ut om smerte, nederlag og sinne, erklærer 22.juli-sensuren
Når vi som er beskutt med kuler blir behandlet så dårlig, hvordan står det da til med andre sjuke og elendige i Norge, sa AUF-lederen, ti år etter massakren på Utøya.
Den gyldne middelvei er veien til rundkjøringene, hold til høyre mens du holder til venstre
Veien til suksess er brolagt med gode emosjoner, brummer senterpartistene
Av måneskinn gror det ingenting, diktet en rakrygget norsk forfatter
Hysj, hysj, hysj, kveder midddelklassekoret fra den svarte klimatragedien.
Gjør deg selv forsvinnende liten, deretter usynlig, dikterer NAV-diktaturet.
Hold norge rent, kauker de munnskitne rasistene.
De lune stuene er den norske middelklassens mentale lystgasskammer.
De sydvendte terrassene stedet der solnedgangene får et bittersøtt skjær av campari.
De passive ordene, et brekningsmiddel.
Men kom igjen!
Innvandrerne lærer oss den stille protestens tålmodighet.
Extinction Rebellion beviser at kroppene våre har politisk tyngde.
Fribyforfatterne viser oss hjerteveien til sivil ulydighet
Hjertet, et lytterom som sanser mennesker og dyr, spurv og akeleje
Selv et reptil har vage minner om stjerner, fall og sandkorn
Biene byr hverandre på matfatet og samarbeider for overlevelse?
Hvert tre i hver skog har snakka sammen i uminnelige tider
og kjenner koden, for hele, naturens, overlevelse
I England er sopprøttene i føringa med et eiendomsløst nettverk
som popper opp på private eiendommer over hele landet, underground activities
Okay.
I dette diktet ble poesien demontert i sine ulike bestanddeler,
slik at du og dere kan bli hørselens poeter, lyttekunstens dikt
men den som går ut døra fra denne salen
kan velge om det skjer med likegyldighetens eller samvittighetens stemme
det finnes ingen mellomting
spillet er over
kloden koker
mennesker flykter
tiden krymper
klar, ferdig, kamp!
///
Poesiforestillingen til Årets Poesi i Grenseland hadde det brennheite temaet «Undertrykkelse, frigjøring og sivil ulydighet».
De iranske poetene Asieh Amini, Fatemeh Ekhtesari og Benyamin Farnam var våre æresgjester, alle tre med status som Fribyforfattere, bosatt i henholdsvis Trondheim, Lillehammer og Oslo. Vi hadde også æren av å invitere Nils-Øivind Haagensen, Marte Huke og Kathleen Rani Hagen. Festivalsjef Freddy Fjellheim fremførte bl.a. diktet du kan lese ovenfor.
Festivalen bestilte nykomponert musikk av Rodrigo Villagra, samt nyskrevne dikt og gjendiktninger. Disse vil bli publiserte på dette nesttstedet i ukene som kommer. Asieh Aminis dikt ble gjendiktet til norsk av Marte Huke. Nina Zandjani har gjendiktet Fatemeh Ekhtesaris dikt , mens Benyamin Farnams dikt er gjendiktet av Momme Izadi og Øyvind Berg. Alt sammen takket være støtte fra Norsk Kulturråd, Norsk Forfattersentrum og Fredrikstad kommune.
Poesiforestillingen var også et samarbeid med Forfatternes klimaaksjon. Vi lot sakprosa-serien om sivil ulydighet bli grunnlaget for poesifestivalen. På denne nettsiden har du de siste månedene kunnet lese berørende og tankevekkende tekster om nettopp det temaet. Her er prosaserien som dannet opptakten til poesien:
– Hva er de tre viktigste klimatiltakene til Arbeiderpartiet?
– Det første er å sørge for og bidra til at vi selv og resten av verden går fra fossil til fornybar energi. Det andre er å sørge for at vi går fra en bruk- og kastøkonomi til en ombruksøkonomi. Det tredje er at vi skal bli mye flinkere til å forvalte biologisk mangfold og naturens egen evne til å binde karbon.
It`s called a human trap. Rulletrapp. Det mest underlege, er at eg etterpå skulle ønske at eg ikkje hadde revet meg laus. Villdyr. Viljelaus. Vaniljesaus.
Kvar er du når du ikkje er inni tankane mine?
Du sagar hol i rommet, slik at stjernene kjem inn. Så bråkar du med slagborren. Stillheita som budde inni natta, blir flerra opp. Snart er taket borte. Du stoppar ikkje. Til slutt tek du restane av rommet og puttar i svarte søppelsekkar. Du knyt knute på sekkane, som om du var redd for at rommet skulle freiste å kome ut. Så set du deg ned på golvet, og ser på skogen rundt deg. Den gamle mursteinspipa, er ein monolitt bak ryggen din.
Habitat. Eg fyrer opp i omnen. Snart står sola opp, og når eg vaknar er du ikkje her.)
– Hva var din første personlige reaksjon på IPCC-rapporten?
– Først og fremst gjør den meg fast bestemt på at det er nødvendig med rask handling. Det er ingenting nytt i at klimakrisa er alvorlig, men rapporten gir oss enda bedre argumenter, fordi den slår så tydelig fast sammenhengen mellom menneskeskapte klimaendringer og ekstremværet vi ser rundt oss. Klimakrisa er ikke lenger noe vi frykter for framtida, men noe som er i gang.
– Under mandagens partilederdebatt sa du at Rødt vil halvere oljenæringa innen 2030. Hvor mye skal dere kutte i klimagassutslipp, sett at dere får det som dere vil?
– Vi ønsker å øke klimamålene. Det vi går inn for, er 70% kutt innen 2030. De store kuttene må skje i tre sektorer: olje og gass, transport og innenlandsindustrien gjennom elektrifisering.
Mens jeg satt og skrev denne teksten, kom beskjeden om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var død. Nyheten traff oss, kollegaene hans, som en knyttneve i magen. Ikke bare var han vår fremste tillitsvalgte, lederen og sjefen vår, han var først og fremst en fagforeningskamerat, som til tross for sine 1,95 på strømpelesten sto i øyehøyde med alle han møtte.
Å sette seg ned kveldstid for å skrive, kan under slike omstendigheter være nokså krevende. Det ble ikke noe lettere av at jeg opprinnelig hadde tenkt til å skrive om nettopp sorg. Jeg ville at denne teksten skulle handle om viktigheten av, men også begrensningen i, det å kjenne på sorg over det som skjer med jorda vår, med utgangspunkt i Svante Bäckströms roman Så höjer sig landet. Hans-Christians brå død ble en veldig fysisk og konkret påminnelse om det jeg hadde tenkt skulle være et slags hovedpoeng: at det er viktig å ta seg tid til å kjenne på tristhet og å sørge, men at sorgen ikke er tilstrekkelig. Vi tenker ofte på den som en fase man må gjennom, men ikke noe blivende sted – i alle fall ikke dersom målet er å kunne handle på en framtidsrettet måte, i fellesskap med andre.
In the last months Norwegian Writers Climate Campaign §112 has published a series of articles and essays about civil disobedience, with support from Norwegian Non-Fiction Writers and Translators Association. This series leads up to the poetry festival Poesi i Grenseland (Poetry at the Border) in Fredrikstad, Norway on August 28. Here three Iranian-born and three Norwegian-born poets have been invited to delve into the matters of supression, freedom and civil disobedience. Argentine-born Rodrigo Villagra on double bass and Danish-born Emil Norman Kristiansen on drums will create the musical soundscapes in this poetry performance.
The video posted above is produced by Cabot Institute for Environment.
I en stadig mere polariseret verden har vi vænnet os til at tænke i “os” og “dem”. “Dem” er alle de fremmede, som vi hverken vil leve eller kommunikere med og slet ikke orker at forstå. De skal ikke trænge sig på i vores verden, men passe sig selv i deres egen.
Men der er stadig et stort “vi” i politik. Den globale opvarmning rammer os alle sammen. Hvis vi ikke kan blive enige med hinanden om at ændre alle de aktiviteter, fra udvinding af olie og kul til spisevaner, der øger atmosfærens indhold af CO2, så farvel til en tålelig fremtid. Vi må være lige så globale, som den opvarmning, der truer os.
Reaktionerne på sommerens klimakatastrofer får mig imidlertid til at tvivle på den fortsatte eksistens af et sådant samlende “vi”. Jeg tror, at der er ved at blive skabt et nyt skel, nemlig mellem “os” og “jer”.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 