Regnen er begyndt at falde, store tunge dråber fra en tæt himmel. Jeg rider ind under træerne i skybrynet. Jeg er barn, elleve år, måske tolv, da jeg venter der på hesten, lytter til regnen, der falder på de gule og røde og grønne blade. Så rider jeg videre ind gennem skoven, og bygen driver over, en flanke åbner sig i skyerne ude over havet, der står et kålblegt lys ned fra himmelen, forbinder alting, varmen fra hestens krop under mig, lugten af nåletræer og af eg, våd jord, og lyset bliver varmere, solen står lavt på himmelen og sender sine lange bånd af lys ind mellem stammerne. Jeg kommer ud på den anden side af skoven, hvor landskabet skråner ned mod havet, og hesten bevæger sig nedad, forsigtigt, ligesom flettende luften foran sig, hovene der glider nogle centimeter, inden de får greb i jorden, og for hvert skridt bliver min krop mere blød og åben til jeg ligesom går i ét med dyret på en måde, der et øjeblik gør det umuligt for mig at sige, om det er min hov eller hestens, umuligt at bestemme hvor min krop slutter og hestens begynder, hvad der er skovens åndedræt og mit. 

Her. Nesten i bunnen av ei nordvendt li, ti meter fra et lite tjern, står ei eldgammal gran. Den har et mosekledd skjørt, den strekker seg mot himmelen. Den har slutta å telle årringene sine, men røttene graver seg stadig bortover og ned, grana søker næring, den lytter. Drapert over grankvistene: meterlange gulgrå tråder. Rundt trådene finnes korte, tynne utstikkere, tett i tett – de ligner girlander, uten tydelig festepunkt. Det er huldrestry, skjegglav, de vokser i mengder. Her finnes nok lys og fuktighet. Lufta er den samme, den endrer seg ikke, den følger årstidene. Og huldrestryen vokser og sprer seg. Continue reading “Dette stedet finnes, eller: En gravskrift / Malin C. M. Rønning” →

Som en rar og uvitende utenforstående blir jeg møtt av lokale kvinner. Disse kvinnene er lærere, kulturarbeidere, jordmødre, sykepleiere, politikere, forskere, eller med viktige politiske eller administrative jobber.

Jeg reiser ganske ofte i Arktis, til steder som Kárášjohka, Deatnu, Guovdageaidnu, Sirbmá, Ohcejohka, i Sápmi, Emmonak og St. Marys i Alaska, og Iqaluit eller Mittimatalik i Nunavut, i Nord-Canada.

Bjørgulv Braanen foreslår i sin kommentar om klimasøksmålet 14. november å stille mitt utsagn om at vi ikke har noe demokrati å ta vare på hvis kloden går under, på hodet: «Hvis vi ikke har velfungerende politiske systemer, vil vi være ute av stand til å løse klimakrisa og redde kloden.»

   Det er jeg enig i. Derfor tar jeg avstand fra dem som betrakter ettpartistaten Kina som et klimapolitisk foregangsland. Pek ikke på demokratiet, pek i stedet på kapitalismens vekst- og profittimperativ når hinderet for å løse krisen skal identifiseres. Å gå inn for demokrati fremfor alternativene, er den enkle biten. Den vanskelige gjelder praksis: hvor godt ligger et demokrati som det norske an til tidsnok å gjøre det som trengs? 

Høyesterett får neppe siste ord om verken § 112, oljeleting i Barentshavet sørøst, internasjonale menneskerettigheter eller oljebyråkratenes skandaløse opptreden.

Rettsforhandlingene i klimasøksmålet er over. De 16 høyesterettsdommerne har logget seg av for godt. På grunn av pandemien har forhandlingene ikke funnet sted i plenumssalen i Høyesteretts hus, men i stedet har dommerne deltatt fra hver sin datamaskin. Høyesterett har altså gått digitalt, men – får man tro – neppe viralt, for syv dager i retten er ganske tørre greier å se på.

På ettermiddagen kom en jeger til leiren, svetteosen sto ut av pelsen etter den lange skituren. Vi satte oss med han rundt bålet, bød han drikke og tørka kjøtt. Han hadde funnet Bjørnen en halv dag fra leiren, i et bo djupt i skogen ved ei islagt elv. Hva skal vi kalle ham, spurte vi. Storebror, sa jegeren. Jeg vil vi skal kalle ham Storebror. Fra da av sluttet vi å nevne Bjørnen ved dens rette navn for å skydde oss fra krafta. Vi satt oppe i mørket og matet flammene mens vi snakket varsomt om Storebror og om hvordan alt skulle skje. Er Storebror ringet inn, spurte vi jegeren. Jeg har gjort det selv, sa jegeren, tre dager var jeg med ham, snevret inn ringen rundt boet hver dag.

Continue reading “Bjørn / Sigbjørn Skåden” →

“Vi må si sannheten”. Disse ordene stod på et av bannerne under de store klimademonstrasjonene nylig. 

Klodens økosystemer har reagert med naturhistorisk unntakstilstand for mennesket. Politikerne har ennå ikke tatt konsekvensene av nødsituasjonen, av frykt for populistene.  

Men sannheten om miljøsammenbruddet står ikke til forhandling, ikke på noe nivå av språket. Jeg kursiverer setningen fordi det er etablert en besynderlig form for “synsefrihet” det siste tiåret. Den løsaktige “synsefriheten” skal fremstå som demokratisk og tolerant, mens den i miljøsaken blir en bedragersk og innbilsk kunnskapsløshet. / Den gode forskningsnyheten er at kloden vil reagere raskt på reduserte CO2-utslipp.