“I think we are facing a true revolution.”
Klimarebellene
Av Line Madsen Simenstad /
Tida er ute for å skrive brev til politikere, mener Extinction Rebellion. De vil ha folket med på opprør.
17.november i fjor var London plutselig i kaos. Demonstranter hadde blokkert de fem største broene over elva Thames, og trafikken i millionbyen ble forstyrret i flere timer. Bak demonstrasjonene sto Extinction Rebellion, en ikke-voldelig bevegelse, inspirert av Mahatma Gandhi, Sufragettene og den amerikanske borgerrettighetskampen. De maner til sivil ulydighet for å tvinge myndigheter til å redde verden fra klimakatastrofe.
Under den store aksjonsdagen i London var det ikke mer enn en måned siden Extinction Rebellion hadde blitt stiftet, men opprøret tiltrakk seg 6000 demonstranter. Flere enn 70 av dem ble arrestert. Siden denne aksjonen ar Extinction Rebellion dukket opp flere steder i verden, nå også i Norge. Med seg har de blant andre de 25 kulturpersonene som i midten av mars skrev et opprop der de erklærer samfunnspakten for brutt, ”ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikke-voldelig opprør sammen med oss.”
Ja, hva er egentlig Extinction Rebellion? Vi får noen svar i et intervju med Vjolla Elisa Emiri, som er tilknyttet bevegelsens norske gren:
Lyudmila Chersonska / Two poems
Lyudmyla Chersonska is a Ukrainian poet and translator. She was born June 16, 1964 in Moldova. Since 1981 she has been living in Odessa, Ukraine. To date, Chersonska has published four books of poetry. Her last book talks about a Russian hybrid warfare against Ukraine.
In the following page you can read two of her poems, She Dreamed a Humanitarian Convoy and When a Country, both translated by Valzhyna Mort. / NWCC says thank you to the poet and the translator!
To Young Folks With Gratitude
Awaken us with unease, impatience and demands!
By Freddy Fjellheim / This essay was first published in the Norwegian periodical Vinduet No. 1/2014.
This is probably a helpless attempt. I am admittedly no spring chicken, and I neither speak nor write in the language of youth. My children claim that I would choose to speak latin if I could (the truth is that I couldn’t if I wanted to). I like to speak to young people, but preferably to those who speak up against me, who can handle being listened to and who ask the open-hearted questions.
Because?
Big things are happening. In the next four, five years the world and our homesteads will be in need of ingenuity, deep seeded humbleness and poignant courage. We who use the freedom of speech have to think new thoughts and bring more warmth into our languages.
Oslo / Western Cape 2018 // Line Madsen Simenstad
1
Hans første sommer blir den sommeren alt kornet dør. Han er melkebarn og tannløs. Jeg: et tjukt, melete hjerte. Dyrene slaktes i juli. Sola ligger i harde, rettvinkla felt gjennom gatene, tar seg inn gjennom vinduene og gror fast i leiligheten. Vi finner skyggene, og der beveger vi oss, sakte. Til Bunnpris, til Tøyen, til Kampen Park. Og så visner gresset i Kampen Park. Asfalten damper og skogene brenner. Bærene råtner på kjøkkenbenken. Bakgårdsgresset dør, og vi får ikke lov til å vanne. Kanskje skal han aldri kjenne til noe annet. Men blomkålen trives, og vepsen. Manetene trives. Han krabber i parkene, røsker ut det brunsvidde gresset for å smake, studere. For å legge det under seg.
Opprørserklæring
Vi støtter skolestreiken
En forbrytelse mot livet på jorden er i ferd med å finne sted. Den sjette masseutryddelsen av arter pågår, det globale økosystemet går mot et sammenbrudd om vi ikke handler omgående. Millioner av mennesker, dyr og økosystemer er allerede berørt. Livsgrunnlaget på planeten Jorden er truet.
I dag streiker skoleelever over hele Europa og i verden ellers for å kreve politisk handling mot klimaendringene som truer deres fremtid. De ber de voksne ta ansvar. Vi kan ikke la dem kjempe alene. I solidaritet med skolestreiken stiller vi oss bak det globale klimaopprøret og tilslutter oss opprørserklæringen til Extinction Rebellion Norge.
Jægeren og de som jages / Susanne Christensen
/ Johannes Fijt «Still Life With Hare and Game-Birds / Wikimedia C
Det er ham med geværet, som braser gennem underskoven. Han er ikke til at tage fejl af, han er jægeren.
At posere stolt med sit bytte på sociale medier vækker en bølge af harme, og det er forståeligt nok, men det er muligvis urimeligt at hævde at jægeren per definition er en fjende af naturen. Ofte forstår han naturen bedre – men måske på en mere nøgtern måde – end de følelsesstærke masser. Han vil argumentere for at han jager til naturens bedste. I den såkaldte byjungle mener vi også, at det er tydeligt, hvem som gør skade på planeten. Det er the 1%, som stadig insisterer på, at vi skal løse alle kriser ved at skrue tempoet op og producere mere. Det er the 1%, som har låst kontrolpanelerne fast mod en abstrakt forestilling om endeløs økonomisk vækst. Vi peger på the 1% og siger «Der er han, det er ham!» Han nikker og smiler et ræveagtigt smil og siger «Ja, det er mig, jeg har magt!», og vi råber «Af med hovedet, ned med ham!»
Climate change: narrate a history beyond the ‘triumph of humanity’ to find imaginative solutions
Wikipedia
Amanda Power, University of Oxford
One reason why people find it difficult to think about climate change and the future may be their understanding of human history. The present day is believed to be the product of centuries of development. These developments have led to a globalised world of complex states, in which daily life for most people is highly urbanised, consumerist and competitive.
By this account, humanity has triumphed over the dangers and uncertainties of the natural world, and this triumph will continue to unfold in the future. Anything else would seem to be going “backwards”, in a world where “backwardness” is pitied or despised.
But it is now clear that we haven’t triumphed. The future has become very uncertain and our way of thinking needs to change. Could new historical narratives help? How might they look?
Fattig eller rik – hvem er renest? / Ellen Foros
Hva er de langsiktige og globale konsekvensene av vår livsstil? Hvem sliter mest på livsgrunnlaget – den fattige eller den rike? Mye miljøvennlig livsstil er dyrere enn miljøfiendtlig forbruk. I våre visuelle forestillinger om renhet, bytter fattig og rik på plassen. Hvem av dem belaster natur og miljø minst?
Fillete gestalter i hopetall, med hår i klaser og en finger i nesa. Vi kjenner den skitne fattigdommen fra Dickens og musikalenes univers. Klisjeene har sin rot i virkeligheten, tydeligst om vi beveger oss i tid og rom, til kvartaler og grender hvor folk ikke har tilgang til verken personlige remedier eller offentlige sanitære systemer som gjør det lett å holde legemet fritt for stank og møkk.
Tenk overfylte gater i tidlige industribyer som Newcastle og Liverpool, tenk malingflassende sykehus og barn vandrende på søppelberg i strukturtilpassede økonomier, tenk italienske adelsmenns rapporter fra norske husmannsgrender – ikke noe klart skille mellom inne og ute, steppe, gate og gulv. Inne sover ti mennesker og et par dyr i hulter til bulter, ute flyter avfall og kloakk.
Tre dikt / Andreas Vermehren Holm
Foto: Tomas Espedal
(livsformer)
I tanken om livsformene, enhver livsform
ligger et skapende element, et bilde av liv
med enhver handling å strebe etter
direkte kontakt med sollyset
som plantene å utsette seg selv
med enhver handling, enhver bevegelse
formes et ukjent, noe større
som andre må ta imot
Sikt, sjikt, dikt av Randi Nygård
Om ein ser på orda kostyme og nasjonal geografi i ordboka, så tyder kostyme drakt og geografi vitskapen om jordoverflata og forholda der. Og drakt har med kor mykje ein kan bæra å gjera. Kor mykje kan vi og jordoverflata bæra?
På tysk liknar orda for ansikt, historie og dikt på kvarandre, Gesicht, Geschichte, Gedicht. Om ein tek vekk forstavinga ‘ge-‘ så står ein igjen med sicht, schichte, dicht, altså sikt, sjikt og tett. Ordet dikt har med fortetting å gjera. Den tyske filosofen Husserl skriv at augeblinken vi menneskjer oppfattar er ei slik fortetting av inntrykk. Det varer lenge nok til at ting heng saman for oss og kort nok til at vi får kontakt med det som skjer framfor oss. Vi ser rørsler som kontinuerlege og ikkje oppdelte, sjølv om vi blinkar. Vi har innebygde tempo som er knytt til korleis vi opplever omverda. Ein trur at dyr kan oppfatta augeblinken som både mykje raskare og saktare enn oss.
(For English, please scroll down)
Den sjette massedød / Søren Toft Høyner
Foto: Claus Høyner
Turistbådene er væk, ingen råb, ingen trafiklarm
Kun havfuglenes skrig og havet
der pjasker mod kajen
Jeg hviler mig på en sten og ser en cetacea
springe ud af vandet
en mørk bue mod det sølvfarvede hav
Måske en delfin
hvidnæse eller hvidskævning
Rasende forbi Kyoto / Mats A. Nielsen
Mølen, april 2013 / Foto: Mats A. Nielsen
Smarttelefoner, Facebook-profiler og Google-søk er blitt selvskrevne deler av vårt informasjonssamfunn. Likevel er hvordan informasjonsteknologi former vår erfaring av det naturlige et underbelyst tema. Legger vi egentlig merke til naturens og livets forringelse når vi lever i skyggen av våre nettprofiler og etter tempoet til varslene fra våre applikasjoner? Google, Facebook og Amazon vil ikke lede oss ut av klimakrisen. Innvevde i deres vidstrakte nett vil disse selskapene og deres plattformer kanskje snarere lede oss inn i fristelsen til å ignorere den.
“…the cars and the buses, from the northbound number 3 to the number 32 up to the number 38, inexorably creep along on the steaming asphalt roads built parallel on both embankments, then the rapidly propelled bicycles below the breakwaters, the men and women strolling next to the river along the paths that were built or inscribed in the dust, and the blocking stones, too, set down artificially and asymmetrically underneath the mass of gliding water; everything is at play or alive, so that things happen, move on, dash along, proceed forward, sink down, rise up, disappear, emerge again, run and flow and rush somewhere, only it, the Ooshirosagi, does not move at all…”
László Krasznahorkai, Seiobo There Below (2013: 3-4).
I en av sine senere bøker, Seiobo There Below, velger den ungarske forfatteren László Krasznahorkai å starte sin søken etter glimt av perfeksjon og skjønnhet – etter tegn på mening og transcendens – med en lengre beskrivelse av væremåten til en fugl med navnet Ooshirosagi.
Kaksi Jyrki Kiiskisen runoa // To dikt av Jyrki Kiiskinen
Foto: Heini Lehväslaiho /
Kissanhiekka pitää puhdistaa, ennen kuin kissa palaa. Kumoan kaiken jäteastiaan, kuin kaivuri rekkaan, rekka vie pois öljyn, raskasmetallien, supermyrkkyjen saastuttaman maan, tuo puhdasta soraa, jonka päälle rakennetaan merikaupunki, kun säteilevät atollit vajoavat mereen, me haravoimme puhtaanvalkoista hiekkaa, jota pitkin vaeltaa, rantaviivaa tulevissa muistoissa.
/
Helsingissä keskiviikkona 4. päivänä marraskuuta
Kattesanden må rengjøres før katten kommer tilbake. Jeg heller alt i søppelbøtta, likesom gravemaskinen fyller traileren, traileren kjører bort jord forurenset av olje, tungmetaller og ekstremgifter, kommer med ren grus som en kystby bygges ovenpå, mens de strålende atollene synker i havet raker vi ut den rene hvite sanden, til å vandre på, de kommende minnenes strandlinje.
Helsingfors onsdag 4. november år 2018
Les mer «Kaksi Jyrki Kiiskisen runoa // To dikt av Jyrki Kiiskinen»
Innsjø / Cathrine Knudsen
Foto: Rune Eraker
Hvordan skal hun beskrive den gradvise overgangen som har foregått mens hun har bodd her? Hvordan det har forandret seg, alt, bygda, gården, huset, detaljene som har forskjøvet seg gjennom årene og ført omgivelsene rundt henne over i en annen tilstand. De samme elementene inngår nå i en annen dramaturgi. Hun opplever dette nære så annerledes nå, trærnes tilvekst, høyden de har nådd, gressets beskaffenhet og grønnfarge osv. Alt som kan sies å ha levd samtidig med hennes år her. Overgangen til den mer dyriske tilværelsen hennes.
Poesien fra mormor til Norge / Nafissa Osman
Jeg er ikke den som vanligvis deler personlige tanker og følelser. Det ligger i min kultur og min natur. Det ligger både i mine norske og somaliske verdier.
Jeg er den sterke, glade, stolte Nafissa, hun gir ikke opp, setter seg ikke ned og griner. Nei, hun tørker tårene og går videre.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 