Myles Allen, University of Oxford

I was invited to speak to a group of teenagers on climate strike in Oxford recently. Like many scientists, I support the strikes, but also find them disturbing. Which I’m sure is the idea.

Today’s teenagers are absolutely right to be up in arms about climate change, and right that they need powerful images to grab people’s attention. Yet some of the slogans being bandied around are genuinely frightening: a colleague recently told me of her 11-year-old coming home in tears after being told that, because of climate change, human civilisation might not survive for her to have children.

The problem is, as soon as scientists speak out against environmental slogans, our words are seized upon by a dwindling band of the usual suspects to dismiss the entire issue. So if I were addressing teenagers on strike, or young people involved in Extinction Rebellion and other groups, or indeed anyone who genuinely wants to understand what is going on, here’s what I’d say.

Les mer «Climate change, a festering injustice /» →

/ Rosso Fiorentino (1494-1540): Deposizione

Av Eivind Myklebust

I «Livets oppstandelse»brukte Nikos Kazantzakis påskebodskapen til å dramatisere spennet mellom personleg moral og politisk handling.

 I nokre veker eller månadar under flyktningkrisa i 2015 var det som om gapet mellom haldningane og handlingane våre var i ferd med å trekke seg saman. Verkelegheita ute i verda kom brått veldig nær, og den verka å ville tvinge oss til å ta stilling med det vi gjorde, ikkje berre med det vi sa. Eg hugsar opprørte samtalar rundt godt dekte middagsbord, i varme leilegheiter og hus, om kva krisa kunne føre med seg dei neste månadane og åra. No skulle vi verkeleg få prøvd oss, vi som hadde snakka om at ein ikkje kan avvise menneske i naud, at vi ikkje kunne vise bort dei som leid, men måtte ta lidinga inn for å lette den. Når nauda nærma seg, måtte grensene opnast. Men kva med våre eigne hus, våre eigne liv? Var vi klare til å sleppe dei fattige framande heilt inn dit?

Ein kan vel seie at vi slapp med skrekken. I alle fall at vi utplasserte skrekken, til europeiske utpostar på øyer som Lesbos og Lampedusa og til såkalla nærområde, eller fjernområde, som dei jo er for oss. Geografiske grenser skjerma oss for den moralske prøva, og tilbake sat vi, i alle fall dei fleste av oss, med gode, men uprøvde ideal.

Les mer «Kristus, korsfesta på ny» →

Av Line Madsen Simenstad /

Tida er ute for å skrive brev til politikere, mener Extinction Rebellion. De vil ha folket med på opprør. 

17.november i fjor var London plutselig i kaos. Demonstranter hadde blokkert de fem største broene over elva Thames, og trafikken i millionbyen ble forstyrret i flere timer. Bak demonstrasjonene sto Extinction Rebellion, en ikke-voldelig bevegelse, inspirert av Mahatma Gandhi, Sufragettene og den amerikanske borgerrettighetskampen. De maner til sivil ulydighet for å tvinge myndigheter til å redde verden fra klimakatastrofe.

Under den store aksjonsdagen i London var det ikke mer enn en måned siden Extinction Rebellion hadde blitt stiftet, men opprøret tiltrakk seg 6000 demonstranter. Flere enn 70 av dem ble arrestert. Siden denne aksjonen ar Extinction Rebellion dukket opp flere steder i verden, nå også i Norge. Med seg har de blant andre de 25 kulturpersonene som i midten av mars skrev et opprop der de erklærer samfunnspakten for brutt, ”ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikke-voldelig opprør sammen med oss.”

Ja,  hva er egentlig Extinction Rebellion? Vi får noen svar i et intervju med Vjolla Elisa Emiri, som er tilknyttet bevegelsens norske gren:

Les mer «Klimarebellene» →

1

Hans første sommer blir den sommeren alt kornet dør. Han er melkebarn og tannløs. Jeg: et tjukt, melete hjerte. Dyrene slaktes i juli. Sola ligger i harde, rettvinkla felt gjennom gatene, tar seg inn gjennom vinduene og gror fast i leiligheten. Vi finner skyggene, og der beveger vi oss, sakte. Til Bunnpris, til Tøyen, til Kampen Park. Og så visner gresset i Kampen Park. Asfalten damper og skogene brenner. Bærene råtner på kjøkkenbenken. Bakgårdsgresset dør, og vi får ikke lov til å vanne. Kanskje skal han aldri kjenne til noe annet. Men blomkålen trives, og vepsen. Manetene trives. Han krabber i parkene, røsker ut det brunsvidde gresset for å smake, studere. For å legge det under seg.

Les mer «Oslo / Western Cape 2018 // Line Madsen Simenstad» →

/ Johannes Fijt «Still Life With Hare and Game-Birds / Wikimedia C

Det er ham med geværet, som braser gennem underskoven. Han er ikke til at tage fejl af, han er jægeren.

At posere stolt med sit bytte på sociale medier vækker en bølge af harme, og det er forståeligt nok, men det er muligvis urimeligt at hævde at jægeren per definition er en fjende af naturen. Ofte forstår han naturen bedre – men måske på en mere nøgtern måde – end de følelsesstærke masser. Han vil argumentere for at han jager til naturens bedste. I den såkaldte byjungle mener vi også, at det er tydeligt, hvem som gør skade på planeten. Det er the 1%, som stadig insisterer på, at vi skal løse alle kriser ved at skrue tempoet op og producere mere. Det er the 1%, som har låst kontrolpanelerne fast mod en abstrakt forestilling om endeløs økonomisk vækst. Vi peger på the 1% og siger «Der er han, det er ham!» Han nikker og smiler et ræveagtigt smil og siger «Ja, det er mig, jeg har magt!», og vi råber «Af med hovedet, ned med ham!»

Les mer «Jægeren og de som jages / Susanne Christensen» →

Hva er de langsiktige og globale konsekvensene av vår livsstil? Hvem sliter mest på livsgrunnlaget – den fattige eller den rike? Mye miljøvennlig livsstil er dyrere enn miljøfiendtlig forbruk. I våre visuelle forestillinger om renhet, bytter fattig og rik på plassen. Hvem av dem belaster natur og miljø minst?

Fillete gestalter i hopetall, med hår i klaser og en finger i nesa. Vi kjenner den skitne fattigdommen fra Dickens og musikalenes univers. Klisjeene har sin rot i virkeligheten, tydeligst om vi beveger oss i tid og rom, til kvartaler og grender hvor folk ikke har tilgang til verken personlige remedier eller offentlige sanitære systemer som gjør det lett å holde legemet fritt for stank og møkk.

Tenk overfylte gater i tidlige industribyer som Newcastle og Liverpool, tenk malingflassende sykehus og barn vandrende på søppelberg i strukturtilpassede økonomier,  tenk italienske adelsmenns rapporter fra norske husmannsgrender – ikke noe klart skille mellom inne og ute, steppe, gate og gulv. Inne sover ti mennesker og et par dyr i hulter til bulter, ute flyter avfall og kloakk.

Les mer «Fattig eller rik – hvem er renest? / Ellen Foros» →