Mølen, april 2013 / Foto: Mats A. Nielsen

Smarttelefoner, Facebook-profiler og Google-søk er blitt selvskrevne deler av vårt informasjonssamfunn. Likevel er hvordan informasjonsteknologi former vår erfaring av det naturlige et underbelyst tema. Legger vi egentlig merke til naturens og livets forringelse når vi lever i skyggen av våre nettprofiler og etter tempoet til varslene fra våre applikasjoner? Google, Facebook og Amazon vil ikke lede oss ut av klimakrisen. Innvevde i deres vidstrakte nett vil disse selskapene og deres plattformer kanskje snarere lede oss inn i fristelsen til å ignorere den.

“…the cars and the buses, from the northbound number 3 to the number 32 up to the number 38, inexorably creep along on the steaming asphalt roads built parallel on both embankments, then the rapidly propelled bicycles below the breakwaters, the men and women strolling next to the river along the paths that were built or inscribed in the dust, and the blocking stones, too, set down artificially and asymmetrically underneath the mass of gliding water; everything is at play or alive, so that things happen, move on, dash along, proceed forward, sink down, rise up, disappear, emerge again, run and flow and rush somewhere, only it, the Ooshirosagi, does not move at all…”
László Krasznahorkai, Seiobo There Below (2013: 3-4).

I en av sine senere bøker, Seiobo There Below, velger den ungarske forfatteren László Krasznahorkai å starte sin søken etter glimt av perfeksjon og skjønnhet – etter tegn på mening og transcendens – med en lengre beskrivelse av væremåten til en fugl med navnet Ooshirosagi.

Les mer «Rasende forbi Kyoto / Mats A. Nielsen» →

Foto: Rune Eraker

Hvordan skal hun beskrive den gradvise overgangen som har foregått mens hun har bodd her? Hvordan det har forandret seg, alt, bygda, gården, huset, detaljene som har forskjøvet seg gjennom årene og ført omgivelsene rundt henne over i en annen tilstand. De samme elementene inngår nå i en annen dramaturgi. Hun opplever dette nære så annerledes nå, trærnes tilvekst, høyden de har nådd, gressets beskaffenhet og grønnfarge osv. Alt som kan sies å ha levd samtidig med hennes år her. Overgangen til den mer dyriske tilværelsen hennes.

Les mer «Innsjø / Cathrine Knudsen» →

Jeg er ikke den som vanligvis deler personlige tanker og følelser. Det ligger i min kultur og min natur. Det ligger både i mine norske og somaliske verdier.

Jeg er den sterke, glade, stolte Nafissa, hun gir ikke opp, setter seg ikke ned og griner. Nei, hun tørker tårene og går videre.

Les mer «Poesien fra mormor til Norge / Nafissa Osman» →

Photo: Margarita del Carmen.

Listen to the Danish audio performance of  the text below

Click here for the Danish text

/

Grey hills in the landscape shape themselves like wrinkled skin. A clenched surface, squirming and twisting like a big cloth. Lost to this world it lies desolate – a body dying and full of pain. The birds never really land here – as if something awful is passed on by touch. Here and there lie organs like crystals of memories misplaced in a forgetful mind. 

Les mer «Kristian Byskov / What world to come back to» →

Jeg ligger på knæ og høster kartofler. Kartoflerne er små på grund af sommerens tørke. Det minder mere om at luge end om at høste. Mange af kartoflerne er på størrelse med en ært. Jeg stikker en greb i jorden og vender den, samler de største kartofler op, samler en håndfuld jord op i hånden og sier den for de mindste. Jeg kommer til at tænke på Agnes Vardas kartoffelhjerte. Jeg kommer til at tænke på Simone Weil der fastede i vinmarkerne.

Les mer «Om at samle sig og samle sammen / Andreas Eckhardt-Læssøe» →

ESSAY AV ERLAND KIØSTERUD / FOTO: FINN STÅLE FELBERG

Intetanende om at en sulten krokodille lå i mudderet og ventet, kom den kjente australske økologen Val Plumwood en dag padlende i kano ned nasjonalparken Kakadus brede elv. Krokodillen gikk til angrep, veltet kanoen og fikk seg et jafs av henne. Da forsto Plumwood at hun, sett fra krokodillens perspektiv, kun var et stykke kjøtt, ren mat.

Behovene vi har styrer forestillingene våre, også hvordan vi oppfatter vår plassering i økosystemet. Mange av oss lever i den tro at vi befinner oss på toppen av systemet. Det er feil. I et økosystem er alle avhengig av hverandre. Plumwood fikk seg en støkk, men fortsatte å forsvare artsmangfoldet livet ut.

Les mer «Å være menneske i økosystemet / Erland Kiøsterud» →

Av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve / Foto: Sissel M. Rasmussen

Menneskeheten har aldri stått overfor en større utfordring enn klimatrusselen. Vår intelligens og våre fantastiske evner til å jobbe sammen har gitt resultater som nå truer planetens tåleevne. Vi har utviklet teknologi som gir oss muligheter for både å skape og ødelegge, langt hinsides det vi kunne drømme om for bare et par generasjoner siden. I mesteparten av vår historie brukte vi enkle redskaper av tre og stein, og høstet det vi trengte fra naturen. Nå har vi forbrenningsmotorer, plastprodukter og industrialisert matproduksjon.

Les mer «Troen på mennesket – Homo Solidaricus» →

/ Foto: Anna Csösz

Dette er huset mitt, dette er rommet mitt.

Alt dette er bare en samling feilslåtte ord.

I løpet av et eneste øyeblikk kan alt gå under.

Jeg skal bygge et solid hus av murstein

leve der i stor lykke.› (Det var slik jeg tenkte.)

Glemsomme sjel, for hva er det som skjer

når du blir fraktet til likbrenningsstedet.

Hva skal jeg gjøre, hva er det jeg gjør.

Båten min er lastet med synd.

Bølgen ligger tung foran meg, sier Lalan

                                               Les mer «Vannet / Wera Sæther» →

Vi var mange som løp rundt i sagmuggen på Kulturrådets årskonferanse. Lyden av ulike hover slo mot underlaget. Noen vrinsket eller knegget litt, mens de fleste la seg stillferdig ned i folden. Mangfold av individer i gruppe, pent på rekke og rad. De ville menneskene. Temmet.

Les mer «Lisa Nøttseter: En sirkushests bekjennelser / Video» →

Foto / Sofie Amalie Klougart

En frostklar novembermorgen vandrer Madame Nielsen nordover ut av byen Maribor i det østligste hjørnet av Slovenia, gjennom parken, hvor nattens rim fortsatt ligger som et hvitt teppe oppover skråningene, i vannets speil blendes Narcissa før hun kan se seg selv, og så videre oppover de skogkledde åsene, her går hun seg vill og må vandre tilbake og gjøre et nytt forsøk via utfartsveien, som snart blir en motorvei hvor skogen er felt og overalt erstattet av skrikende kjempereklamer for bildekk, mobiltelefoner, autoplastikk og «Lord of the Dance», verre kan det ikke bli, og det gjør det: en motorveisinfiltrasjon hun må passere under gjennom oversvømte rør hvor vannet gløder som rust, før hun endelig, som ved et trylleslag, vandrer bortover Landeveien, den, vet dere, hvor Tuborg-mannen stanser støvende opp og tørker svetten av pannen.

Les mer «Slovenia – Østerrike / Madame Nielsen» →

Foto: Tom Egil Hverven

I januar 2017 ble en seks meter lang gåsenebbhval funnet på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Da levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake.

Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske stasjon på Espegrend i Bergen kommune. Undersøkelsene av magesekken viste at magen på dyret var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet.          Les mer «Mennesket i hvalfiskens buk / Sigurd Hverven» →

Av Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen / Foto: Rune Eraker

Ifølge FNs flyktningkonvensjon finnes ikke kategorien ‘klimaflyktninger’, men det betyr ikke at de ikke eksisterer. Samtidig som internasjonale organisasjoner vegrer seg mot å anerkjenne ofre for klimaendringer som genuine flyktninger, forlater folk i mange land alt de eier som et resultat av akselererende klimaendringer. Fremdeles snakker mange som om klimaflukt er noe vi vil måtte forholde oss til i en udefinert fremtid, mens sannheten er at flukten er i gang, fra Alaska til Bangladesh, fra Kiribati til Andes.

Det er primært administrative og politiske årsaker til at klimaflyktninger ikke anerkjennes. For det første ville det ta mange år å forhandle frem en internasjonal konsensus om fenomenet. For det andre er det en reell fare for at man åpnet en Pandoras eske dersom det internasjonale samfunnet innrømmet at millioner av mennesker er på flukt, eller snart vil være det, på grunn av globale klimaendringer.

Les mer «Klimaflukt som moralsk utfordring» →

Von Herta Müller/ Foto: imago/viadata

Vor zwei Jahren – so lange ist das schon her – ist Peter Esterhazy gestorben. Und er fehlt nicht nur hier. Er konnte so leicht über die Abgründe Osteuropas erzählen, ohne im Witz abzustürzen.

Was wollen die Länder Osteuropas, hat er sich 2014 gefragt. „Vormittag Freiheitskampf gegen Brüssel, Nachmittag die von Brüssel gekommenen Gelder zusammenzählen? Und am Abend?“ Damals – so muss man heute sagen, obwohl nur vier Jahre vergangen sind – damals ging er davon aus, dass „die Länder Europas zur Zeit zugleich getrennt und zusammen sein wollen, sie haben die gemeinsame Form ihres Egoismus noch nicht gefunden“.

Les mer «Nachts, wenn die Zäune wandern / Herta Müller» →

Redaksjonell kommentar/ Foto: Rune Eraker

Mens flyktningene telles og interneres i leirer, forsvinner dette faktum fra offentligheten: I løpet av kort tid vil de voldsomme naturendringene sende stadig flere mennesker på flukt. Solidaritet og omsorg i denne fasen vil kreve uortodokse løsningsforsøk, men også en pro-aktiv offentlighet. «Flyktningkrisen» i 2015 var kun en øvelse på det vi har i vente, slik vi ser det. Murer og nye jerntepper slamrer ned foran øynene på oss. Piggtråd har enda en gang blitt et symbol for den europeiske festningen og fremmedfrykten besvares med falske løfter om trygghet. Begrepet «politisk» blir igjen redusert til «politi».

Les mer «Uskyldige menneskers flukt fra naturødeleggelse \» →

Redaksjonell kommentar/ Foto: Rune Eraker

Mens flyktningene telles og interneres i leirer, forsvinner dette faktum fra offentligheten: I løpet av kort tid vil de voldsomme naturendringene sende stadig flere mennesker på flukt. Solidaritet og omsorg i denne fasen vil kreve uortodokse løsningsforsøk, men også en pro-aktiv offentlighet. «Flyktningkrisen» i 2015 var kun en øvelse på det vi har i vente, slik vi ser det. Murer og nye jerntepper slamrer ned foran øynene på oss. Piggtråd har enda en gang blitt et symbol for den europeiske festningen og fremmedfrykten besvares med falske løfter om trygghet. Begrepet «politisk» blir igjen redusert til «politi».

Les mer «Uskyldige menneskers flukt fra naturødeleggelse \» →

Når flyktningene kommer fram til grensene våre, tror vi at vi allerede kjenner dem. Vi har sett de sønder­bombede byene deres på skjermen, vi har sett dem dra over havet i overfylte, knapt nok sjødyktige båter. Enkelte ikoniske bilder har blitt hengende, en druk­net treåring i brenningene med ansiktet skjult i den våte sanden, et forbrent barn på et stolsete, med tomme, stirrende øyne.

Et øyeblikk rykker vi til av ubehag, et stikk av medlidenhet, en raskt overstått for­skrekkelse. Skjermen er ikke netthinnen. Den er en skjerm i mer enn én forstand, ikke bare et vindu til verdens tragedier, men også en beskyttelse mot dem, et slør av uvirkelighet skapt av avstander som ikke bare er geografiske og kulturelle. For oss, som i generasjo­ner bare har kjent til fred, er krigens ofte flyktige, omflakkende skygger med søndersprengte liv i ruine­nes kulisser noe vi ikke makter å leve oss inn i. De kommer på besøk i stuene våre, men følelsesmessig er de flere planeter unna.

Les mer «Kjellermennesker / Carsten Jensen» →