DYSTOPIEN KAN INDEHOLDE ET HÅB.

En imaginær amerikansk landsby er hærget af en miljøkatastrofe. En plage har ramt det engang idylliske bybillede. Blomster, planter og kvæg er døende. Fiskene i åen er væk. Børn som voksne bliver syge og dør. Selv fuglene, engang så talrige, er borte, tavse.

Vi befinder os i Rachel Carsons indflydelsesrige miljøpolitiske værk fra 1962, Det tavse forår. Det var en tid hvor miljøbevægelsen for alvor begyndte at tage fat, og hvor Carson var en stor inspiration. I første kapitel, med titlen en fabel for i morgen, forestiller hun sig effekten af pesticider – det ”hvide granulerede pulver” som dækker landsbyen. Under den Kolde Krig var atomkrigen den største undergangsforestilling, men med Carsons værk begynder miljøforurening også at udgøre en trussel.

Les mer «En fabel for i morgen / Søren Toft Høyner» →

By Liz Jensen

Home: the place one lives permanently, especially as a member of a family or household. Synonyms include habitat, domain, place of origin, cradle, domestic space.

I know a glaciologist who spends much of her time deep in ice. Like many of her colleagues, Birgitte has found and measured pieces of the climate jigsaw for herself. She can see how and where they fit in the future picture of our shared home, to the point where she sometimes wishes she knew less. Yet like many of her colleagues in the field, she incarnates a very human paradox.

Les mer «COURAGE IS FEAR THAT HAS SAID ITS PRAYERS* / ESSAY» →

Av Anne Karin Sæther / Foto: Maja Hattvang.

Det er nesten ikke til å tro hvor fremsynte de var den gang, i starten av den norske oljealderen.

For fem tiår siden, i 1967, ble det første funnet gjort. Et relativt lite et. To år senere, på lille julaften i 1969, fant amerikanerne i Philips Petroleum det virkelig store: Ekofisk. Den internasjonale oljeindustrien var kommet til Norge, og vi ante egentlig ikke hva som ventet oss.

Les mer «Etter 50 år med oljen – hva nå?» →

Fotograf: Anne Mie Dreves

There is no problem with the car this evening. It eases down Banyan road like a happy cat. The evening sun makes Harri tense how it dances nervously through the trees. The glare of sunlight filtered through the branches once caused her to have an epileptic fit as she was driving alone. But that was early morning. Now it’s just the sweet dim flicker of gold that aggravates her.

As soon as we reach the wet side the night hits us like a rock going through the screen. The wipers can’t keep up with the torrential rain. Harri’s nerves are shot. Mixed with anxiety it makes for a heady cocktail. She can’t roll the windows up fast enough, tearing at the handle, grey hair whipping her face in the wind.

Why are we doing this?

Les mer «Drive by shootings / Mirjam Bastian» →

Af Carsten Jensen

Jeg havde aldrig troet, jeg skulle forbinde industri med åbenbaringer. Kraftværker slet ikke.

Og så alligevel. Jeg er betaget, da jeg kører ind i ørkenen nær Quarzazate i det sydlige Marokko. Et stykke borte stopper horisonten ved Atlasbjergene, men ellers breder ørkenen sig som den en stenet, udtørret havbund, og de lokale hævder da også, at de hvide saltpletter, der her og der lyser op i blandt grå og sortgrå basaltsten er rester af et hav, der engang dækkede området. Jeg er her på invitation fra den Europæiske Investeringsbank, der har investeret over 300 millioner Euro i det, der engang skal blive verdens største solvarme-kraftanlæg. En million mennesker vil blive forsynet med strøm, og jordens allerede pressede atmosfære sparet for et udslip på 750.000 tons kultveilte.

Les mer «Jeg får en åbenbaring i ørkenen» →

        / Essay av Anders Dunker

I vår tid, der menneskenes livsmaskinerier trekker jordens klimasystemer ut av deres allerede ustø balanse, innser vi at sivilisasjonen dypest sett ikke er naturens motsetning, men dens lærling.

1. Å beherske er å adlyde

Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]

Les mer «Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen» →

/ Foto: Eivind Oskarson

Verden er enkel og forutsigbar. Kaster du en ball opp i luften, faller den ned på bakken. Graver du ned en frø i jorda, vokser det opp en blomst. Åpner du en paraply i vinden, vrenges den. Kjører du for fort i en isete sving, glir bilen av veien. Slepper du ut CO2 i atmosfæren, blir lufta varmere. Blir lufta varmere, smelter isen. Smelter isen, stiger vannet. Stiger vannet og blir varmere, oppstår det flere orkaner, oppstår det flere flommer, oppstår det mere tørke. Når det skjer, vil tilgangen på mat bli mindre og dyrearter dø ut.

Verden er enkel og forutsigbar. Gjør vi det ene, skjer det andre.

Les mer «KARL OVE KNAUSGÅRD: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017″ →

Mange hadde måla ein skog. Likevel måla Edvard Munch ein furuskog.

Tre tømmerstokkar ligg i kryss over kvarandre på eit av måleria Karl Ove Knausgård har valt ut til utstillinga «Mot skogen» på Munchmuseet. Den øvste, gule tømmerstokken stikk seg ut midt i biletet. Den ligg kvista og utan bark, og dreg blikket til seg, før den fører auga våre vidare inn mellom dei stolte furene som framleis held stand. «Den gule tømmerstokken» (1912) vil oss sikkert ingenting, slik Knausgård skriv om eit anna av Munchs skogsmåleri i utstillingskatalogen: «Hvis det kommuniserer, så kommuniserer det slik som trærne kommuniserer. Uten et ord, gjennom sitt nærvær, gestaltet gjennom sin form […]. Trærne er trær, skogen er skog, og dette maleriet er et bilde av dem. Maleren som har malt det, gjør det nesten selvløst, det er som om han maler på skogens premisser».

Les mer «Skogens uro / Eivind Myklebust» →

Foto: Aschehoug

tao

Bezirk 242, Shirong, Sichuan, 2098

Wie verwachsene Vögel balancierten wir auf unseren Ästen, das Plastikgefäß in der einen Hand, den Federpinsel in der anderen. Langsam, so vorsichtig ich konnte, kletterte ich aufwärts. Im Gegensatz zu vielen anderen Frauen im Arbeitsbezirk eignete ich mich nicht für diese Aufgabe, ich war nicht zierlich genug, meine Bewegungen waren oft zu fahrig, mir fehlte die nötige Feinmotorik. Ich war nicht geschaffen dafür, und trotzdem musste ich jeden Tag hier sein, zwölf Stunden am Stück.

Les mer «Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen» →

Credit: Kai de Fontenay / Father and daughter, Cambridge 1978

We live in a world in which distrust and greed and violence masquerade as common sense, and in which the pathways of distrust and greed and violence are rapidly becoming self-validating. By following those pathways we create the social and international structures, the premises upon which we must live. By choosing the «common sense» of distrust, we choose also the progressive truth of distrust. We cause horror to become the only pathway to wisdom. 

Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979.

I keep these letters from my father, Gregory Bateson to the University of California Regents close. While they are not personal mementos, they are beautiful treasures that speak deeply to me. They remind me how to think with a bigger heart, and bigger perspective. His wisdom in these pieces continues to be a source of both goodness in the world, and of dire warning. For those of us who consider ourselves “systems thinkers” I think these letters are worth studying. They illustrate a kind of perceptive reach into the meta-meanings of events and deeds that can otherwise be taken at more surface levels, and misunderstood.

Les mer «Letters from the Past to the Future. Received. / Nora Bateson» →

Klimaaksjon, och hela diskursen kring ekopoesi, skapar en tolkningsram där de ingående dikterna börjar producera nya betydelser.

Uppdraget att respondera på Klimaaksjons litterära texter och ge en rapport från Sverige visade sig vara svårare än väntat – särskilt som jag kommer in sent i raden, efter en mängd tänkvärda kommentarer och distinktioner.

Jag fick svårt att hitta nånting viktigt att tillägga, och den centrala dialogen i Sverige finns redan representerad i dikturvalet: mellan å ena sidan Johannes Heldéns återskapande i ord och bild av systemen och deras störningar och å andra sidan Jonas Grens nästan ståuppkomiska maximalisering av klimathotet och dess diskurser.

Les mer «John Swedenmark: Nu och inte senare» →

Tid är överallt. Också i det människor aldrig ser, hör och berör.

På flera sätt reduceras tillvaron drastiskt idag: de kolbaserade klimatförändringarna skriver om planetens historia och artdöden decimerar däggdjurens, fåglarnas, fiskarnas skimrande livsvärldar. Men skala och perspektiv spelar också en roll. Som Myra Hird och Nigel Clark konstaterar i en artikel med den uppfordrande titeln ”Deep Shit”, kommer högarna av avfall som människors göranden och låtanden producerar inte bara att utsläcka, utan också alstra entiteter och mikroontologier – den ”verkligt mörka ekologin”. Vilket vittnar om ett planetärt liv bortom det som beskådas och fångas in av det mänskliga i dess skiftande former och politiker.

Les mer «Jesper Olsson: Omänskliga historier» →