Foto: Baard Henriksen

Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.
     Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det  vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.
     Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.
     Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.
Les mer «Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen» →

Foto: Lærke Posselt, 2016.

Feber

Ind i tidløsheden. Ind i uendelig stilhed. Ind i udtørrede flodlejer. Ind i ophedede luftrum der trækker sig sammen og udvider sig, udvider sig og trækker sig sammen med klodens feberåndedræt. Månens døde øjenhuler stirrer ligegyldigt på katastrofelandskaberne. Uberegnelige temperaturstigninger. Polernes nedsmeltning. Forhøjet vandstand. Øsamfund på Stillehavets bund. Påklædte kroppe drevet med vandmasserne rundt i gaderne. Dræberorkaner navngivet som søskenderækker af onde børn: en pige, en dreng, så en pige igen, så en dreng igen. Orkanyngel der knækker træernes århundredergamle stammer. Skyller de opløste lig gennem brudte diger videre ud i oceanerne. Hvor plastikkontinenter er klar til invasionen fra det ydre rum.

Les mer «Kirsten Thorup: Feber / Forsvinder» →

Foto: John Erik Riley /

Men hadde det ikke egentlig vært til det beste, hadde det ikke vært befriende, når alt kom til alt; la oss innrømme det først som sist, for oss selv, langt der inne i våre svarte, råtnende hjerter, at det hadde vært ualminnelig rensende og etterlengtet bare å gi slipp, la det fare, laissez-faire, åpne alle vinduene og fyre for kråkene med all verdens tømmer, la redwoodskogene gå opp i røyk med morgenkaffen, svi av all mahogni og ibenholt, gummitrær og palmer, alle de fire hundre milliardene trærne i Amazonas, bare la det bli borte i et voldsomt flammehav og sette fyr på alt fossilt brennstoff samtidig, se himmelen mørkne fra bak sotede ruter i biler på tomgang i alle verdens hjørner og avkroker, eller legge oss ned på våre sofaer og se isbjørnen bli utryddet minutt for minutt på NRK, til trøstende toner fra Sigmund Groven, kaste alt søppel i samme pose og aldri mer skylle en eneste melkekartong, la gruvene gå dypere enn noensinne og utminere hele nasjoner, manipulere alle aktive vulkaner til de mest fantastiske utbrudd og pumpe den satans atmosfæren så full av CO2 at den revner til slutt, selv om den satans atmosfæren ikke kan revne, men likevel gjør det og himmelen gnistrer om nettene på spektakulært vis og vi ser det fra flyene med fastmonterte tanker under buken, fulle av agent Orange som pøses ut over matjorden og all verdens nasjonalparker hvor de ynkelige dyrene som for lengst og for lenge har lært seg å se lengselsfullt og anklagende mot oss hver gang et fjols av et menneske har funnet det for godt å rette et kamera mot dem, men som ikke har tatt to flate øre for å rive hverandre i blodige filler i sine pels- fjær- og skjellkledde kumpaners påsyn.

Les mer «Riv skiten / Johan Harstad» →

/ Foto: Tom Egil Hverven

Endringene skjer i så stor skala og i et slikt tempo at vår tid skiller seg kraftig fra tidligere epoker.

Idéhistoriker Trond Berg Eriksen skriver: «Det som alltid er seg selv likt, er natur. Det som også kunne vært annerledes, er kultur».[1] Naturen er stabil, kulturen er foranderlig. Naturen er gitt, kulturen skapes av mennesker. Slik har mennesker oppfattet naturen i lang tid, men dette er i økende grad feiloppfatninger. I løpet av de siste årene har begrepet antropocen steget opp fra bassenget av ukjente vitenskapelige ideer og festet seg som betegnelse på vår tids epoke. Den menneskelige påvirkningen på jorda er blitt så stor at vår tid skiller seg markant fra holocen – epoken som begynte ved slutten av siste istid, for 11 700 år siden. Antropocen kan oversettes med menneskets tidsalder. Ordet antyder at våre fotavtrykk på jorda er blitt så markante at de kan sammenlignes med en naturkraft, på linje med meteoritter og store vulkanutbrudd.[2] […]

Les mer «Hva er natur? / Sigurd Hverven» →

/ Fotograf: Lone Albrektsen

På World Economic Forum er den cirkulære økonomi et af ugens buzzwords. Men verden er meget langt fra at have stillet om, og at gøre det kræver vidtgående beslutninger på alle niveauer

Af Jørgen Steen Nielsen

Før vi ankom, fungerede verden som en cirkulær økonomi gennem flere milliarder år. Som en økologisk husholdning uden affald. ’Affald’ blev opfundet med menneskets ekspansion på planeten og er i dag et centralt karakteristika for den globale, lineære økonomi. Over 90 pct. af de råstoffer, der i dag anvendes verden over, finder ikke vej tilbage til et økonomisk kredsløb.

Les mer «Coca Cola-chef: Vi forbruger vores planet, som lå der en ny på hylden» →

© Ilija Trojanow

Wie schreibt man einen Roman über die Klimakatastrophe?

Wahrscheinlich hätte ich niemals begonnen, einen Roman über dieses Thema zu verfassen, wäre ich nicht von einem Traum heimgesucht worden, besser gesagt von einem Alptraum:

Ein Mann liegt auf einer Geröllhalde, umgeben von einem Gletscher, der nicht mehr existiert. Der Mann ist Glaziologe, er hat das Objekt seiner wissenschaftlichen Leidenschaft für immer verloren. Er ist unendlich traurig und ratlos. So weit der Traum, unvergesslich, da keinem Aspekt meines eigenen Lebens entsprungen. Der Mann war mir unbekannt, und ich kannte zu jenem Zeitpunkt keinen einzigen Gletscherforscher, ich hatte mich noch nie mit Gletschern beschäftigt.

Les mer «Ilija Trojanow: Requiem auf die Zukunft /» →

Miljøkampen kan ikke overlates utelukkende til Stortinget eller andre folkevalgte organer.

Sist uke vant miljøorganisasjonene en demokratisk seier, selv om de tapte rettssaken mot staten om Grunnlovens miljøparagraf (§ 112). Bjørgulv Braanen tar feil når han i Klassekampens leder 6. januar påstår at miljøbevegelsen bør «avslutte» det «rettslige sporet», siden den «sikreste veien til seier» for en «ny miljøkurs» må baseres på «demokratisk folkevalgte organer».

Les mer «En demokratisk kraft / Odin Lysaker» →

Fotograf: Åshild Eidem /

Man kan jo stille spørsmålet om hva som er poenget med å ha en Grunnlov dersom det uansett kun skal være opp til det til enhver tid rådende flertall på Stortinget å bestemme.

Like over nyttår kom dommen i klimasøksmålet. Oslo tingrett frifant staten. Regjeringens vedtak om å tildele utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde, ble ikke ansett for å være i strid med Grunnloven § 112.

De to saksøkerne, Greenpeace og Natur og Ungdom, ble verken hørt med at det forelå grunnlovsbrudd eller med at vedtaket var ugyldig grunnet saksbehandlingsfeil. Likevel ble de hørt på et viktig punkt: I dommen legges det til grunn at Grunnloven § 112 er en individuell rettighetsbestemmelse, selv om retten mener staten ikke har brutt rettigheten i dette tilfellet.

Les mer «ERLEND METHI: INGEN GRUNN TIL RO» →

DYSTOPIEN KAN INDEHOLDE ET HÅB.

En imaginær amerikansk landsby er hærget af en miljøkatastrofe. En plage har ramt det engang idylliske bybillede. Blomster, planter og kvæg er døende. Fiskene i åen er væk. Børn som voksne bliver syge og dør. Selv fuglene, engang så talrige, er borte, tavse.

Vi befinder os i Rachel Carsons indflydelsesrige miljøpolitiske værk fra 1962, Det tavse forår. Det var en tid hvor miljøbevægelsen for alvor begyndte at tage fat, og hvor Carson var en stor inspiration. I første kapitel, med titlen en fabel for i morgen, forestiller hun sig effekten af pesticider – det ”hvide granulerede pulver” som dækker landsbyen. Under den Kolde Krig var atomkrigen den største undergangsforestilling, men med Carsons værk begynder miljøforurening også at udgøre en trussel.

Les mer «En fabel for i morgen / Søren Toft Høyner» →

By Liz Jensen

Home: the place one lives permanently, especially as a member of a family or household. Synonyms include habitat, domain, place of origin, cradle, domestic space.

I know a glaciologist who spends much of her time deep in ice. Like many of her colleagues, Birgitte has found and measured pieces of the climate jigsaw for herself. She can see how and where they fit in the future picture of our shared home, to the point where she sometimes wishes she knew less. Yet like many of her colleagues in the field, she incarnates a very human paradox.

Les mer «COURAGE IS FEAR THAT HAS SAID ITS PRAYERS* / ESSAY» →

Av Anne Karin Sæther / Foto: Maja Hattvang.

Det er nesten ikke til å tro hvor fremsynte de var den gang, i starten av den norske oljealderen.

For fem tiår siden, i 1967, ble det første funnet gjort. Et relativt lite et. To år senere, på lille julaften i 1969, fant amerikanerne i Philips Petroleum det virkelig store: Ekofisk. Den internasjonale oljeindustrien var kommet til Norge, og vi ante egentlig ikke hva som ventet oss.

Les mer «Etter 50 år med oljen – hva nå?» →

Fotograf: Anne Mie Dreves

There is no problem with the car this evening. It eases down Banyan road like a happy cat. The evening sun makes Harri tense how it dances nervously through the trees. The glare of sunlight filtered through the branches once caused her to have an epileptic fit as she was driving alone. But that was early morning. Now it’s just the sweet dim flicker of gold that aggravates her.

As soon as we reach the wet side the night hits us like a rock going through the screen. The wipers can’t keep up with the torrential rain. Harri’s nerves are shot. Mixed with anxiety it makes for a heady cocktail. She can’t roll the windows up fast enough, tearing at the handle, grey hair whipping her face in the wind.

Why are we doing this?

Les mer «Drive by shootings / Mirjam Bastian» →

Af Carsten Jensen

Jeg havde aldrig troet, jeg skulle forbinde industri med åbenbaringer. Kraftværker slet ikke.

Og så alligevel. Jeg er betaget, da jeg kører ind i ørkenen nær Quarzazate i det sydlige Marokko. Et stykke borte stopper horisonten ved Atlasbjergene, men ellers breder ørkenen sig som den en stenet, udtørret havbund, og de lokale hævder da også, at de hvide saltpletter, der her og der lyser op i blandt grå og sortgrå basaltsten er rester af et hav, der engang dækkede området. Jeg er her på invitation fra den Europæiske Investeringsbank, der har investeret over 300 millioner Euro i det, der engang skal blive verdens største solvarme-kraftanlæg. En million mennesker vil blive forsynet med strøm, og jordens allerede pressede atmosfære sparet for et udslip på 750.000 tons kultveilte.

Les mer «Jeg får en åbenbaring i ørkenen» →

        / Essay av Anders Dunker

I vår tid, der menneskenes livsmaskinerier trekker jordens klimasystemer ut av deres allerede ustø balanse, innser vi at sivilisasjonen dypest sett ikke er naturens motsetning, men dens lærling.

1. Å beherske er å adlyde

Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]

Les mer «Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen» →