Foto: Kari J. Spjeldnæs

Alt er skala; skala er alt.

Det blir sagt at hvis en mus faller ned en gruvesjakt, rister den av seg støvet og piler videre. En mann blir knust. En hest spruter utover betongen. Men steng musen, mannen og hesten inn i et fryserom, og da er det ikke musen som holder ut lengst.

         Skala handler om smått og stort, men det handler også om nært og fjernt, enkelt og komplekst, konkret og abstrakt. Det er et av disse vidunderlige ordene som kan frigjøre intellektuell kreativitet fordi det unnslipper deg idet du tror du har forstått det. Er det for eksempel alltid slik at stor skala er kompleks, mens liten skala er enkel? I kartenes verden er det slik. Et kart i skalaen 1:1 er nøyaktig like stort som landskapet det beskriver. Det er med andre ord ekstremt komplekst og fullstendig ubrukelig. Skalerer du ned til 1:10 000, kan du brette det ned i lomma og bruke det til orientering og navigasjon, og går du ned til 1:100 000 000, har du sannsynligvis et kraftig forenklet verdenskart. Men i vitenskapen er stor skala enkel, mens liten skala er kompleks. Virkeligheten er alltid konkret, og den rommer mer enn vitenskapelige analyser, som med nødvendighet består i forenklinger. De tilbyr oversikt, orden og regelmessighet, men skreller bort mangfold og individuelt særpreg.

Les mer «Korona, klima og skalakollisjoner / Thomas Hylland Eriksen» →

I 2019 ble Forklaringsopplysningane, en samling av UKONS dikt, utgitt på Samlaget. Diktene i boka er valgt ut og oversatt av Monica Aasprong. «Politikk» er et avsnitt fra Aasprongs etterord.

/

Politikk

Når ein les «Verditautologien», første del av samlinga Barndomstolen frå 2009, er det nesten litt uhyggjeleg kor kvast desse ti år gamle dikta skjer inn i samtida: «Ein dag forsvann Stellers sjøku, øglehoftedinosauren, orthocerasen, kvastfinnefisken, velociraptor, dvergelefanten, mammuten. / Ein dag forsvann dalmatisk, elamittisk, etruskisk, faliskisk, hettittisk, hurrittisk, krimgotisk, karisk, mozarabisk, messapisk, norn, oskisk.» For sjølv om ein allereie for ti år sidan nok kunne ane kor det bar, at det økologiske mangfaldet var trua av industriell rovdrift på naturen, så er det først no at den eskalerande utdøyinga av artar til fulle er komen opp i det ålmenne medvitet.

Les mer «Politikk / Monica Aasprong» →

Foto: Erlend Berge / Vårt Land

I anledning 95-års-jubileet til den norske filosofen og idéhistorikeren Egil A. Wyller, publiserer vi her med stor takk et utdrag fra essaysamlingen Gjerningsord. 

2. Vår husholder-gjerning gjelder skapningen overhodet, da også naturhusholdet.

Sentralt i Skapelsesberetningens første kapittel står tanken om avgrensning og balanse. De enkelt naturforhold og – fenomener er relatert til hver sine dager og hver sine steder, hver efter sitt slag. Særlig klart trer denne tanke frem i Davids salme 104, som er en skapelses-salme. Der heter det f.eks. om havet at det utgjør en begrensning av «vannenes» fri utfoldelsesmulighet, der disse opprinnelig «stod over fjellene» (v.6):

«De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud» (v.21).

Les mer «Egil A. Wyller / Gjerningsord» →

Foto: Privat

I frykt for å gå glipp av noe viktig svarer jeg ofte på anrop fra ukjente nummer. Da telefonen ringte denne formiddagen, satt jeg i hjemmekontoret mitt og lette etter en AirBnb-leilighet i Berlin. Fyren i den andre enden tok voldsom sats med stemmen akkurat som en telefonselger, og jeg skulle til å legge på da han spurte om det var forfatteren Bjørn Vatne han snakket med. Av uklare grunner reiste jeg meg opp. Ja, sa jeg, og gikk ut i stua der katten Tigris sto i vinduet og så ut på småfuglene som den har lyst til å spise, men er blitt for gammel til å fange. Dette kunne ikke være noen selger, tenkte jeg, hva skulle han selge hvis det var et poeng at jeg var forfatter? Hatter og penner og printerblekk? Det var ingen selger, det var en på alle måter overraskende invitasjon jeg ikke kunne si nei til, kanskje var det også en slags heder, det er jeg fremdeles usikker på.

Les mer «Yachtmuligheter / Bjørn Vatne» →

“The earth under our feet—We are not asked

         to begin nowhere.” —George Oppen

… as though to suggest that poetry doesn’t simply supplement the rational intellect but provides inherently and sometimes incommensurable forms of insight. An ecological poetry?

What if structures of perception aren’t “subjective” (i.e. added by humans to raw data) or “objective” (i.e. provided by things in themselves), but are articulated within a media of relation and interaction so that to speak is to surge into a medium that isn’t projected, but is ongoing like an environment? Might we see ourselves then as participants in a non-instrumental language?

Would there be any way to know?

Les mer «The Future of the Past / Forrest Gander» →