KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC
Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Nu när jag är gammal är jag inte gammal,
jag är lika ny som dagen är ny
och jag vet att ett grässtrå
är mer än så,
hela tiden rinner dagarna
förbi i tidens flod,
men inte bara förbi
utan också
in i – och genom
oss, där vi står
på stranden och tittar
Foto: Christopher Olssøn
Jeg møter mange økonomistudenter som mener at å redde livsgrunnlaget på jordkloden er vår tids viktigste utfordring. Det er ofte derfor de har valgt å studere samfunnsøkonomi – de vil bruke kunnskap om økonomiske sammenhenger til å finne løsninger på klimakrisa. De får dermed tilbud om å studere miljøøkonomi, et fag som lærer deg å beregne hvilke klimatiltak som er mest kostnadseffektive og som derfor gir størst mulig samfunnsøkonomisk overskudd.
Dette er ettertraktet kunnskap, regjeringer ønsker kunnskap om hva som gir størst samfunnsøkonomisk overskudd før beslutninger treffes. Det er blant annet derfor regjeringen nå har trykket på pauseknappen for norske forsøk på å fange og lagre CO2 utslipp fra norsk industri. De har spurt økonomene i konsulentfirmaene Oslo Economics og Atkins som har regnet ut at prosjektet ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt per i dag. Det viktigste for regjeringen er å «velge effektive tiltak som gir størst mulig klimaeffekt», og de har derfor lagt prosjektet på is.
/ Foto: Pernille M. Walvik
Kommer jeg nordfra, eller ovenfra, ettersom det er nedoverbakke hele veien fra busstoppet, kan jeg gå rett inn i gangen utenfor klasserommet, låse meg inn, ta ned stolene fra pultene, skru på datamaskinen, henge opp oversikten for dagen i dag, skrive mål for timen på tavla, stable bunker av leksebøker fra skapet klart til utdeling, bla i de øverste, sjekke klokka, koste smuler fra gulvet de kanskje har sett, men oversett, jeg tenker alltid at jeg skal spørre, hva heter dere som vasker etter meg? Om ettermiddagen, når lærernes kontor er overfylte og jeg heller sitter i klasserommet helt fram til de kommer, da hilser jeg og pakker sammen, de drar moppen over tavla, dere låser med sikkerhetslåsen? spør jeg alltid, de nikker bekreftende, klirrer med nøkkelknippet, og lukker vinduet? spør jeg, eller beordrer.
O beautiful for spacious skies
for amber waves of grain
One by one, Stian listed the grains that were ground together to make the nutritious food that the cows need to produce their best milk. One by one, he pointed to the fields where he grew those grains. And finally…the last nugget…the soy.
hysj gode mann, hysj,
for tanken er oppslukt av seg sjølv
som ei Bille krafsande mot glaset,
kravlande rundt i ditt sinn
for det ligg i din natur å seia natur og
det er sant
Kløvningen, Tjøme
Av Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar / / Foto: Karl Ragnar Gjertsen
Elizabeth Bradfield is the author of the poetry collections Once Removed, Approaching Ice, Interpretive Work and the forthcoming Toward Antarctica. Her poems and essays have appeared in The New Yorker, West Branch, Orion and many anthologies. She has been awarded a Stegner Fellowship, the Audre Lorde Prize, and was a finalist for the James Laughlin Award from the Academy of American Poets. Founder of the innovative literary/art publication Broadsided Press (broadsidedpress.org), she lives on Cape Cod, works as a naturalist locally as well as on expedition ships in the high latitudes, and teaches creative writing at Brandeis University: www.ebradfield.com.
We say thank you for the poems!
Foto: Carsten Aniksdal
Tekst: Maria Dorothea Schrattenholz
Maria Dorothea Schrattenholz studerer i Cape Town, som kan bli den første storbyen som går tom for drikkevann i moderne tid.
1
Ordet «hjem» skal være mykt og vått. Her er det tørt og smuldrende. Jeg vokste opp i Bergen, tørke er en problemstilling jeg aldri trodde jeg skulle måtte forholde meg til. Jeg er vant til for mye vann, lekkasjer, vannskader, grønske, råte. Regn som pipler inn i sprekker, renner inn i halslinningen og nedover nakken. Jord som er leirete og mettet, sølepytter, frodighet, mose og sopper.
Seks poeter, en trompetist og en trommeslager marsjerer inn i Søndre Park med krasse, morsomme og tankevekkende dikt som bl.a. minner oss på klimakrisens omveltende realiteter.
Poeter: Gro Dahle, Aina Villanger, Endre Ruset, Erlend O. Nødtvedt, Mathias R. Samuelsen og Inger Elisabeth Hansen.
Musikere: Simen Kyrre Hagen på trompet og Torbjørn Kamfjord Eriksen på trommer.
Aksjonsledere: Freddy Fjellheim og Lars Haga Raavand.
Kjære Cathrine K og Freddy F.
Jeg vet ikke hvor flyktig og springende jeg nå skriver. Det vil jo bero på hvor mange ganger jeg reviderer det første utkastet. Jeg setter utfor.
Hvem vet hva tekst kan gjøre noe med. Den gjør noe med skriveren, dette vet skriveren. Hun får av og til vite at den gjør ”noe”, i prinsippet umålbart, med en eller flere leser(e). Om det som slik ”gjøres” i neste omgang gjør noe med en kollektiv bevissthet, og skyver på en stein, eller en varmegrad i verden, er selvsagt ukjent. De politiske, enn si klimatiske, konsekvensene av forfatteres arbeid er i det blå.
Les mer «Brev fra en utenforstående som er midt i det / Wera Sæther»
The 17th of May is Norway’s National Day, and to celebrate this NWCC gives you a track from the upcoming album KYSTWERK by Romeo Poirier & Lars Haga Raavand. Listen here.
And you can read the lyrics here:
Les mer «God 17. mai! / Hymne ved Romeo Poirier & Lars Haga Raavand»
Vi prøver oss frem som søkende, spørrende enkeltpersoner, innenfor en kollektiv kontekst der nye naturbetingelser stiller ubehagelige krav til våre språkhandlinger.
Kjære Cathrine Knudsen,
Først må jeg beklage at jeg ikke har svart på brevet du sendte meg i mars 2016 før nå. Din skepsis mot litteratur i klimakampen var overbevisende på sine premisser, alt mens jeg stod midt i et arbeid med å overbevise forfatterkolleger om nødvendigheten av felles innsats.
honolulu, hawaii
We host a small family party to celebrate
my daughter’s second birthday. This year
is the hottest in history, breaking the record
set when she was born. Still, I grill meat
over charcoal and watch smoke crawl
through air like the spirits of sacrificial
© © Blunderbuss / Anna-Julia Granberg
Til Freddy Fjellheim, Forfatternes klimaaksjon.
Et ganske usortert og tankemessig springende brev til deg.
Du kan tro jeg har tenkt mye i disse månedene på dette jeg sa ja til å prøve å skrive! Og på hva jeg egentlig mener med det noe kryptiske jeg svarte deg: at dette er et område som ”ikke trenger språk”.
Hvorfor finner jeg det så umulig å skrive noe til dere? For det gjør jeg. Så dette blir heller et brev til deg.
Var vi de ville, ville vi da finne oss i å være en ressurs for fellesskapet uten å velge? Milliarder av levende skapninger, dråper samlet i et hav, en uendelig mengde salte tårer. I mørke dyp, i bølger høyere enn hus, i sjøsprøyt, i opprørt hav. Opprørt over tilstanden på land. Krav om kontroll, kvoter, reguleringer, priser, effektivitet, maskulinitet. Fisk, rogn, krill, tang, tare, skjell, krabber, kreps, reker, hval, sel, egg, fugl. Alt kan utnyttes. Alt kan og skal grådig brukes uten å spørres, uten å si akkurat hva som blir tatt. Stort og smått, alt som er vilt og vått. Vi sverger vi aldri skal gjøre det igjen … (utdrag fra teksten Ættesang for havets gull av S. Jørgensen)
Ættesang er skrevet som en bevissthetsstrøm i respons til §2 i den norske Havressurslova av 2008 og fremført første gang på utstillingen ”Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.” ved Kurant Visningsrom i Tromsø i 2016. Videomaterialet er innsamlet fra en snorkletur-happening i havnebassenget som del av samme utstilling.
Ordene i Ættesang utgjør en vev av myter, konvensjoner, kjensgjerninger og minner. Talestrømmen glir over mikro- og makronivåer relatert til ressursbruk i havets kjente og ukjente dyp.
Ættesang, video 13 min.
For English version, please click the continuous-reading tag below.
når
kvelden
kjem har eg
verda på fingrane,
og mor fortel om eit
fargerike, der ulven et
blomar og lammet luktar
som varme som blome
ei elv renn gjennom
landskapet
vatnet er
vått lys
og alle trea
som veks langs
elvebredda
vil bere
frukt
heile
året
kvar
morgon
vaknar eg i håpet:
at kvar ny blome, kvart
blad som mørknar grønare
er teikn på kva verda
skal vekse inn i,
at fargeriket
skal kome
kvar
kveld
må eg vaske
verda av fingrane
for å kunne drøyme igjen
Foto: Paal Audestad
Foto: May B. Langhelle / Klikk på «Les mer» for bedre lesbarhet –
Kan hende er vi drevet av seil
eller ei rød sol, kan hende sitter det
en frossen frelser i baugen eller en erfaren los
ved roret. Det er bølgene som slår
og himmelen som revner, ved neste bølgetopp
stirrer vi kan hende enda lengre ned
i den neste oppstandelsen.
Det er i de år bisonerne har fået frit løb. Hegnet er blevet fjernet. De har spredt sig. Nu har skovene fået deres dybe bastone tilbage – bulderbrummen fra oksens hals – som om vi er tilbage i tiden før der fandtes mennesker her, og det var urokser der gik græssende rundt og væltede bøgetræer og gnubbede bark af med deres hårede krumhorn. Det er ikke længere skovfogedens blå og gule ruteanvisninger malet på en stamme eller en sten, men store og hvide kradsemærker, der viser hende vej gennem lianflettede efeuranker og hen over væltede stammer.
Foto: Katharina Barbosa
Les mer «Hans Petter Blad: Dikt fra Fuglekatalogen i den framtidige samlingen Tilfeldig musikk»
Les mer «NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Isaac Yuen»
1
Den dukker op af det yderste hav som en ø, altid dér for enden af forestillingsevnen, den dukker frem af disen, det er som om der er en glorie rundt om, mange stråler, måske er den farveløs, i sig selv, den tager farve af forhåbningernes stråler, alle tings fegudmoder, den violette fe, den isblå fe, den dunkelorange, pudderrosa fe. Kanariegule. Drømmen brydes i luftens prismer for enden af hvert menneske, hvert menneske er en ø der dukker frem, hvert menneske dukker frem som en ø på sin egen yderste horisont. Omgivet af stråler. Enhver er isoleret, og hver enkelt er del af det samme system, det er menneskeheden som arkipelag, en krans af øer der dukker op, perler for enden af hvert menneske, følelsen af at have betalt er den tråd som binder kransen, vi kan se hinandens drømme på himlen om aftenen. Når vi sidder stille. Vi bør sidde helt stille, så stille, stille som muligt.
