By Erin Lyndal Martin / Photo: Natalie Gibbs

What is left of us? Why does the trace have power? How far do we want to stray from what we still know to be the human? How far? Really, how far? Are we prepared for what we are encountering?

I saw Jorie Graham give a reading once in spring 2008. It was at the Brookline Booksmith in the Boston area, and she was reading from her then-new collection Sea Change. Though I’d loved her work for years, I wasn’t sure what to expect at her reading and feared that in person she might not conjure the meticulous passion that’s informed her work throughout her career.

But when Graham stepped up to the microphone, she didn’t do the usual cursory introductory banter poets usually do before quickly diving into their poems. Instead, she spoke at length about all of the different environmental crises we were undergoing. She talked of melting ice caps, the disappearing of bats, a number of terrifying crises, all with the same exigency. By the time she began to read her poems, we all knew what was at stake, in her book and on our planet.

Les mer «THE POSSIBLE ABSENCE OF A FUTURE / The Rumpus Interview with Jorie Graham» →

/Foto: Fartein Rudjord

En eik kan bruke fem hundre år på å vokse seg stor. Så kan den stå der og ruve i fem hundre år. Den kan bruke nye fem hundre år på å dø. For andre enn eika kan dødsprosessen være det mest interessante, da kan eika gi ly og næring til mange små dyr og organismer.

Fredrikstad er fremdeles i vekstfasen. Står på leireføtter og skjelver, avstivet av utallige trestammer av eik og furu dunket ned i mudderet byen er bygget på. Nå har de gått over til å spunte med stålplater. Vi får se om de er like holdbare som eik.

Byen har visse voksesmerter. Klemt inne mellom forskjellige grener av Glomma begynner det å skorte på arealer, og der man ikke kan bygge mer i bredden eller lengden må man bygge i høyden. Stålarmert betong overtar den gamle plankebyen som sjelden gikk over et par etasjer. Nå krever investorene seks, sju og åtte etasjer for å få råd til å gå rundt. De er nok ikke så opptatt av å bruke fem hundre år på å dø, å skape hulrom og friplass for alskens små kryp.

Les mer «Magne Rudjord / Fredrikstad i 450 år» →

Av Arne Johan Vetlesen / Foto: Sigurd Hverven 

Hva vil de som lever om femti år tenke om veivalgene vi gjør i dag?

   Filosofen Tim Mulgar stiller spørsmålet i boken Ethics for a Broken World. Han svarer at særlig to ting vil fortone seg som ubegripelig: At myndighetene tillot folk å fortsette med deres klimaødeleggende atferd selv lenge etter at kunnskapen om dens skadevirkninger var etablert. Og at det var fritt frem for såkalte «klimaskeptikere» å spre deres feilaktige budskap basert på benekting av fakta. Mulgan knytter det han kaller overflodssamfunnets manglende evne til å styre unna varslet kollaps til dets insistering på at det individuelle gode gis forrang fremfor fellesskapets. Et av sitatene fra dette samfunnets kortvarige glansperiode som gir mest hoderisting, lyder: «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn.»

Les mer «DET ER FOR SENT» →

Foto: Maja Hattvang

Tross «utdanningssamfunn» og informasjonsoverskudd på alle flater og i alle kanaler, gjør klimakrisenes fakta oss så passive og sløve at vi er i ferd med å gi opp våre barns framtid?

Hver gang jeg tar ordet i en samtale og nevner de fortvilende naturødeleggelsene som er tydelige for alle som følger med – ufattelige utryddelser av mennesker, fugler, insekter, planter, pattedyr – kvier jeg meg. Ingen vil være den som kommer med påminnelsen om en varslet katastrofe, men jeg lemper meg over de sosiale stengslene og prøver ut perspektivene. Blikkene som møter meg er doble. De sier ofte: «Du har kanskje rett, vi burde vite det». De sier samtidig: «Du ødelegger den gode stemningen, hva kan vi egentlig gjøre?».

Les mer «Freddy Fjellheim: Den ene setningen» →