Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Foto: Rafi Jassor
از لبخندت
مزرعه مان جان می گیرد
و تازه عروسان بغض کرده
ابستن کودکان لبخندت می شوند
خوشه های انگورمان مست مست میرقصاند
دختران آبادی را…
خانه ها بوی گندم می گیرد و سر بازان از جنگ بر میگردند.
Foto: Camino forlag
Denne antropologen vil rapportere det hun så, det hun hørte. Hun vil fatte seg i korthet, med katastrofens tvingende nødvendighet, med det uunngåelige spørsmålet knyttet til nytten av arbeidet hennes, av hele rapporten hun skal skrive: Vil noen lese den? Vil noen lytte? Vil den bety noe for andre enn de berørte? Ikke engang for dem. For henne selv.
Den vil komprimere realitetene, det den gjentar. Bildene som hvert av intervjuobjektene vil huske – som de vil rekonstruere – fra ulike perspektiver: fra under det som ligger i ruiner, fra de knuste eller hele knoklene, fra under åpen himmel – det eneste mulige tilfluktsstedet akkurat da, med et hus som er gjenreist eller allerede bebodd i den mest lutfattige periferien av en av de lutfattige byene i Argentina. Landet som i år har satt verdensrekord i utvinning av ukonvensjonell olje, samme år som denne rapporten ble utarbeidet.
Les mer «Gabriela Cabezón Cámara / Migrasjon av ofrede / Migración de sacrificados»
Photo: Eivind Volder Rutle
At noe er normativt i et samfunn betyr helt enkelt at det anses som vanlig. Da er det vanskelig å stille spørsmål ved det, eller i det hele tatt tenke at vi kan stille spørsmål ved det. Militæret er normativt i dag. Alternativer som militærnekt, pasifisme eller ikkevoldelige ideer kan være rare og fremmede, fordi de rokker ved det vanlige, slik filosofen Duane L. Cady beskriver i sine teorier.
Les mer «Linn Stalsberg / Hegemoni, drifter og selvoppofrelse»
Foto av Marcus Støren
Jeg går
med en rakett festet til ryggen.
Så kan døden bli min følgesvenn,
okkupere ryggen min
akkurat som jeg arvet det å være okkupert av
de som lagde raketten.
MUR AV TAUSHET
For å skremme et menneske trenger du ikke å bygge en mur av stein
Det er nok å konstruere indre barrierer av redsel og frykt
Du forlater byen din og tror at du endelig er fri
i livet og i drømmene.
Men byen, med sine steiner og murer og urgamle uro
forlater ikke deg.
Photo: Iryna Korovchenko
***
Framme vid linjen
ska du bevara
denna kärlek,
dess björnbärslika
växande.
Bevara denna hängivenhet,
sergeant, likt ett barns
eller en hunds.
Bevara denna gråt,
aldrig kommer den
att vara större.
Att gå ända fram
till linjen,
att markera den
med sina fotspår.
Att hålla linjen
och att hålla samman.
Och att för alltid stanna
kvar i oktober.
Som på befallning.
Ty denna kärlek,
slö som en kniv,
denna bittra kärlek,
som härmed är din,
den upprätthålls
av dem som står
vid linjen.
Och av dem
som är bortom den.
Foto: Lina Hindrum
I romanen Trollvinter av Tove Jansson fra 1957, våkner Mummitrollet opp fra vinterdvalen midt på vinteren, som den første av alle mummitroll. Utenfor husets lune vegger er dalen dekket av snø, og ennå renner bekken under broen i hagen. Strømmen har forhindret vannet fra å fryse, ellers er skogen taus og stille. Verden er ikke slik Mummitrollet er vant til. Hele livet har han levd gjennom vår og sommer, og lagt seg til å sove på tampen av høsten. Han går ned til havet hvor han møter Too-tikki, som, sammen med usynlige vesener, holder til i badehuset på vinterstid. Han klager til henne over at alle ser ut til å ha glemt den ordentlige verdenen. For ham er den ordentlige verdenen den verdenen hvor løvtrærne er grønne, hvor syrinene blomstrer og frukttrærne bærer epler, hvor sollyset på verandaen varmer ryggen og hvor havet er så varmt at han kan ta ni svømmetak under vann, før han tar på seg den blå badekåpen som henger i skapet. Han husker at hempen på badekåpen er ødelagt, og at det ligger et par solbriller i lommen. Too-tikki derimot, undrer seg over hvordan man kan vite hvilken verden som er den ordentlige. Hun forteller ham at det er så mye som ikke får plass om våren og sommeren og høsten. Hun forteller ham at alle som er litt sjenerte og alle som er litt rare, de kommer frem om vinteren, når nettene blir lange og snøen knirker under føttene.
Les mer «Kathleen Rani Hagen / Trollvinter»
Photo: David Konecny
Erlend Wichne (f. 1991) er forfatter, gjendikter og ph.d. i oversettelsesvitenskap. Siste utgivelse: Sankthans (2019), Flamme forlag.
Les mer «Liten dikt-suite / Erlend Wichne»Ingeborg Annie Lindahl /
Nå husker jeg ikke lenger navnet, men, for fryktelig mange år siden – jeg var fortsatt midt i tenårene – hadde et av de den gang fortsatt noe anstrengte og høyspente kulturprogrammene på svensk tv et innslag på noen få minutter med en litt vill, rufsete, neoekspresjonistisk maler, i anledning en utstilling. Han liknet på den mannen jeg etter hvert selv kom til å bli, men det visste jeg ikke da. Og de stilte ham det djevelske tabloide spørsmålet; hva i alle dager handler dette her om? Konfrontert på den måten vil mange kunstnere bakke to skritt og gå i vranglås, siden det ikke bestandig lar seg gjøre å lokalisere verken narrativ eller noen særlig klar beskjed i arbeidet deres. Det er heller ikke kunstens jobb å forklare seg selv, og i hvert fall ikke kunstnerens. Det «handler» sjelden om en begrenset ting, men åpner som oftest opp mot det ubegrensede. Det blir det samme som når nyprovoserte publikummere, etter å ha fått sine parametere utfordret nok, i sinne spør «Ja, hva ER kunst da?». Og det er nettopp et aspekt av hva kunst faktisk er; en kontinuerlig utfordring av det du tror deg å vite. Men, selvsagt, det er jo ikke bare det. Det er kun en barnål fra en maurtue av mulige svar på spørsmålet. Et annet svar kom fra denne maleren, som det saktens irriterer meg å ikke vite navnet til, i det han litt bakoverlent og grinete mutret frem sin respons; at kunstnerskap på en måte er som trær, hvor det nyeste arbeidet representerer den ytterste årringen. Sagt av en kunstner som bar spor av levd liv, plassert foran maleriene sine – som dirret av impulser og konsekvenser av det samme livet – virket det øyeblikkelig riktig. Made perfect sense. Så får det være en annen ting at denne liknelsen ikke lar seg applisere absolutt overalt til enhver tid. Det funket der.
Les mer «Tommy Olsson / Tegnet i vann, ristet i metall»
Fra serien War Insane av billedkunstner Base El Maqosui. Akryl på papir.
og folk vil returnere til restene av sine hjem og familier
Barna vil gå til skolen
etter at skolegården er vasket ren og ryddet
for blod og kroppsdeler
Les mer «Ali Abu Yassin / Krigen vil ta slutt! / Oversatt av Vibeke Harper»
Photo: Natasha Kravchuk
Det er allment kjent at i Sovjetunionen havnet barna til «folkets fiender» under oppsyn av statlige sikkerhetstjenester. Bestefaren min var nettopp et av slike barn og fikk oppleve alle «fordelene» med et sånt oppsyn. Men det er ikke det jeg vil snakke om. Selv om jeg var barnebarnet til en av folkets fiender, skilte jeg meg ikke ut på noen måte. Jeg var en helt vanlig russisktalende gutt fra Donetsk som frem til tjueårene sine var helt uvitende om den sanne historien, verken om familien sin eller om fedrelandet sitt.
Les mer «Volodymyr Rafeyenko / Medisiner mot glemsel /Ліки від забуття / Oversatt til norsk av Svitlana Cherpas»
Ut av polykrisen
Alt kan eies og kontrolleres i dagens verden, fra strender og skoger til blodprøver og sinnsstemninger. Kampen for frihet og rettferdighet er en kamp mot eiendom og for allmenningen.
Plutselig er det krise overalt, enten vi retter blikket mot matpriser, krig, klima eller demokratiske institusjoner. Nå er jo ikke krise et nytt ord. I antikkens Hellas ble krisis (κρίσις) ofte brukt som et medisinsk begrep. I mangel på antibiotika og vaksiner var krisen et vendepunkt med to mulige utfall: Du døde, eller du ble frisk. I den teknovitenskapelige tidsalder leter vi etter krisenes årsaker for å finne en vei ut av labyrinten. Noen av de større navngitte krisene i vår levetid har vært oljekrisen, dot com-krisen og finanskrisen, som alle førte til økonomisk destabilisering og sosial misnøye. Likevel er det noe som er nytt i det 21. århundrets tredje tiår: Krisestemningen flyter nå i modernitetens hjerteblod.
Les mer «Thomas Hylland Eriksen og Oscar Salemink / Tilbake til allmenningen»
Sasha West is the author of Failure and I Bury the Body, which was awarded the National Poetry Series, a Texas Institute of Letters First Book of Poetry Award, and a Bread Loaf Writers’ Conference Fellowship. Her second book, How to Abandon Ship, will be published in March 2024 by Four Way Books. Her multi-media eco-arts exhibits with visual artist Hollis Hammonds have been exhibited at the Columbus College of Art and Design, Texas A&M, ArtPrize 2023 Michigan, and elsewhere. She is an Associate Professor of Creative Writing at St. Edward’s University, where she founded and runs the Environmental Humanities program.
Les mer «Sasha West / Ode to fossil fuel and other poems»
Photo: Lars Verket
It is possible to think like a mountain, Aldo Leopold famously suggests in his seminal book A Sand County Almanac (Leopold 1949). In light of this observation, I ask: is it possible to love like a mountain or at least love the mountain—an inanimate (e.g., stones) part of the world? I propose that such love can be practiced. To explain how that can be done, I coin the concept of ecological love (Lysaker 2020b). In the following, I outline that term and relate it to the experience of ecological grief.
Les mer «Odin Lysaker / From Ecological Grief to Ecological Love»
En uskyldig og stimulerende leg er: Hvilken bog ville du tage med hvis du strandede på en øde ø? Sandsynligheden for at strande på en øde ø er dog forsvindende lille. Det realistiske spørgsmål må i stedet være: Hvilken bog ville du tage med hvis du blev tvunget til at flygte? Og svaret på det spørgsmål er rimeligvis: Ingen. Mobiltelefon, varmt tøj og vand virker som mere oplagte genstande. Men hvis man nu alligevel skulle få mulighed for at tage en bog med så burde den bog være Homers Iliaden – sangen om Ilion, sangen om grækernes 10 år lange krig mod Troja – også selvom den er tung. For Iliaden er af mange grunde den nødvendigste bog der findes. Den beroliger og trøster alene via heksameterets stadige fastholdelse og udvidelse af tiden. Den viser menneskelivet frem som det er: Med dårskab og dumhed, kærlighed og kløgt. Den er et læredigt som lærer os hvad krig er og hvilke konsekvenser den har. Den lærer os om, hvordan vi skal huske de døde, hvordan vi tager deres historier med os. Og sidst men ikke mindst så tilbyder den os et glimt af, hvordan vi kan forholde os til krigen, hvis vi vil undgå at den overhovedet går i gang.
Les mer «Kærligheden driver havet og Homer – et essay om hvad Iliaden lærer os om krig / Elisabeth Friis»
It never stops. The problems never seem to leave me alone, they follow me around all day, from morning to evening, from sunrise to sunset. They have been doing so for a long time, but tonight is different. Now, they even follow me into my dreams.
I have been going to bed late for a while, not by choice, but because the heat in this city is unbearable. The warmth incapacitates my body and mind: everything seems slower, each minute longer, every movement heavier. There is yet another heatwave in Paris, one of those that used to be unusual but have come to seem normal, or at least familiar. The heat exhausts me. I am tired and need to sleep, but as I close my eyes, my heartbeat speeds up. A tingle runs through my arms into my fingers, as my chest tightens and my neck stiffens. I am not sure which came first, the feeling or the thought, but I know this: the problems have caught up with me. The breeze that was supposed to calm me down has triggered the alarm bell. The fan I cannot sleep without turbocharges my energy consumption, emitting more CO2 into the atmosphere, resulting in yet more heat. Cooling my body down has its price: a cost probably first and most violently paid by somebody else, most likely somewhere in the Global South.
Les mer «Nikolaj Schultz / Land Sickness»
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 