Volodymyr Yermolenko / Ukraine, war, and a new ethics // Oversatt til norsk av Eivind Aalen Øi

Photo: Valentyn Kuzan

It might sound strange to think about approaching climate disaster during the ongoing disaster of the Russian invasion of Ukraine. It is difficult to think about climate change when you are living under everyday missile attacks on civilian cities. It’s hard to think about the future when you are not sure if you will be alive tomorrow. It is difficult to think about cuts of water consumption when you are sitting in the dark during blackout, with no water at all. It is tricky to think about cutting CO2 emissions from thermal power plants when Ukrainian thermal power plants are being bombed by the Russian missiles and at times produce no electricity, and therefore no CO2 emissions at all. It is difficult to think about the upcoming apocalypse when you are living through an apocalypses here and now.

But these different versions of apocalypse are not disconnected. They both invite us to think about a new ethics of life, a new biophilia that should lead us into the future. And yes, you can think under missile strikes and during the full war. During this time you might see hidden connections. There is something that can escape from your attention when you are in peace, and which does not, during the war.

This war is not only about the carnival of cruelty. It is not only about breaking the rules. It is not only about politics.

This war is about attack on life itself. The Russian invasion of Ukraine is a story about killing innocent civilians, cynical shelling civilian cars during evacuation (like on a training), bombing hospitals, torturing of activists and journalists. But it is also about destroying ecoparks, like is Yasnohorodka near Kyiv, about killing horses and dogs that belonged to civilians, about stealing racoons from zoos when Russians were fleeing from Kherson.

This war is also about environmental disasters when Russians put fires on Ukrainian grain fields, or when dolphins in the Black Sea died from pollution caused by the Russian invasion, or when Russians threatened nuclear incident during their occupation of Chornobyl or Zaporizzhia nuclear power plants. This war is not only about genocide of Ukrainians but also about ecocide and biocide. It is not only about crimes against humanity, it is about crimes against nature, against living beings.

There is something that can escape from your attention when you are in peace, and which does not, during the war.

Perhaps, such wars can indeed bring our reflection to some new spaces, new rooms, closed for a long time. Crimes against humanity and crimes against nature can come hand in hand. They can emerge from the same set of values (or, rather, anti-values), from disrespect for the life itself. The dramatic element of this war is not only about Russian cruelty towards Ukrainians, but about Russian cruelty towards Russians or those people whom they misleadingly believe to be Russians. Russians have massively shelled cities like Mariupol or Kharkiv in which people mostly speak Russian. They send their young people to die in Ukraine without any understandable reason. They do not take the bodies of their soldiers from the battlefields and hide the real number of dead.

This makes Russian current ideology similar to 20th century fascism and nazism, but also having one important difference. Fascism and nazism declared some groups of people worth living, others not worth living and destined to be killed. The current Russian ideology does not declare any group of people as worth living. It accepts that the life of nobody has value. Therefore it massively kills Ukrainians, destroys ecoparks, doesn’t care about the lives of its own soldiers, and threatens the planet with nuclear destruction.

This cruelty stems from nihilism. Nihilism is an old Russian disease. It can be found in 19th century Marxist radicals. It can be found in their contemporaries, religious philosophers who stemmed from these radicals but then criticized them, like Dostoyevsky. It was embodied in Lenin and even more so in Stalin. It continued its existence in Brezhnevism. It returned with Putinism.

Putinism is an ideology that wants to be fascism but is only able to be brezhnevism. Nihilism is its religion. Not only doesn’t it believe in the values it proclaims (religion, conservatism or family) but it also neglects the value of any other value, and the value of human being. It is remarkable how Russian regime today proclaims the Russian superiority over the Western world by saying that they defend genuine «family values» – and at the same time takes children from their mothers and sends them, unprepared, to the frontline, just to be killed in the matter of days.

Nihilism is an ideology that accepts death as normal. Nihilism believes that nothingness is a norm, that life is an exception, an anomaly, and that efforts to preserve it are senseless and damaging.

If there is a story of the moral progress of humankind, it is a story of the gradual extension of the space for dignity, and reducing the space for violence. This movement is not linear, it goes through different zigzagic episodes. It can go through horrible explosions of violence like one we are experiencing today – or which Europe experienced in the 20th century. But the general trend is there. Human morality goes from valorising specific groups of people and specific gods, to valorising bigger communities and more inclusive values – and finally to valorising the whole humanity.

But the 21st century is going even further. Not only it thinks how to protect communities against power (one of the key preoccupation of the 19th century). Not only it thinks how to protect individuals from both power and their own communities (one of the key preoccupation of the 20th century). It now thinks how to extend the concept of dignity to a non-human world. It asks a question whether nature is a moral subject. It persuades us that we have responsibility not only towards humans but also towards animals, birds, trees and fish. Towards the whole planet.

This thinking leads us to a question how to bridge tradition and modernity. Traditionalist societies considered nature as a subject, more powerful than humans and therefore subjugating them. Traditionalist societies set the laws of nature – of families, tribes, sexual life, life and death – as the laws dominating humans and substantially restricting the human freedom.

Modern societies, from the 15th century on, came with a different set of tools. They proclaimed nature as an object and humans as the dominants over the subjugated nature. Modernity tried to reverse the balance of power between humans and nature – and in many aspects it succeeded. It  proclaimed knowledge to be power. It started using and abusing natural resources.

This war can teach us that the evil is always present within humans. That we should be prepared for its return. But also that we should build a new ethics focused on the idea of life.

The future will need to combine both approaches and to heel the diseases present in both. Nature is a subject but not totalitarian: we can discuss with it, we can talk with it, we can seek compromise with it – and its laws are not totalitarian. Seeking compromise means neither being subjugated nor dominating. Humans, as parts of nature, can be living in balance with the rest of the planet.

In practice this means that we will be seeking modern and hypermodern technologies, which will rebuild the balance with nature. We will use the modern cult of knowledge to turn knowledge from being an instrument of power to being an instrument of understanding and co-existence.

This will help us, by using modern reason, to bring dignity back to nature. Using modern technologies not to dominate over nature, not to pursue an endless rent-seeking on its resources, but to follow nature in the way how it produces energy (solar, wind, organic). This will help us make humans complement nature, reduce violence within it, instead of replacing it and abusing it. It will make us defenders of nature, rather than attackers on it.

It is important that we understand the current Russian invasion of Ukraine not only in terms of geopolitics, but in terms of the value choices. The Russian imperial expansion is a product of two things: the description of the world in terms of power verticals, and Russian disappointment with the fact that Russia is becoming increasingly weak in these global power verticals.

But human relations are not only about power. A major mistake of the 20th century philosophy, from Nietzsche to Foucault, was to make power relations the only matrix of interpreting human relations. Power and verticality are important for societies, but no less important are solidarity and horizontality. Ukraine is winning this war primarily because it adds its semi-anarchic horizontality to the usual power relation within a state. This semi-anarchic horizontality is difficult to catch and to break. It always contains a great deal of unpredictability, which the authoritarian pyramidal machine is unable to track.

But horizontality of the Ukrainian society now goes beyond humans. Stories from this war are also stories about how humans save animals from suffering, not only fellow men. They are stories of how Ukrainians turn animals (like dog Patron) into new semi-mythological symbols of this war. They are stories of infusion of soldiers into nature – up to the point when these soldiers become parts of nature themselves.

This war can teach us that the evil is always present within humans. That we should be prepared for its return. But also that we should build a new ethics focused on the idea of life. Our major opponent is nihilism that disrespects life, that is poisoned with necrophilia, that does nothing to prevent extinction of the living, that contributes to its extinction and is indifferent towards the tragedy of death.

Preventing this new nihilism can help us build the new ethics of biophilia. An ethics which would extend the idea of dignity beyond the human world, to include nature, as far as we can.

Ukraina, krig, og en ny etikk

Av Volodymyr Yermolenko, ukrainsk filosof og journalist, sjefsredaktør i UkraineWorld.org og leder for Ukrainsk PEN.

Det virker kanskje underlig å tenke på den kommende klimakatastrofen mens Russlands invasjon av Ukraina pågår. Og det er vanskelig å tenke på klimaendringer når sivile mål bombes hver eneste dag. Det er vanskelig å tenke på framtiden når du ikke vet om du er i live i morgen eller ikke. Det er vanskelig å tenke på å redusere vannforbruket når man sitter i mørket under en blackout, uten tilgang på vann i det hele tatt. Det er en utfordring å skulle tenke på å kutte CO2-utslipp fra fossile varmekraftverk, når ukrainske varmekraftverk blir bombet av russiske missiler, og dermed verken produserer strøm eller CO2-utslipp. Det er vanskelig å tenke på den kommende apokalypsen når du selv opplever en. 

Disse to versjonene av apokalypsen henger sammen. De inviterer oss til å lage en ny etikk, og en ny biofili som kan lede oss inn i framtiden. Og ja, man fortsetter å tenke selv om det er krig og missilangrep hver eneste dag. I slike tider kan det til og med være man får øye på hemmelige forbindelser. Det er enkelte ting man ikke legger merke til før det er krig. 

Denne krigen er ikke bare ondskapens karneval. Den handler ikke bare om å bryte reglene. Den handler om mer enn politikk. 

Denne krigen er et angrep på alt liv. Uskyldige sivile blir drept i Ukraina, biler med sivile blir bombet under evakueringer (som om det var en øvelse), sykehus blir bombet, aktivister og journalister torturert. Men også økoparker ødelegges, som Yasnohorodka i nærheten av Kiyv, hester og hunder som tilhørte sivile har blitt drept, og vaskebjørner fra dyrehager har blitt stjålet av russere som flyktet fra Kherson. 

Krigen handler ikke kun om mord på ukrainere, men også om økocid og biocid. Den handler ikke kun om forbrytelser mot menneskeheten, men også mot naturen, mot alt som lever. 

Miljøkatastrofer er også en del av denne krigen, som når russiske styrker tenner på ukrainske kornåkrer, som når delfiner i Svartehavet døde av forurensing fra invasjonen, eller når russere truet sikkerheten på atomkraftverkene i Tjernobyl og Zaporizzhia. Krigen handler ikke kun om mord på ukrainere, men også om økocid og biocid. Den handler ikke kun om forbrytelser mot menneskeheten, men også mot naturen, mot alt som lever. 

Kanskje slike kriger faktisk kan lede tankene våre til nye steder og nye rom som lenge har vært lukket. Forbrytelser mot menneskeheten og forbrytelser mot naturen kan gå hånd i hånd. De kan springe ut fra det samme settet av verdier (eller heller, anti-verdier), fra en respektløshet mot livet selv. Denne krigen innebærer mer enn bare russernes grusomme handlinger mot ukrainerne. Den innebærer også russernes grusomme handlinger mot russere, eller de menneskene som de ser på som russere. Russerne har bombet byer som Mariupol og Kharkiv hvor de fleste snakker russisk, og de sender sine unge til en meningsløs død i Ukraina. For å skjule de reelle dødstallene tar de ikke med sine soldaters døde kropper tilbake fra slagmarkene. 

Dette gjør at dagens russiske ideologi har likhetstrekk med det 20. århundres fascisme og nazisme, men det finnes likevel en viktig forskjell. I fascismen og nazismen var det enkelte befolkningsgrupper som hadde rett til å leve, mens andre måtte dø. Den nåværende russiske ideologien har ikke bestemt at det er en særlig gruppe mennesker som ikke fortjener å leve. Den har istedet bestemt at ingen liv har verdi i det hele tatt. Det er derfor den dreper ukrainere og ødelegger økoparker. Det er derfor den ikke bryr seg om sine egne soldaters liv, og truer planeten med atomødeleggelse. 

Denne ondskapen stammer fra nihilismen. Nihilismen er en gammel russisk sykdom. Man finner den hos det 19. århundrets radikale marxister. Man finner den også hos dagens religiøse filosofer som stammer fra disse radikalerne, selv om de siden kritiserte dem, slik Dostojevskij gjorde. Lenin var full av nihilisme, og det var enda mer i Stalin. Den fortsatte å eksistere i bresjnevismen, og kom tilbake med putinismen. 

Putinisme er en ideologi som har lyst til å være fascisme, men som ikke får til å være mer enn bresjnevisme.  Nihilismen er dens religion. Det er ikke bare det at putinismen ikke tror på de verdiene den selv forkynner (religion, konservatisme og familie), men den ser bort fra alle andre verdier, også menneskets verdi. Det er bemerkelsesverdig hvordan det russiske regimet i dag påstår at de er vesten overlegne fordi de forsvarer «familieverdier» – selv om de på samme tid tar barn fra deres mødre og sender dem til frontlinjen uten trening, bare for at de skal bli drept noen dager senere. 

Nihilsme er en ideologi som normaliserer døden. Nihilismen tror at «intethet» er normalen, at livet er et unntak, et avvik og at ethvert forsøk på å bevare livet er dumt og ødeleggende.

Hvis det finnes en fortelling om menneskets moralske utvikling, så er det en fortelling om en gradvis utvidelse av verdighetens rom, mens voldens plass har blitt mindre. Utviklingen har ikke vært lineær, den har gått i sikk-sakk på grunn av utbrudd av vold, som det vi opplever i dag – eller det som Europa opplevde i den 20. århundre. Den generelle trenden er der likevel. Menneskets moral går fra å omfatte særlige befolkningsgrupper og guders verdi, til å omfatte mer inkluderende verdier og større befolkningsgrupper – til endelig å omfatte hele menneskeheten.  

Men det 21. århundret går enda lenger. Ikke bare vil det beskytte samfunn mot makt (noe av det det 21. Århundre var mest opptatt av viktigste målene i det 19. århundre). Det ønsker også å beskytte individer fra både makt og deres egne samfunn (et av de viktigste målene i det 20. århundret). Det 21. århundret tenker på hvordan man skal utvide vår forståelse av verdighet til å inkludere den ikke-menneskelige verden. Det spør om naturen er et moralsk subjekt. Det overbeviser oss om at vi ikke kun har et ansvar overfor andre mennesker, men også overfor dyr, fugler, trær og fisk. Overfor hele planeten. 

Denne tankerekken fører oss til spørsmålet om hvordan vi skal bygge bro mellom tradisjon og modernitet. Tradisjonelle samfunn så på naturen som et subjekt som var sterkere enn menneskene, og som de derfor var underlagt. Tradisjonelle samfunn setter naturlovene  om familier, stammer, sex, liv og død – som absolutt retningsgivende for  menneskene og svært begrensende for deres  frihet. 

Moderne samfunn, fra 1400-tallet av, hadde et andre verktøy. De så på naturen som et objekt, og menneskene styrte over den underlagte naturen. Moderniteten forsøkte å reversere maktbalansen mellom mennesket og naturen – og på mange måter lyktes den. For moderniteten var kunnskap makt. Den begynte å bruke og misbruke naturresurser. 

Denne krigen kan lære oss at ondskap alltid er til stede i mennesket. At vi burde være forberedt på dens gjenkomst.  Men også at vi burde konstruere en ny etikk med grunnlag i ideen om liv.

Framtiden blir nødt til å kombinere disse to tilgangene og viske ut problemene i dem begge. Naturen er et subjekt, men ikke et totalitært et: vi kan diskutere med den, snakke med den, gå på kompromiss med den – og dens lover er heller ikke totalitære. Å se etter kompromisser betyr verken å underlegge seg naturen eller dominere den. Mennesker, som en del av naturen, kan leve i balanse med resten av planeten. 

I praksis vil dette si at vi må finne moderne og hypermoderne teknologiske løsninger, som kan gjenopprette balansen i naturen. Vi må bruke kunnskapens moderne kult til å endre kunnskap fra å være et maktinstrument til å bli et verktøy vi kan bruke for å forstå og sameksistere. 

Slik kan moderne tankemønstre hjelpe oss å gjenopprette naturens verdighet. Ved å bruke moderne teknologier kan vi følge naturen, ved å produsere energi som den (sol, vind, økologisk), istedenfor å dominere den og jakte på profitt i dens ressurser. Dette vil hjelpe mennesker å komplementere naturen, å redusere volden innad i den, istedenfor å misbruke og skifte den ut. Dette vil gjøre oss til naturens forsvarere, istedenfor ødeleggere.  

Det er viktig å forstå den russiske invasjonen av Ukraina, ikke kun som geopolitikk, men også som verdivalg. Russlands imperialistiske ekspansjon er et resultat av to ting: en beskrivelse av verden basert på hierarkisk maktforståelse, og Russlands skuffelse over at landet bare blir svakere og svakere på den globale scenen. 

Men menneskelige relasjoner handler ikke kun om makt. En stor feil i det tjuende århundrets filosofi, fra Nietzsche til Foucault, var å gjøre maktrelasjoner til den eneste måten å måle mellommenneskelige relasjoner. Makt og vertikalitet er viktig for samfunn, men solidaritet og horisontalitet er like viktig. Den største grunnen til at Ukraina ligger an til å vinne denne krigen er at de har lagt en semi-anarkistisk horisontalitet til de ordinære maktstrukturene i en stat. Denne semi-anarkistiske horisontaliteten er vanskelig å fange og ødelegge. Den er alltid veldig uforutsigbar, og dermed ikke mulig å spore for den autoritære pyramideformede maskinen. 

Denne krigen kan lære oss at ondskap alltid er til stede i mennesket. At vi burde være forberedt på dens gjenkomst.  Men også at vi burde konstruere en ny etikk med grunnlag i ideen om liv. Vår største motstander er nihilismen som ikke respekterer livet. Den er forgiftet av nekrofili, den gjør ingenting for å stoppe utryddelsen av det levende, bare bidrar til utryddelsen uten å bry seg om hvilken tragedie døden er. 

Å avverge denne nye nihilismen kan hjelpe oss å konstruere en ny biofil etikk. En etikk som vil utvide ideen om verdighet til mer enn bare den menneskelige verden. En verdighet som, i den grad det er mulig for oss, også inkluderer naturen.


Dr. Volodymyr Yermolenko (born 1980) is a Ukrainian philosopher, journalist and writer, president of PEN Ukraine. Doctor of political studies (France), PhD in philosophy (kandydat nauk, Ukraine). Analytics director at Internews Ukraine, one of the biggest and oldest Ukrainian media NGOs. Chief editor of UkraineWorld.org, a multimedia project in English about Ukraine. Associate professor at Kyiv-Mohyla Academy. Book writer (non-fiction and fiction), winner of Myroslav Popovych Prize (2021), Petro Mohyla Prize (2021), Yurii Sheveliov Prize (2018), Book of the Year prize in Ukraine (2018, 2015) and others. Member of board of International Renaissance Foundation (OSI Network). Member of Supervisory board of Ukrainian Institute (2018-2021). Public lecturer, columnist at Krayina Magazine and NV.ua. Expert in information analysis and media literacy; architect and trainer at several media literacy projects within the activity of Internews Ukraine and UkraineWorld. Co-founder and author of podcasts Kult:Podcast (in Ukrainian) and Explaining Ukraine (in English). Anchorman of TV programmes Ukraina Rozumna and Hromadske.Svit at Hromadske.ua (2016-2020). Author of numerous articles in international and Ukrainian media. Published in The Economist, Le Monde, Financial Times, New York Times, Newsweek, gave numerous comments to BBC, CNN, Al Jazeera, France 24 etc. His texts and interviews have been published in Ukrainian, English, French, German, Polish, Italian, Russian, Dutch, Norwegian, Czech, Greek, Chinese and others. Father of three daughters. 


Eivind Aalen Øi er utdannet ved Københavns Universitet og Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han har gjendiktet Ilya Kaminskys Dans i Odesa og utgitt egne tekster i flere antologier, blant annet Cappelen Damms debutantantologi Signaler. 



Forfatternes klimaaksjon har samlet et knippe ukrainske, tyske og norske essayister som i ukene fremover vil reflektere over det voldsomme sammenfallet av naturhistoriske og sivilisatoriske kriser. Hvordan kan filosofiske, historiske og litterære kilder bidra til å veilede oss i denne utrydningstruede jungelen av muligheter og steile krav til handling?

Published with funding from Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Norsk Kulturråd.

Fra samme serie:

SI DET ØMT OG SKARPT / Editorial essay

KRIGEN MOT LIVET / Jurij Andrukhovytsj // oversatt av Marina Hobbel

Tone Avenstroup / Nauru


Judith Schalansky / Vippepunkter og kanarifugler / Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑