Translated from Spanish by Lawrence Schimel, © 2017 / Foto tomada por Festival Internacional Poesía, Medellín, Colombia. //
Fredy Chicangana / Two poems
Billedlig talt fra India, III
Jentene har selv laget farger: gulbrunt av knust gurkemeie, rødt av en blomst, grønt av erteplanten, svart av kull, blått av en blomst hvis navn jeg ikke husker.
KEYA
Kvinnen går med vannkrukken. Hun må hente «dråpe for dråpe» vann, hver dag. Ikke noe hus å se i bildet. Bare horisont. Vannet ligger på bladene. Fuglen vet det og drikker. Keya viser oss det.
Wera Sæther
// Les mer om dette kunstprosjektet HER.
Og hør sangen fra Bangladesh: Et «koronakor», sammensatt av barna som bor aller nærmest til et sangsted (gurugriho, som betyr: mesterens hus) nord i landet. De synger en sang av mystiker-poeten Lalan fakir.
BREVSKRIVERNE / Siri Hjelm Jacobsen
// Photo credit: Kajsa Gullberg
Siri Ranva Hjelm Jacobsen er skønlitterær forfatter og debuterede i 2016 med romanen Ø. Bogen er solgt til udgivelse i Italien, Frankrig, England og Ungarn, og blev i 2019 præmieret med den internationale kunst- og litteraturpris MARetica. Havbrevene, som udkom i december 2018, var året efter blandt de fem nominerede til Schadeprisen. Siri Ranva Hjelm Jacobsen er også litteraturanmelder på Weekendavisen, oversætter og foredragsholder.
Mulighetenes tid / Freddy Fjellheim
Lenge har vi kunnet lese hvordan folk av alle slag hyller butikkansatte, helsepersonell, renovasjonsarbeidere og andre som løp stor risiko da samfunnet erfarte den første naturbetingede unntakstilstanden. Mens beredskapen før neste pandemibølge skjerpes og vi forsøker å forklare hverandre at vi aldri kommer tilbake til «normalen», står nå disse modige yrkesgruppene tilbake med en historisk opphopning av tomme ord og varm applaus?
En tragedie i et uendelig antall akter / Tommy Olsson
Når du ikke vet sikkert hvorvidt du er blitt dyslektisk eller fargeblind – en tragedie i et uendelig antall akter.
Når jeg skriver dette er det gått ti uker siden jeg yrvåkent løftet hodet, midt i en selvpålagt avrusning, og liksom i det fjerne fikk det med meg at nå stenger jammen samfunnet. Ikke gå ut hvis det ikke er nødvendig. Ikke stå for nært. Hold kjeft. Slutt å stirre sånn ut av vinduet. Ikke hold på.
Les mer «En tragedie i et uendelig antall akter / Tommy Olsson»
Victoria Chang / Poems
/ Credit: Margaret Molloy
Victoria Chang is an American poet and children’s writer. Her fifth book of poems, OBIT, is now out on Copper Canyon Press.
Her prior book of poems, Barbie Chang, was published by Copper Canyon Press in 2017. Her third book of poetry, The Boss was published by McSweeney’s as part of the McSweeney’s Poetry Series in July 2013—it won a PEN Center USA literary award and a California Book Award. Her second poetry collection is Salvinia Molesta (University of Georgia Press, 2008). Her first book, Circle (Southern Illinois University Press, 2005), won the Crab Orchard Series in Poetry. Chang is also the editor of the anthology Asian American Poetry: The Next Generation (2004). In addition to editing, she writes children’s books and teaches in Antioch University’s MFA program. (Sources: Wikipedia and Poetry Foundation).
// Victoria Changs nye bok OBIT gjør noe jeg ikke har sett før. Minnene av en død mor blir til en original omskrivning av avisenes nekrolog-sjanger, bare at det her er språket som blir gjenstand for minnetalene, samt høfligheten, framtiden, morens tann, som døde to ganger… Jeg leser disse diktene og tekstene også som spirituelle avskjeder med en verden vi trodde at vi kjente. ///
YOU CAN READ THE POEMS HERE
Korona, klima og skalakollisjoner / Thomas Hylland Eriksen
Foto: Kari J. Spjeldnæs
Alt er skala; skala er alt.
Det blir sagt at hvis en mus faller ned en gruvesjakt, rister den av seg støvet og piler videre. En mann blir knust. En hest spruter utover betongen. Men steng musen, mannen og hesten inn i et fryserom, og da er det ikke musen som holder ut lengst.
Skala handler om smått og stort, men det handler også om nært og fjernt, enkelt og komplekst, konkret og abstrakt. Det er et av disse vidunderlige ordene som kan frigjøre intellektuell kreativitet fordi det unnslipper deg idet du tror du har forstått det. Er det for eksempel alltid slik at stor skala er kompleks, mens liten skala er enkel? I kartenes verden er det slik. Et kart i skalaen 1:1 er nøyaktig like stort som landskapet det beskriver. Det er med andre ord ekstremt komplekst og fullstendig ubrukelig. Skalerer du ned til 1:10 000, kan du brette det ned i lomma og bruke det til orientering og navigasjon, og går du ned til 1:100 000 000, har du sannsynligvis et kraftig forenklet verdenskart. Men i vitenskapen er stor skala enkel, mens liten skala er kompleks. Virkeligheten er alltid konkret, og den rommer mer enn vitenskapelige analyser, som med nødvendighet består i forenklinger. De tilbyr oversikt, orden og regelmessighet, men skreller bort mangfold og individuelt særpreg.
Les mer «Korona, klima og skalakollisjoner / Thomas Hylland Eriksen»
Ulf Karl Olov Nilsson alias UKON / Forklarings-opplysningane
/ Annika von Hausswolf, foto
Eg er glad når det er kjekt og lei meg når det er keisamt.
Ideelt sett skulle alt vore enkelt og triveleg.
Når det er på den måten, veit ein at det er slik.
Ein dag fanst ikkje Ceylon og Dei to Sicilia, ein dag fanst ikkje Sovjetunionen.
Sikadane fanst ikkje lenger, ikkje sikori, krom og sitrustre; sikadane fanst ikkje lenger, sikadane fanst ikkje, ikkje seder, sypress, cerebellum.
Les mer «Ulf Karl Olov Nilsson alias UKON / Forklarings-opplysningane»
Politikk / Monica Aasprong
I 2019 ble Forklaringsopplysningane, en samling av UKONS dikt, utgitt på Samlaget. Diktene i boka er valgt ut og oversatt av Monica Aasprong. «Politikk» er et avsnitt fra Aasprongs etterord.
/
Politikk
Når ein les «Verditautologien», første del av samlinga Barndomstolen frå 2009, er det nesten litt uhyggjeleg kor kvast desse ti år gamle dikta skjer inn i samtida: «Ein dag forsvann Stellers sjøku, øglehoftedinosauren, orthocerasen, kvastfinnefisken, velociraptor, dvergelefanten, mammuten. / Ein dag forsvann dalmatisk, elamittisk, etruskisk, faliskisk, hettittisk, hurrittisk, krimgotisk, karisk, mozarabisk, messapisk, norn, oskisk.» For sjølv om ein allereie for ti år sidan nok kunne ane kor det bar, at det økologiske mangfaldet var trua av industriell rovdrift på naturen, så er det først no at den eskalerande utdøyinga av artar til fulle er komen opp i det ålmenne medvitet.
Billedlig talt fra India, II
/
Jentene har selv laget farger: gulbrunt av knust gurkemeie, rødt av en blomst, grønt av erteplanten, svart av kull, blått av en blomst hvis navn jeg ikke husker.
PRITI
Priti bor i slummen i Kolkata. Jeg vet ikke hvor mange familiemedlemmer som sover og spiser i samme rom. Også nå i koronatider…. Priti sier ikke mange ord, men maler seg inn i oss. Vidunderlige fugler, sommerfugler, blomster.
Wera Sæther
// Les mer om dette kunstprosjektet HER.
Dagbog fra Covid-19 / Caspar Eric
//
Caspar Eric debuterede i 2014 som forfatter med poesi-udgivelsen ‘7/11‘. Det er en bog om at være ung i 2014, og jeget i bogen ligner i udpræget grad Caspar Eric selv. Caspar Eric modtog debutantprisen Munch Kristensens Kulturlegat 2015 på 50.000 kr. for sin debut. Caspar Eric udgav langdigtet Nike (2015) for hvilken han vandt Michael Strunge-Prisen og Albert Dams mindelegat til Blixenprisen. I denne bog tager forfatteren udgangspunkt i sin egen Cerebrale Parese (spastisk lammelse) i en refleksion over, hvilken betydning det har at leve med et handicap i et samfund som vores. I 2017 kom forfatterens tredje digtsamling ‘Avatar’, otte digte eller suiter baseret på forskellige tekster, udsagn eller kunstværker af og om unge mænd, der har begået selvmord. Caspar Erics fjerde udgivelse ‘Alt hvad du ejer’ omhandler den komplicerede sorgbearbejdelse.
LES DE NYE DIGTE HER
Egil A. Wyller / Gjerningsord
Foto: Erlend Berge / Vårt Land
I anledning 95-års-jubileet til den norske filosofen og idéhistorikeren Egil A. Wyller, publiserer vi her med stor takk et utdrag fra essaysamlingen Gjerningsord.
2. Vår husholder-gjerning gjelder skapningen overhodet, da også naturhusholdet.
Sentralt i Skapelsesberetningens første kapittel står tanken om avgrensning og balanse. De enkelt naturforhold og – fenomener er relatert til hver sine dager og hver sine steder, hver efter sitt slag. Særlig klart trer denne tanke frem i Davids salme 104, som er en skapelses-salme. Der heter det f.eks. om havet at det utgjør en begrensning av «vannenes» fri utfoldelsesmulighet, der disse opprinnelig «stod over fjellene» (v.6):
«De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud» (v.21).
Everything bears its shadow / Kim Simonsen
*
It’s raining;
the garden is cold and wet.
It’s Tuesday, September 3rd.
I probably have a virus.
I walk along the water’s edge;
swimming is out of the question now.
I think about the dead seaweed
and all the life
that springs from its decay.
Yachtmuligheter / Bjørn Vatne
Foto: Privat
I frykt for å gå glipp av noe viktig svarer jeg ofte på anrop fra ukjente nummer. Da telefonen ringte denne formiddagen, satt jeg i hjemmekontoret mitt og lette etter en AirBnb-leilighet i Berlin. Fyren i den andre enden tok voldsom sats med stemmen akkurat som en telefonselger, og jeg skulle til å legge på da han spurte om det var forfatteren Bjørn Vatne han snakket med. Av uklare grunner reiste jeg meg opp. Ja, sa jeg, og gikk ut i stua der katten Tigris sto i vinduet og så ut på småfuglene som den har lyst til å spise, men er blitt for gammel til å fange. Dette kunne ikke være noen selger, tenkte jeg, hva skulle han selge hvis det var et poeng at jeg var forfatter? Hatter og penner og printerblekk? Det var ingen selger, det var en på alle måter overraskende invitasjon jeg ikke kunne si nei til, kanskje var det også en slags heder, det er jeg fremdeles usikker på.
LITEN TRØST / Lars Saabye Christensen
© Foto: Magnus Stivi
/
Snart kjenner jeg ikke byen min igjen
Så forlatt, så øde, at det er like før den letter
Byen kjenner snart ikke meg igjen heller
Selv ikke speilet holder følge
Og alle klokkene mine ligger etter
Billedlig talt fra India, I
/
Jentene har selv laget farger: gulbrunt av knust gurkemeie, rødt av en blomst, grønt av erteplanten, svart av kull, blått av en blomst hvis navn jeg ikke husker.
PROTIMA
Med plantefarger har Protima malt planeten. På toppen et underlig tre, halvt tørt, halvt frodig. På den ene siden, likesom ut fra blått hav: en kran som drypper ned i en bøtte.
Wera Sæther
// Les mer om dette kunstprosjektet HER.
The Future of the Past / Forrest Gander
“The earth under our feet—We are not asked
to begin nowhere.” —George Oppen
… as though to suggest that poetry doesn’t simply supplement the rational intellect but provides inherently and sometimes incommensurable forms of insight. An ecological poetry?
What if structures of perception aren’t “subjective” (i.e. added by humans to raw data) or “objective” (i.e. provided by things in themselves), but are articulated within a media of relation and interaction so that to speak is to surge into a medium that isn’t projected, but is ongoing like an environment? Might we see ourselves then as participants in a non-instrumental language?
Would there be any way to know?
NAUDBLUSS / Frode Grytten
gi beskjed til
juni, juli, august
meld frå til september
send ord til oktober
vi er her inne
vi er her i alle husa
fanga som insekt
i handflatene
Der er en fremtid at tage vare på efter pandemien
Essay: Jørgen Steen Nielsen. Illustrasjon: Jesse Jacob //
En dag – snart – får vi vores liv tilbage. Om nogle måneder vil pandemien have raset ud og mistet kraft, vi vil have opbygget mærkbar immunitet, og samfundet vil slutte en slags fred med virussen som endnu en ubehagelig, men håndterbar besværlighed som de influenzabølger, vi kender, og med faste mellemrum hjemsøges af.
Når denne dag kommer, vil vi igen kunne bevæge os frygtløst ud i gaderne. Vi vil kunne mødes på cafeerne, til fødselsdagene, i kantinerne, på skovturene. Vi vil kunne give hinanden hånden, kramme og kysse. Vi kan gå til frisøren, besøge vores ældre på plejehjemmene, spille fodbold og danse.
Og vi vil kunne se tilbage på pandemien som en ond drøm, der for en tid rystede vores samfund og slog skår i vores selvsikkerhed og fremtidstro.
Mellom resignasjon og håp / Kjetil Røed
Noe av det mest frustrerende med hvordan vi «forstår» miljøkrisa er handlingslammelsen både jeg selv og de fleste jeg kjenner sliter med.
Da jeg begynte å skrive denne teksten var tanken at jeg skulle gi uttrykk for den fortvilelsen jeg – og svært mange med meg – føler når det gjelder vår tids miljø– og klimakrise. Språket skulle tvinges til sin yttergrense for på den måten finne det språklige motsvaret til skriket som, tenkte jeg, måtte være det eneste mentale stedet mine kvaler rundt disse problemene kunne lede. Eller, mer presist, skulle jeg først beskrive en dyp følelse av resignasjon, drevet av manglende tiltro til internasjonalt samarbeid for å løse vår tids største utfordring, før det språklige vrælet skulle settes på som en økosofisk hale etterpå. Det ville blitt et fint lite smykke i holdningshatten.
